19. februar 2020: Kanopadling på Gudenåen

Jeg deltok en gang på en internasjonal konferanse som ble avsluttet med en middag for delegater med ektefeller. Ved desserten ble plutselig båt et samtaleemne. Det skulle snart vise seg at den ene delegaten hadde større båt enn den andre, og der den ene delegaten hadde dørhåndtak av det klareste krystall, hadde den andre dørhåndtak av det pureste gull.

Det er ikke noe stress på Gudenåen. Fartsgrense på 3 knop.

Konkurransen var til å ta og føle på. Jeg hadde av naturlige årsaker med vilje vært taus under oppmålingen av båtlengder og tellingen av antall dekk. «Now, Roger, do you own a boat?» spurte kona til den belgiske delegaten. «Sorry,» svarte jeg. «All I got is a canoe.» Kvinnene rundt bordet ble først tause, deretter ble de blanke i øynene og så for seg romantiske padleturer i måneskinn, primitive kokkekunster ved leirbålet og dempet gitarmusikk. Glemt var yachter med gullhåndtak og helikopterdekk, for en kano var selveste trumfesset! Delegater som hadde brent av millioner ble sittende og måpe, grønne av misunnelse. Jeg måtte klype meg i armen. Les hele innlegget...

5. februar 2020: Drep! Drep! Drep!

Jeg sto på tunet med en bonde da et rådyr kom gående langs jordekanten. Jeg grep etter kameraet, og hadde det ikke vært for at jeg hadde utstyrt det med vidvinkel den dagen, kunne det blitt et fint bilde. Bondens reaksjon var annerledes enn min: «Fanken, nå skulle jeg hatt børsa,» sa han og mente hver ord. Hans første tanke var å drepe det flotte dyret og han var lei seg fordi muligheten glapp.

22. februar har 5500 jegere meldt sin interesse for delta i den store revejakta.
For å vise sin misnøye med forvaltningen av ulv skal de drepe flest mulig rev.
Foto: Ken Billington/Wikimedia Commons.

Helt siden dette møtet har jeg lurt på hva det er med oss nordmenn og jakt og hvorfor det er så gjevt å drepe alt som rører på seg? Det finnes ikke en andefugl eller kråke som kan føle seg trygg, og selv småfugler som gråtrost og rødvingetrost er det fritt fram å plaffe ned, til tross for at det knapt er mulig å lage spikersuppe av dem. Så hvorfor jakte på dem da? Kan det være fordi det er morsomt? Fordi er gøy å drepe? Noen jegere beskriver jakta som «julaften og 17. mai på samme tid» og snakker om sosialt samvær, rekreasjon, spenning og naturopplevelser. Dyr og fugler er redusert til et middel for jegerne og anses ikke for å være skapninger med rett til egne liv, egne opplevelser og egne familiemedlemmer. Les hele innlegget...

22. januar 2020: Hundreåringen som ventet på NAV

Noen ganger setter jeg meg hos Samson på Tveitasenteret for å finne inspirasjon til Onsdagspihlsen. Da kjøper jeg kaffe og en jakobkake.

Jakobkaken er helt umiskjennelig

Jakobkaker har vært en av mine favoritter helt siden jeg gikk på Teisen gymnas på 70-tallet. Da kjøpte vi jakobkake hos Bjertnes kolonial i Strømsveien på lørdager, for på lørdager var matpausen mer høytidelig enn de andre fem skoledagene. Jakobkaker er en gigantisk vaniljemuffin fylt med rosiner og selges i en bølget sølvform. Den er verdens mest ujålete kake og fortjener en renessanse, spør du meg. Les hele innlegget...

22. januar 2010:

Når Brynseng bussterminal står klar, skal det presses inn én ny buss hvert 48. sekund i den trafikale forstoppelsen som er der i dag. Byrådet vil trolig forskrive klystér i stedet for å bygge E6 Oslo Øst som vil gode forhold for kollektivtransport og bomiljø.

15. mars 2017: Planleggingskaramellene

Hvis du er bekymret for at vi ikke skal ha noe å leve av etter oljen, kan du ta det helt med ro. Jeg har funnet løsningen. Vi kan leve av å planlegge. Gro Harlem Brundtland sa at det er typisk norsk å være god, men det er feil. Det korrekte skal være at det er typisk norsk å være god til å planlegge.


