En helaften på byen kan være så mangt, men den er uansett ikke hva den var. I dag har det blitt så mange fjonge steder som trekker manerene i tvil, og det har blitt så mye bestikk at du knapt aner hva du skal begynne med.
Utelivet i dag skiller seg i utgangspunktet betydelig fra utelivet i 1972, i hvert fall hvis vi holder pandemien utenfor. Det var ikke mange steder innenfor økonomisk rekkevidde for ungdom, men Kaffistova og Christianias Gjæstgiveri var et par av dem. TK og Fritzners Grill Room var restauranter vi knapt hadde hørt om, langt mindre hadde råd til. Jeg spiste riktignok middag på Blom da jeg dimmet fra Flyvåpenet, det var så dyrt at jeg måtte bruke alle dimmepengene for å markere at Kongen endelig kunne få tilbake klærne sine. Det var likevel ingen krise, for jeg hadde fast jobb å gå til.
Jeg beskyldes av familien å spare på absolutt alt. Jeg sparer riktignok på mye, men ikke absolutt alt. Noen ville kanskje ha kastet en restaurantregning fra høsten 1972, men ikke jeg. Du vet aldri når du kan få bruk for en restaurantregning fra 1972, og nå, 49 år senere har jeg altså fått rett.
Du har sikkert allerede kikket på bildet og oppdaget at totalbeløpet ikke engang er to hundre kroner. 197,45. La meg fortelle om bakgrunnen for denne tilsynelatende hemningsløse orgien som fant sted på det hotteste spisestedet i Oslo akkurat da, Cheese Inn i Vikaterrassen. Jon (la oss kalle ham det) og jeg hadde nylig fyllt atten år og hadde dermed opparbeidet oss rettigheten å kjøpe alkohol, men Rune (la oss kalle ham det) bare var sytten år uten at det hindret Cheese Inn å servere noen av oss.
Cheese Inn hadde akkurat som navnet antydet, osteretter som spesialitet, og interiøret var også utformet som blå og røde sveitseroster med hull. Det var dødsstilig. Her kunne du bestille ostefondue som det eneste spisestedet i landet, men da måtte du virkelig være glad i ost. I dag er ostefondue blitt en raritet som bare de færreste av oss husker. Ja, bortsett fra Asterix-fantastene, da. Noen av oss hadde til og med fonduesett hjemme uten at vi slet det ut av den grunn. Hadde du spist ostefondue, så hadde du spist ostefondue. Det holdt med den ene gangen. Cheese Inn var for øvrig location for den uappetittlige sluttscenen i Ingvar Ambjørnsens roman «Den siste revejakta» fra tidlig 80-tall.
Kjøkkenets spesialitet var smørbrødet «Hawaii» som bestod av en ostegratinert brødskive med skinkeskive og en ananasring samt litt tilhørende grønnsaker, blant annet stangselleri. «Forsiktig, tallerkenen er varm» var en formaning som fulgte automatisk med serveringen, men likevel brant vi fingertuppene. Denne herligheten kostet altså hele 10 kroner. Folk i byen gikk mann av huse for å oppleve denne eksotiske gourmetretten, og jeg registrer med en viss sorg den hets som i dag foregår mot ananas på pizza. Folk skulle bare vite hvor eksotisk og nyskapende ananas en gang var! Dessuten kunne Cheese Inn servere Quiche Lorraine, kanskje den mest kjente av alle salte paier, fylt med bacon, ost og egg og i all sin enkelhet full av smak. Navnet har den fra den franske regionen Lorraine i det østlige hjørnet av Frankrike. Vi var ikke nettopp bortskjemte.
