10. august 2016: Luftas rotter, du liksom

Søker du etter «duer» på nettet, får du fort opp mange sponsede treff fra skadedyrbekjempere. De kaller duene for luftas rotter og påstår at duene er de verste skadedyrfuglene. Ja, selv gråspurvene klarer slike firmaer å problematisere, og jeg griper meg i å synes synd på dem. Ikke fuglene altså, men menneskene som har slike synspunkter.

Jeg innrømmer at etter hvert som jeg har lært duene å kjenne, har jeg fått stadig større sans for disse fuglene. De har overrasket meg gang på gang med sin intelligens og sin sosiale sans.

Duer gjør det duer gjør
Duene skitner til statuene i byen, men er det noen grunn til å kalle dem luftas rotter av den grunn? Duene må få lov til å gjøre fra seg de også, akkurat som Kong Salomon og Jørgen Hattemaker? Vi kaller vi vel ikke kongen en rotte bare fordi han må tre av på naturens vegne i ny og ne? Eller hattemakeren? Så hvorfor gir vi duene dette tilnavnet?

Kanskje det egentlig er vi, menneskene som er de egentlige rottene? Vi fôrer mer enn gjerne duene og vi lærer barna våre å mate dem. Vi setter oss til i parkene og mater duene med brødbiter og synes det er rett så trivelig at en due spiser av hånden til en av våre håpefulle eller at en av duene lander på barnets hode til almen forlystelse. Hvis vi ikke vil ha duer i byrommene våre, så kan vi skylde oss selv. Det er vi som har skapt levelige habitater for dem.

Duene kommer dit det er mat, det burde ikke overraske noen. Duer spiser og duer driter. Det burde heller ikke overraske noen.

Men duer er smartere enn som så
Forskere har lenge antatt at duenes magnetiske og solstyrte retningssans har vært avgjørende for evnen til å navigere når de vender nebbet hjem etter en langtur, men et 10 år langt forskningsprosjekt viser noe helt annet. Duene bruker moderne infrastruktur som motorveier og jernbanelinjer for å finne fram, og ikke bare følger de veiene, de svinger av i veikryssene også. Mange mennesker jeg kjenner har dårligere stedsans enn en gjennomsnittlig due.

Gamlefar Noa brukte en due etter syndfloden for å se etter om Jorden var blitt tørr og om det igjen var fred i naturen, og den kom tilbake med et oljeblad. Fredsduen ha blitt et symbol for fred og fordragelighet.

En turteldue er en fugleart i duefamilien og er observert i alle norske fylker. To mennesker som er svært forelsket i hverandre kan spøkefullt bli kalt turtelduer, uten at opprinnelsen til uttrykket er kjent.

De fire evangelistene er enige om at Den hellige ånd kom ned i skikkelse av en due, men det er vel ingen av oss snakker om turtelrotter, fredsrotter eller Den hellige rotte?

Morgenfuglen
En tidlig morgen, lenge før andre hadde satt sine bein på kontoret, ble jeg var en bevegelse i øyekroken. Det var noe som beveget seg langs gulvet, og selv om kontoret lå i toppetasjen, tenkte jeg at det måtte være en rotte. Da jeg løftet blikket fikk jeg se at det var en due, og sannsynligvis måtte den ha kommet seg inn dagen før og tilbragt natten alene i kontorlandskapet.

Den så på meg og forklarte at den i grunnen hadde det ganske kjedelig og hvis det var greit for meg, ville den gjerne slippes ut igjen. I toppetasjene på kontorbygg er det få vinduer som lar seg åpne, men vi hadde i hvert fall ett som var egnet til formålet. Jeg gikk sakte foran og så meg tilbake, og duen kom tassende etter. Jeg åpnet vinduet og gikk til siden. Duen gikk bort til vinduet, hoppet opp på vinduskanten og nikket liksom til meg for å si takk før den fløy av gårde.

Dusjen i musikkpaviljongen
Jeg var i en liten by på sørvestlandet en regnværsdag og søkte tilflukt under en paviljong. En gammel, ærverdig, musikkpaviljong med en takrenne der regnvannet sildret ned mot bakken. Jeg kunne ønske meg en benk å sitte på, men fikk snart så god underholdning at jeg glemte benken. Sju, åtte duer kom spankulerende over plassen og bort til der vannet fra takrennen traff bakken. Den første av duene gikk inn under vannet og lot seg dusje godt og grundig før den gikk ut og ristet seg tørr. Eller i hvert fall så tørr som en due kan bli i regnvær. Så kom den neste duen og gjentok ritualet som den første duen hadde utført. Jeg trodde knapt mine egne øyne. Lydig sto de i kø og ventet på tur. Slik fortsatte de til alle hadde dusjet, men tro ikke at seansen av den grunn var over.

Nei, da gikk den første duen på nytt inn i vannet, og løftet på den ene vingen slik at vannet skulle komme godt til. Da den var fornøyd med den første vingen, var det den andre vingens tur. Og da den var fornøyd med begge vingene gikk den ut og ristet seg tørr. Eller i hvert fall så tørr som en due kan bli i regnvær. Så kom den neste duen og gjentok ritualet som den første duen hadde utført. Slik fortsatte de til alle hadde dusjet vingene sine, og jeg kan ikke si annet enn at jeg var nærmest målløs i beundring.

Spa ved Østensjøvannet
Duene i Oslo er ikke mindre renslige enn sine artsfrender på sørvestlandet, noe bildet til denne Onsdagspihlsen med all tydelighet viser. Her sto dueparet ute i vannet, og mens den ene av dem holdt utkikk, badet den andre. Den stakk hodet og kroppen godt under og ristet kraftig på seg så vannet skulle komme til på hele kroppen, og gjentok prosedyren en rekke ganger. Du kan selv se hvordan den vesle fjærbylten spruter rundt seg, nesten så duen på vakt måtte lukke øynene. Da badet var ferdig byttet de om på rollene, og slik badet de annenhver gang flere ganger.

Og dette skal liksom være luftas rotte? Jeg tror vi pent er nødt til å revurdere vår oppfatning av duene. De er renslige, sosiale og intelligente fugler. Ja, det kan høres ut som fantasi og oppspinn, men det er det altså ikke. Se selv.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg. Litt slem, litt snill, litt morsom.

Legg igjen en kommentar