10. april 2019: En nasjon av brønnpissere?

I forrige uke utga Kommunenes Sentralforbund en rapport som viser at 43 prosent av politikerne våre har blitt utsatt for hatefulle ytringer og 13 prosent for konkrete trusler. Halvparten har vurdert å slutte i politikk på grunn av dette og 15 prosent har allerede takket for seg. Og jo yngre politikere er, jo større er sannsynligheten for at de har opplevd brønnpissing.

Akkurat brønnpissing er en gammel, norsk tradisjon som skriver seg helt tilbake til norrøn tid. Ordet «brunnmigi» ble brukt om en person som i nattens mulm og mørke pisset i brønnene til dem han ikke likte og dermed ødela drikkevannet, men det var først med de sosiale mediene at brønnpissing har blitt sentralt i konflikter og diskusjoner. Anonymiteten er fremdeles ivaretatt, for på samme måte som våre forfedre skjulte seg i ly av mørket, skjuler vi oss nå bak anonyme brukernavn, for vi vil ikke stå for de påstandene vi lirer av oss.

Vi tar tydeligvis demokratiet til de grader for gitt at vi ikke tror vi kan ødelegge det, men ingenting er mer feil. Smarttelefonen endret våre liv, den ga oss nye muligheter, men også nye utfordringer. Nå kan vi skaffe oss venner og relasjoner med et tastetrykk, vi kan skryte av oss selv, like enkelt. Men vi kan også mobbe, hate, spre misnøye, propaganda og falske rykter og nyheter. Alle er på nett og alle deltar på et eller annet sosialt medium, og da den første smarttelefonen ble lansert så vi fram til demokratiseringen av samfunnet, men det har ikke skjedd. Tvert i mot.

I stedet for at teknologien brakte oss tettere sammen, har den splittet oss. Anonyme brukere benytter plattformene til å manipulere, til å ødelegge og til å polarisere diskusjonene. Nyansene forsvinner, alt er enten hvitt eller svart. Vi skal tvinges til å ha samme mening, og de som ikke er enige med oss, pisser vi i brønnene til. Målet helliger midlet, vi lager lukkede grupper – ekkokamre – på Facebook der alle som er uenige idioterklæres og der meningsmotstandere ikke slippes inn. Vi strør om oss med hets, trakassering, usakligheter og løgner fordi det faller i god jord.

Det er slik det nye demokratiet virker, der vi hopper på konklusjoner før vi rekker å bli forvirret av fakta. Vi skjuler oss bak tastaturer i en elektronisk énveiskrig og skyter på alt som ser ut som om det rører på seg. Det digitale regimet er en trussel mot demokratiet som har bygget landet vårt til det det er. Det digitale regimet har ikke tid til demokratiske prosesser, for demokratiske prosesser vil blant annet bety å måtte se tingene fra mer enn ett ståsted. For da må vi tenke gjennom hvem vi er, hva vi står for, hvorfor vi blir irriterte og hva vi ikke liker. Det betyr å veie pro et contra. Det betyr å høre synspunkter vi er uenige i fra mennesker vi kanskje ikke engang liker. Det betyr å tape noen ganger. Det betyr å måtte svelge noen kameler, for det er evnen til å inngå kompromisser som gjør demokratiet til et demokrati. Men det digitale regimet har ikke tid til den slags. Det digitale regimet tolerer ikke vurderinger, å veie for og imot. Saksbehandling er noe dritt. Vedtatte lover er noe dritt. Ting må gå fort. Snapp, snapp! Hvor vanskelig kan det være? Alle som ikke er enige, er noen forbanna idioter. Og i det samme øyeblikket som vi pisser i brønnen, kaster vi demokrati, medvirkning og rettssikkerhet på skraphaugen. I det samme øyeblikket som vi pisser i brønnen til dem vi ikke liker, aksepterer vi også at de skal få lov til å pisse i vår brønn. Det er å gå to hundre år tilbake i tid, men det skjønner vi ikke.

Nå mener brønnpisserne tydeligvis at det får holde med demokrati og angriper de menneskene vi har lovlig valgt til å utføre de oppgavene vi har satt dem til – ikke med debatt og motargumenter, men med hat og trusler. Direkte og indirekte. Politikere eller deres familie henges ut på internett eller ringes opp til, men vi står heller ikke tilbake for å utføre trusler via fysisk eller nærkontakt, slik som angrep eller skadeverk på eiendom eller gjenstander. Eller servere falske anmeldelser. Hva blir det neste? Drar vi fram gunnere for å motstanderne til å holde kjeft? Nesten halvparten av politikerne har blitt truet med å bli skadet, eller at familien deres skal skades. Hver tiende har blitt fysisk angrepet. Over halvparten har opplevd at løgnaktig og ondsinnet informasjon har blitt distribuert på nettet. Særlig gjelder det politikere som fronter enkeltsaker på vegne av partiet sitt, og formålet er ofte like mye å skremme som å bringe politikeren eller meningsbæreren til taushet i den overbevisning om at det tjener saken. Er det rart de gir seg, nesten før de får begynt?

Sannheten er at de som bruker mest energi på å spre misnøye, er også de som bidrar minst i fellesskapet. De vil ikke yte noe som helst til fordel for andre enn seg selv, men forbeholder seg likevel retten til å klage. De sover i timen og våkner første etter at en sak er vedtatt og påvirkningsmulighetene borte, men da er det politikernes skyld som ikke vekket dem i tide. Selv tar de aldri feil. De er aldri i tvil. De graver seg instinktivt ned i skyttergravene fordi en sak har bare én side, nemlig deres.

Fordelen med å trakassere meningsmotstanderne er at det gir deg en godfølelse, fordi du får fiender. Fordelen med å ha fiender er at du kan late som om alt som er galt i verden skyldes disse fiendene, og at all godhet, fornuft og rettferdighet i verden finnes bare hos deg og ingen andre. At du er den eneste som har skjønt noe som helst. Og at du dermed er i din fulle rett til å forfølge og trakassere. Resultatet er at folk slutter å snakke sammen. Folk slutter å engasjere seg, for kostnaden blir for høy. Folk tør ikke si meningene sine, fordi den sosiale belastningen har blitt for stor. Folk slutter å løse problemer, men lar dem vokse til verkebyller. Samfunnet vårt råtner på rot.

Sånn kan vi ikke ha det. Selvrettferdige brønnpissere skal ikke få styre, verken borettslaget, bydelene, byen eller landet. Du bestemmer selv om du vil være en del av løsningen eller en del av problemet. Er du en del av løsningen, vet du hva du har å gjøre. Er du en del av problemet, kan du begynne å lese denne kronikken fra toppen igjen.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.