Ingen er så gode til å planlegge som oss i Norge. Det er fordi vi har mer erfaring og kompetanse på området enn noen annen nasjon det er naturlig å sammenligne oss med. Ta for eksempel Operahuset i Bjørvika. Gjorde vi som danskene? De satte spaden i bakken i august 2001 etter at A P Møller og Hustru Chastine Mc-Kinney Møllers Fond til Almene Formaal et drøyt år i forveien hadde donert pengene, kjøpt tomta og valgt arkitekt. Fire år senere sto Operaen ferdig og 15. Januar 2005 ble den offisielt åpnet med en real gallaforestilling. Slik gjorde ikke vi det. Vi vet at hastverk er lastverk! Allerede i 1917 begynte vi å planlegge et eget operahus i hovedstaden, men vi drøyde med det første spadetaket. På 1920-tallet gjorde vi de første forsøket på å anlegge en opera, men det ble med forsøket fordi vi innså at vi ikke hadde planlagt nok. Derfor planla vi videre og i 1946 kunne det se ut som om vi klarte å konkretisere planene. Men, nei. I stedet flyttet vi Operaen til Folketeaterbygningen i 1959 slik at den hadde et sted å være mens vi kunne planlegge hvor Operaen skulle lokaliseres. Årene gikk og etter 40 år med iherdig planlegging, mange fete konsulentfakturaer betalt av skattepengene våre og en rekke viderverdigheter og ditto politisk spill, bestemte vi omsider at Operaen skulle ligge i Bjørvika etter at den lenge skulle ligge på Vestbanetomta. Og i 2008, mer enn 90 år etter at vi begynte å planlegge, ble Operaen omsider åpnet. Det kaller jeg planlegging! Er det rart vi har blitt gode til å planlegge? Så får det ikke hjelpe at østsiden av Operaen ser ut som et parkeringshus. Det viktigste er tross alt å planlegge. Les hele innlegget...

8. januar 2020: Savner du salt, savner du alt

Mine oldeforeldre bodde på Smestad gård, eller Nedre Smestad som den egentlig heter. De bodde ikke i hovedbygningen, for oldefaren min var bare stallgutt og hadde ansvaret for hestene. Oldeforeldrene mine holdt til i annen etasje på drengestua og måtte hente vann i bryggerkjelleren i hovedhuset. Eierne av gården ville ikke la simpelt tjenestefolk bruke hovedinngangen, så vi måtte liste oss inn kjellerinngangen på siden av bygningen for ikke å forstyrre de fine fruene som holdt til i første etasje. Jeg var med og bar vann flere ganger, men jeg tror ikke jeg orket å bære mer enn en halv bøtte om gangen. Det var tungt nok for en liten femåring, men det var morsomt å kunne bidra. Les hele innlegget...

11. desember 2019: En hjulefortelling

En av Murphys lover sier at «Du slipper aldri opp for ting som kan gå galt» og en annen av dem sier «Hvis det finnes et tidspunkt hvor det er spesielt dumt at noe går galt, vil det gå galt på nettopp det tidspunktet.» Disse to lovene slo til på julaften for noen år siden, og som til trøst for dere som kommer til å oppleve en sånn jul i år, skal dere vite at dere ikke er alene.

Sånt vær hadde vi, mens vi punkterte det ene dekket etter det andre.

Familien har en avlegger bosatt på Vestlandet, og vi veksler litt på å tilbringe julen hos hverandre. Akkurat denne julen skulle vestlendingene komme til oss, men det var bare akkurat så vidt broren min rakk å sette foten innenfor dørterskelen, så kastet han opp. Ettersom de var kommet med morgenflyet hadde vi et ørlite håp om at tilstanden skulle bedres utover julaften, men noe stort innhogg i matfatet ville han neppe gjøre. Og ettersom unger på julaften minner mest om dyr i bur, tok jeg med de tre største på tur til Østensjøvannet. Meningen var at vi skulle gå på skøyter, men det snødde tett og hadde gjort det siden lille julaften, så det ble mest å stampe omkring i dypsnøen. Les hele innlegget...