22. mai 2019: Ekspedisjon i de dype byskogene

Her om dagen bega jeg meg inn i en av de dype byskogene, nedover i en dyp dal der en elv vekselvis slynger seg i svinger og kaster seg utfor stup og ned i bunnløse juv. Tunge trær lener seg over elven, og en smal vei, som brukes av de innfødt, snirkler seg rundt trestammene.

Jeg var ikke alene. Jeg hadde med meg en erfaren utforsker, et barnebarn på halvannet år. Det var ikke noe som gikk henne hus forbi, hun fikk med seg de minste detaljer og gjorde meg høflig oppmerksom på det forunderligste. En halvannenåring har naturligvis et begrenset ordforråd, eller det kan virke sånn, i begynnelsen. Når hun sa «deie» til alt hun pekte på, så var det ikke fordi alt var likt eller det samme. Nei, når jeg hørte nøyere etter, var det forskjell på uttalen. Hun kunne legge trykk på den første e-en, og da betød det «stein.» La hun trykk på den siste e-en, betød det «kaste steiner.» La hun trykk på i-en, betød det at hun hadde oppdaget en sjelden plante som vi straks måtte undersøke. La hun trykk på den første e-en og i-en, betød det at vi skulle spise rosinboller. Disse ordene kombinerte hun med fingerspråket, for blant annet å forklare hvor vi skulle kaste steiner, eller hvor posen med rosinboller befant seg. Rosinbolleposer lar seg nemlig ikke skjule, uansett hvor mye du prøver. Halvannetåringer har både superhørsel og røntgensyn, og hører den minste rasling i papiret og ser tvers gjennom alle gjemmesteder.  Les hele innlegget...

8. mai 2019: Hvor vanskelig kan det egentlig være?

Jeg trengte et par nye gummistøvler, for de jeg hadde var blitt såpass slitt at det knapt var mønster igjen i sålene. Støvlene hadde tjent meg vel, for jeg kjøpte dem i 1979, i de dager da det var enkelt å kjøpe gummistøvler. Alt jeg trengte å gjøre var å ta banen til sentrum, kjøpe dem i sportsavdelingen på Glasmagasinet og ta banen tilbake. Hele operasjonen tok litt over én time.

Vel, helt enkelt var det ikke,for den typen jeg spurte etter, hadde de ikke inne. Selgeren kunne fortelle etter å ha oppsøkt lageret at de bare hadde fire høyrestøvleri min størrelse. Jeg kunne ikke dy meg, så jeg spurte om hvordan han hadde sett ut, han som hadde kjøpt de fire venstrestøvlene, men det visste ikke selgeren. Jeg måtte derfor nøye meg med et par støvler med litt lavere skaft og litt mørkere grønnfarge. De har som sagt fungert helt fint, ettersom de snart feirer førtiårsjubileum på føttene mine. Les hele innlegget...

24. april 2019: Vi som er oppe om natten

Den første gangen jeg skulle vaksinere katten spurte veterinæren hva den het. Jeg sa han het Stein Oskar Magel Paus Andersen, men forklarte at han bare blir kalt Stompa. Hun nikket forståelsesfullt og skrev nøyaktig inn det jeg hadde sagt. «Stein Oskar Magel Paus Andersen,» skrev hun, men fordi hun var svensk, skjønte hun ikke humoren. Jeg kunne ikke akkurat forlange det heller, for hvor mange i Norge kjenner Jennings? Som er navnet på hovedrollefiguren i den svenske oversettelsen av bøkene til Anthony Buckeridge? Les hele innlegget...

10. april 2019: En nasjon av brønnpissere?

I forrige uke utga Kommunenes Sentralforbund en rapport som viser at 43 prosent av politikerne våre har blitt utsatt for hatefulle ytringer og 13 prosent for konkrete trusler. Halvparten har vurdert å slutte i politikk på grunn av dette og 15 prosent har allerede takket for seg. Og jo yngre politikere er, jo større er sannsynligheten for at de har opplevd brønnpissing.

Akkurat brønnpissing er en gammel, norsk tradisjon som skriver seg helt tilbake til norrøn tid. Ordet «brunnmigi» ble brukt om en person som i nattens mulm og mørke pisset i brønnene til dem han ikke likte og dermed ødela drikkevannet, men det var først med de sosiale mediene at brønnpissing har blitt sentralt i konflikter og diskusjoner. Anonymiteten er fremdeles ivaretatt, for på samme måte som våre forfedre skjulte seg i ly av mørket, skjuler vi oss nå bak anonyme brukernavn, for vi vil ikke stå for de påstandene vi lirer av oss. Les hele innlegget...

27. mars 2019: Inn med kua!

Det nærmer seg fotballsesongen, og vi må snakke om fotballdommere. India har hellige kuer. Norge har fotballdommere. Uten at jeg vet hvordan kyr i India blir behandlet, tror jeg det har mye til felles med hvordan fotballdommerne i Norge blir behandlet. Med respekt og med engstelse for å tråkke dem på klovene.

Vi har mangel på fotballdommere, derfor sier en uskreven regel vi ikke må kritisere dem. For hvis dommerne blir kritisert, kan de bli bitre og innesluttet og finne seg noe annet å gjøre, som å begynne å spille blokkfløyte. Dessuten er det ikke sikkert at andre vil bli fotballdommere og dermed kan sporten bli stående uten. Og hvordan skal det gå med sporten hvis den ikke har dommere? Les hele innlegget...