Vi varmet opp med hvert vårt glass eggelikør, et av kjennetegnene til Anders Lange, mannen som startet Anders Langes parti, det som senere har blitt Fremskrittspartiet. Ikke fordi vi var tilhengere av Anders Lange som sådan, men vi syntes det var kult at han protesterte mot det etablerte ved å røyke pipe og drikke eggelikør under direktesendt diskusjonsprogram på fjernsynet, det vil si NRK. Denne politisk ukorrekte, eksentriske hundeelskeren og rabulisten var en fargeklatt i det livstrøtte, norske sosialdemokratiet der politikerne skulle detaljbestemme alt. Jeg husker med gru en politiker som anbefalte voksne å ha et teppe å henge foran fjernsynsapparatet når barn skulle skånes for et eller annet. Som science fiction-fantast skulle jeg gjerne ha sett filmen om Lynvingen med Adam West i hovedrollen, men den mente øvrigheta at var skadelig. Personlig synes jeg både Pompel & Pilt og Fjernsynsteateret var verre. Men uansett, en del av ungdomsopprøret vårt var å skåle i eggelikør og ønske mørkemennene dit pepperen gror. Vi fikk jo viljen vår omsider, selv om det tok femten år før Willochregjeringen endret lukkeloven til åpningsloven.
Naturligvis måtte vi ha pils til, og en halvliter kostet 5,25 kroner. Det var ikke byens billigste, men det var heller ikke den dyreste. Vi fikk i oss til sammen ti halvlitere pils, til en pris av 52 kroner og 50 øre. Jon og jeg drakk tre hver, mens Rune, han som ikke var gammel nok til å få servert, drakk fire. Den gang var en halvliter en halvliter, mens i dag er en halvliter bare 0,33 liter. Til gjengjeld har den blitt dyrere. Sist sommer drakk jeg et slikt glass nede på brygga, på et etablissement jeg av kun høflighetsmessige årsaker ikke skal nevne navnet på, og betalte 103 kroner. I 1972 hadde vi fått nesten 10 liter øl for 103 kroner. Skulle tro pils er laget av gull i våre dager, eller så må de begynne å måle øl i karat. Snart må du kjøpe ølen på avbetaling.
Kelneren, som det het den gang, var en fransk jente, og ettersom jeg akkurat hadde begynt med fransk på gymnaset, forsøkte jeg meg stammende på noen franske gloser. Det gikk dårlig. Rune, som hadde lært enkelte ord av meg, sånn som bon jour og trés bien, var langt mer selvsikker og fikk en lang tirade tilbake. Han svarte med å nikke energisk på hodet og sa «Trés bien!» hvorpå kelnerinnen forsvant og kom tilbake med to rekecocktails som hun satte på bordet foran Rune og meg. Rekecocktail var det dyreste på menyen, de kostet seksten kroner stykket og etter dette fikk Rune forbud mot å snakke med betjeningen på andre språk enn norsk. Jeg hadde av egen erfaring lært hvor galt det kunne gå da jeg forsøkte å bestille noe som viste seg å være «godt stekte ørevarmere» på finsk sommeren før i Helsingfors.
Til dessert kjøpte vi Irish Coffee med ekstra whisky. Cheese Inn serverte Coffee av mange nasjonaliteter. Russian Coffee var for eksempel kaffe med vodka, men det var det aldri noen som kjøpte, for russerne klarte ikke å lage vodka som kunne brukes til annet enn opptenning. Danish Coffee var kaffe med snaps, og det tør jeg ikke tenke på hvordan smakte. Men, samme det, menyen var lang, omfattende og imponerende for to attenåringer og en syttenåring. En Irish Coffee kostet 8 kroner og 50 øre.
Da vi fikk regningen, bleknet vi og skjønte at vi hadde svidd av mer penger enn vi hadde planlagt. Betydelig mer. Så mye at vi skammet oss. 197,45 kroner var en formue, likevel var vi spandable nok til å runde av opp til to hundre blank. 2 kroner og 65 øre i driks! Ikke noe knussel! 197,45 kroner den gangen tilsvarer 1437,34 kroner i dag hvis vi skal stole på Statistisk Sentralbyrå, men det var en fjerdedel av månedslønna jeg hadde som avisbud. Tenk, 66 kroner per hode for en helaften! At det gikk an! Vi ble enige om å ikke fortelle det til foreldrene våre, men etter nesten femti år må det være greit. På hjemveien måtte vi gå av t-banen på Brynseng for å slå lens i buskaset ned mot Alnaelven, for de gang som nå fantes det praktisk talt ikke toaletter i byen. Noe har ikke forandret seg.
Cheese Inn gikk for øvrig konkurs i 2003. Da hadde Oslos uteliv trolig fått nok av ostefondue, gratinerte smørbrød og ananasringer.
