14. april 2021: Hva nå, Teisen gård?

Teisen gård står tom. Barnehagen har flyttet ut, og de siste barneføttene har trampet omkring i den fredede bygningen. Møblene er fjernet. De ansatte omplassert. Det eneste som gjenstår, er spørsmålet: Hva nå?

Teisen gård er et godt utgangspunkt for å lage en lokal møteplass.

I 1690 fikk kommisær, postmester og generalveimester Anders Boyessøn (1644-1708) kjøpe den tidligere bymarkens engstykker på Bryn og Teisen av Oslo ladegård. Bruken som bymark bortfalt, hvilket var grunnen til at Teisen Eng (eller Teisenengen), som gården het den gang, kom over på private hender. Fra 1708 til 1779 var gården eid av kjøpmann Heinrich Carlsen og hans etterkommere – av enken Maren Ancher fra 1713, deres sønn Morentz fra 1745, en annen sønn Jess fra 1749 og av hans halvsøster Witte Sophie Sørensen fra 1769. Hun solgte den ti år senere til kornmåleren Ole Riis og året etter gikk den i arv til jomfru Annichen Fuglberg. Les hele innlegget...

31. mars 2021: …noen barn er likere enn andre

Før påske dumpet en reklameblekke for Miljøpartiet de grønne ned i postkassa. På forsiden sto det at «En grønnere by er en bedre by å bo i» og «Byutvikling for barna». Jeg ble nysgjerrig, jeg gjorde jo det, og åpnet blekka for å se hva de mente.

Kamerat Napoleon kom som pocketbok på Pax i 1971, og var oversatt av Tor Bjerkmann. Det praktfulle omslaget er laget av Bjørn Roggenbihl.

Der inne sto det: «En by som er bra for barna, er bra for alle. Men i mange tiår har byutviklingen skjedd på bilens premisser. Dette skal vi snu. Vi vil heller prioritere det store flertallet av fotgjengere, syklister og kollektivreisende. Det vil også gi mer plass til byliv, renere luft og tryggere skole- og sykkelveier.» Det sto også: «Barn skal kunne leke ute i ren luft og ha tilgang til natur. Eldre skal ikke trenge å kjøpe en kaffe for å finne seg et hyggelig sted å sitte.» Dessuten sto det: «Sammen tar vi vare på nærmiljøet.» Reklameblekka var trykket på miljøvennlig papir, som seg hør og bør. Det har alle politiske partier for lengst skjønt. Les hele innlegget...

17. mars 2021: Om en bever kan få ordet et øyeblikk?

Hei, jeg må få lov til å presentere meg selv aller først. Mitt navn er Brage Bever. Kona og vennene mine kaller meg «Braggen» og jeg bor i ei godt skjult hytte i Alnaelva. Hytta er en toromser men jeg har planer om å bygge på når de nye unga kommer. Forrige kull har ikke flytta ut ennå, du vet hvordan det er med unga, de blir boende hjemme så lenge de kan, ikke rart med de boligprisene vi har i denne byen.

Profilbildet mitt  på Instabever.

Vi bor ikke alene her heller, en gjeng rådyr har også tilhold her. Eller holder til og holder til, det er riktigere å si at de frekventerer området, for de kommer rekende forbi til faste tider.  Likevel er de territorielle nok og jager vekk slektninger som måtte forsyne seg av matfatet. Merkelig, for matfatet er jo stort nok. I det minste ennå. Les hele innlegget...

3. mars 2021: Den delte byen

Tradisjonelt har Oslo vært delt mellom øst og vest, og skillelinja gikk langs Akerselva. «Kristiania var ikke én by. Østkant og vestkant, innflyttere og byfolk, hedninger og troende dannet egne byer, atskilt,» skrev forfatteren Nils Collet Vogt i 1904. Det har gått mer enn hundre år siden den gang og mye er ved det samme. «Den delte byen» var tittelen på bind 4 av Cappelens «Oslo bys historie» fra 2000.

Beste vestkant var der de innflytelsesrike og velstående bosatte seg. Kammerherrene, advokatene, medisinerne, disponentene, konsulene, grossererne, redaktørene, embetsmennene og direktørene dannet nettverk som tilgodeså vestkanten foran østkanten. Tettheten av innflytelsesrike personer er fortsatt høyest på vestkanten. Boka «Kampen om Jordal» av Ivar Johnsen (2020) forteller om hvordan den politiske elite på begge fløyer gjennom mange årtier hensynsløst har brukt idretten på østkanten for å skaffe seg makt, for så å gi blaffen i alt de lovet straks taburettene var sikret. Les hele innlegget...

17. februar 2021: Josef i brønnen

Da jeg gikk på folkeskolen, var lesestoff vanskeligere tilgjengelig enn det er i dag. Biblioteket var for eksempel åpent bare tre dager i uken, tirsdag, torsdag og lørdag, og vi fikk bare lov til å låne to bøker om gangen. Derfor var det kanskje ikke så rart at en lesehest som meg grep alle andre sjanser også til å lese når de bød seg.

Josef i brønnen, plansje fra Oslo skolemuseum.

En av bøkene jeg hadde stor sans for, var Mosebøkene i Det gamle testamentet. En mer spennende historiefortelling kan du lete lenge etter, og det det slo både Davy Crockett, indianerbøker og Hardyguttene. Bibelen fikk vi bare utlevert i kristendomstimene, derfor måtte jeg sniklese foran i boken mens alle de andre i klassen holdt på lenger bak, i det mye kjedeligere Nye testamentet. Jeg hadde ikke lest veldig lenge før jeg ble oppslukt av historiefortellingen og glemte alt rundt meg, kristendomstimen og læreren inkludert. Jeg husker ikke helt hvor langt jeg var kommet da jeg bråvåknet av at læreren slo håndflaten hardt i pulten så jeg skvatt himmelhøyt og han brølte: «SITTER DU HER OG LESER BIBELEN, GUTT?» Ja, jeg måtte innrømme at jeg gjorde det og at jeg ikke trodde det var ulovlig å lese Bibelen i en kristendomstime, men der hadde jeg tydeligvis tatt feil. Hvordan skulle det gå hvis alle i klassen leste i Bibelen helt frivillig, liksom? Ja, si det, du. Les hele innlegget...