1. april 2020: En dag, når dette er over

I et par år før koronapandemien slo til, hadde jeg den samme følelsen som jeg hadde før krakket i 1987, da den svarte mandagen 19. oktober slo beina under det meste i samfunnet. Børsen stupte 20 % på noen få timer. Før det, trodde vi at trærne vokste til himmels og spurte du folk om hvordan det gikk, svarte de at det gikk «bra» eller at det gikk «jævla bra.»

Bildet viser tydelig nok at vi alle er fanget på den samme planeten, og at ingen av oss kommer noen gang til å flytte til en annen. Nærmeste planet er 4,2 lysår unna, dit tar det ti milliarder år å reise med jetfly. Derfor må vi gjøre det beste ut av det her vi er, mens det ennå er tid.
Foto: NASA.

Under jappetiden var vi høye på pæra. Ingenting kunne gå galt. Du så det i trafikken, folk kjørte som bøller og hadde egoer så store at de måtte ha tilhenger for å få det med seg. Russisk rulett var når alle i selskapet puttet hvert sitt kredittkort i sjampanjekjøleren og servitøren trakk ut ett som måtte betale gildet. Næringslivet var gjennomsyret av korrupsjon og pengene hadde vinger. En sjef på en av mine første arbeidsplasser disponerte et AmEx-kort som en leverandør plukket opp regningen på. Han brukte mer på restaurantbesøk med det kortet enn jeg hadde i bruttolønn, og han hadde kort fra flere leverandører. Så tryna det, og det hadde vi godt av.

Men lærte vi noe? Vi gjorde kanskje det, men avlæringen var formidabel straks tingene gikk på skinner, og snart dominerte egoismen igjen. Pengene fikk vinger, trærne vokste til himmels og egoene ble store som fotballbaner. I 1997 krasjet det igjen, men lærte vi noe? Nei, vi gjorde ikke det. 2009 krasjet det nok engang, og straks tingene gikk på skinner fikk pengene vinger og trærne vokste til himmels. Egoismen rådet.

For et par år siden sto jeg ved et fotgjengerfelt og ventet på rødt lys. Ved siden av meg sto en ung jente og slurpet i seg cola hun hadde kjøpt på en hamburgerrestaurant. Pappbegeret var tomt for brus, bare isbitene var igjen, så hun slapp begeret ned på bakken. Hun glapp det ikke, for hun lot det ligge, så jeg plukket det opp for henne. «Du mistet begeret ditt,» sa jeg ironisk. Hun så på meg som om jeg skulle være Groruddalens største idiot. «Jeg mista det ikke, jeg kasta det,» svarte hun og himlet med øynene. Da tenkte jeg at vi har det alt for godt i dette landet. Vi trenger nedgangstider for å forstå hva som er viktig og hva som ikke er det.

Så kom krakket. Eller frontkollisjonen, i form av koronaviruset. Jeg trodde riktignok at nedgangen skulle komme som et økonomisk krakk, men nå har jeg fått den nedgangen jeg ventet på, selv om jeg fikk mer enn jeg ba om. En dag, når alt dette er over, må igjen stille oss spørsmålet: Lærte vi noe, nå da?

Koronaviruset har spredt seg til land som allerede sto oppe i humanitære kriser forårsaket av konflikter, politisk smålighet, religiøs fanatisme, naturkatastrofer og klimaendringer. Millioner av mennesker lever i overfylte flyktningleirer uten rent vann eller såpe og uten tilgang på legehjelp. Hvorfor er det sånn? Jo, fordi noen vil det skal være sånn. Fordi noen tjener fete penger på det. Millioner lever i fattigdom fordi noen vil at det skal være sånn. Millioner er analfabeter, fordi noen vil de skal være det. Korrupte politikere og maktsyke despoter har gribbet til seg med begge hender og latt folket sitt gå for lut og kaldt vann. Fanatikere har bygget samfunn på overtro og ikke viten og truet motstanderne til taushet med vold og tortur. Samvittighetsløse statsledere har forsynt seg av så mange og store kakestykker som de var i stand til å bære uten tanke at det kunne komme en morgendag. Vi har sett turbokapitalister skrike etter nødhjelp fra samfunnet, aktører som før krisen bare hadde tanke for egen vinning og truet med utflagging hvis de ikke fikk det som de ville. Kakser som mente de hadde fortjent å gjøre seg enda rikere og fetere, og som nå trenger andres hjelp for å overleve. Helt fra hun som ikke gadd å kaste drikkebegeret i søppelbøtta og han som hamstret doruller for fire slektsledd framover, til statslederen som maner fram fiendebilder av normale, vennlige mennesker og tilraner seg goder alle skulle ha nytte av. Alt er uttrykk for den samme egoismen. Enhver er seg selv nok, så til helvete med alle andre.

En dag, når alt dette er over, må vi spørre oss om vi skal gå tilbake til den gamle måten å gjøre ting på og å tenke på, eller om det har blitt tilstrekkelig tydelig at vi alle er passasjerer på det samme romskipet? Er det riktig at noen passasjerer skal stues vekk i et mørkt bagasjerom uten utsikt til stjernene, mens andre skal reise på super-duper-deluxe femstjernes klasse med tjenere på hver finger, gratis drinker, gull og glitter? Skal koronaviruset få fotfeste i de mest sårbare landene fordi de ikke har ressurser til å bekjempe det, og dermed la det fortsette å sirkulere verden rundt, år etter år? Eller skal vi gripe sjansen og lære av våre feil? Har vi ikke mange nok problemer å løse om vi ikke skal lage nye? Er det ikke nok oppgaver som venter? Trenger vi flere som sulter? Flere analfabeter? Flere flyktninger?

Jeg tenker på slikt som at vi kanskje kan komme til å bli mer lik de menneskene vi dypt inne ønsker å være og skjønner at vi burde ha vært? Kommer vi til å skjønne at vi har viktigere og mer presserende oppgaver å ta oss av denne gangen? Skal vi være enige om å lage en bedre verden, for alle?

Kanskje vi skal skjønne at verden er et vi-prosjekt og ikke et jeg-prosjekt, når alt dette en gang er over? Og at vi bringer den lærdommen videre, til de neste generasjonene? Og at de er klokere enn oss? Det er lov å håpe.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.