10. juni 2020: Kortreiste severdigheter

Jeg kom til å overhøre en høylytt samtale mellom to damer på t-banen. De var oppgitt over koronasituasjonen og over at de ikke fikk reist så mye som de pleide og gjerne ville. «Herregud,» sa den ene av dem, «nå er det snart et halvt år siden jeg har spilt golf i Spania, og før spilte jeg der minst én gang i måneden.»

Jeg begynte umiddelbart å tenke. Først tenkte jeg at det kan da umulig være noen katastrofe om hun ikke får spille golf i Spania, for det vrimler jo av golfbaner i Norge? Vi er det landet i verden med flest golfbaner per capita, så hva er problemet? Deretter tenkte jeg at hvis den eneste grunnen for å dra til Spania er for å spille golf, så hvorfor dra i det hele tatt? Jeg mener, hvis du bekoster reise og opphold, hvorfor bare oppsøke en stakkars golfbane? Det må da være mye annet å oppleve? Var hun ikke nysgjerrig nok? Manglet hun fantasi? Og så lurte jeg på om månedlige turer til Spania for å spille golf i det hele tatt er miljømessig forsvarlig, men lot tanken ligge. Jeg visste svaret.

Så begynte jeg å lure på hvordan hun vil takle å måtte være hjemme i Norge en hel sommer og hvordan det vil påvirke humøret hennes. Jeg forsøkte kortreist ferie i fjor og erfarte hvor mye spennende det finnes rett under nesetippene våre, så hvis hun bare kikker litt nøyere rundt seg, vil hun sikkert oppdage det samme som jeg. Hver dag i fjor sommer reiste jeg til et nytt sted, oppdaget severdigheter på steder jeg vanligvis har kjørt forbi og kunne konkludere med at vi har overraskende mye spennende å oppleve hvis vi tar oss tid.

Du trenger ikke dra lenger enn til Lillomarka. Til Stuaveien sør i Nittedal, like før du kommer til Sagtomta, mest kjent som parkeringsplassen. På nordsiden av veien, et lite stykke inn i skogen, står en stor obelisk. Hvis det er noe som virker malplassert inne i skogen, så er det en obelisk – men siden den står der, må jo noen hatt en årsak til å plassere den der? For en nysgjerrig skrott er det bare å gå i gang å grave, og da er det opplagt å begynne med Stuaveien. Hvor kommer det navnet fra?

Stua var en husmannsplass under gården Nordre Skøyen og her ble Ole Stua født i 1848, et år med stor uro og sterke krefter i bevegelse i verden. Den franske revolusjonen brøt løs 22. februar og mange fryktet volden ville spre seg til andre land. I Danmark var eneveldet under styrt avvikling. Som ung levde Ole sterkt og hardt, han drakk med og slåss med begge nevene og kjente sikkert også på husmannsåket i en tid da frihet, likhet og brorskap var verdier som gjorde seg stadig mer gjeldende. Det kunne kanskje endt riktig galt, men på et tidspunkt ble Ole omvendt og kristen. Han begynte ikke i kirken, men sluttet seg til den vesle frimenigheten i bygda. Den ble ledet av en maler som arbeidet på Aas gård i Hakadal. Ole hjalp til og overtok etterhvert rollen som leder for hele menigheten og virket som prest her resten av livet.Hans ord var lov i menigheten slik foreldrenes var det i hjemmet, og mens de voksne priste Herren lekte barna slik barn pleier å gjøre. Det eneste som var strengt forbudt, var å tråkke på dørterskelen, for da kunne den bli slitt.

På Nordre Skøyen gård måtte de også ha lagt merke til Oles nye og mye fredeligere livsførsel, for i 1903 fikk Ole overta husmannsplassen. Kanskje var gardsfolket medlemmer av menigheten? Eller var de bare lykkelige over at bygdas bajas hadde rent av seg horna? I kontrakten stod det at «på den øvre del af den hidtilværende husmandsplads Stua med dets rettigheter og de mig tilhørende huse, mod at den nedre del, som hidtil har tilhørt Stua, falder tilbage til Skøien. Nævnte parsel bliver da at betragte som vederlag for opdyrkningen af den hele plads. Som skille opsættes et gjærde af Ole Stua, og som senere bliver at vedligeholde af ham». Gjerdet finnes forresten fortsatt på Stua, du kjenner det igjen på de forvridde greinene det er laget av.

Nå skal det sies at selv om Ole var blitt omvendt, fantes det opprinnelig ikke noe forbud mot å ta seg en dram i menigheten. Tvert imot, som leder for menigheten hadde Ole mye sprit stående, flasker som var ankommet som gaver. Det var ikke før Stortinget innførte brennevinsforbudet i 1917 at Ole gravde en grav og tømte ut alle de edle dråpene ved en høytidelig seremoni. Jeg vet ikke om de gråt en skvett, eller hva.

Sektens gudstjenester ble hovedsakelig holdt på Stua, men også på gården Rulsa i Hakadal. Herav navnet Stuamenigheten eller Rulsamenigheten. Menigheten fikk godkjent en egen gravplass på tomta og her ble Ole begravet i 1922. Obelisken er gravstøtten, og den er fortsatt intakt og i fin stand. Ole skal ha blitt gravlagt sammen med eiendelene sine og to kvinner skal også være gravlagt der, men sagnet forteller ikke hvem kvinnene var. Alle tre ble balsamert og lagt i hver sin sarkofag og gravplassen er i dag på Nittedals kommunes liste over verneverdige eiendommer. Da Ole døde sluttet de fleste i stuamenigheten seg til Smiths venner i Oslo.

Hver himmelretning på obelisken har hver sin korte tekst inngravert, men jeg har ikke funnet ut om man skal begynne å lese i én bestemt himmelretning. Jeg har gjengir teksten fra øst, der solen står opp og i den retningen et alter normalt vender seg:

Øst er Dit Øies Lys, Derfor er her Dit Hus Og Din Himmelport, O Gud!

Syd Se, Han kommer! Hvo vil spörge om hans Navn. Eufrat er tör, der er Overgang. Vi er her Alle.

 Vest er Dine Tanker, Begyndelsen til os Og den Jord, som nu er, Almægtige Herre!

Nord Ned dryppe Dine Himle! Og dine Skyers Klædebon Iklæder Du Dig og kommer Du Aand!

Øyvind Løken har skrevet den lokalhistoriske romanen Folket på Haug, fortellingen om Minda Lovise Nevjen, født i Hakadal i 1884. På mange måter ble hun født inn i Stuamenigheten eller Rulsemenigheten der Ole hersket med hård hånd. Boka er utgått fra forlagets sortiment, men Deichmann på Røa og Holmlia har hvert sitt eksemplar som du kan få levert til det biblioteket som er nærmest deg. Boka gir deg et lite innblikk i hvordan livet i menigheten fortonet seg og er den første i en serie på fire. Det fjerde bindet, Folket på Monsrud er det eneste som ennå er i salg.

Det er med andre ord ingen grunn til å spille golf i Spania når du heller kan finne fram forstørrelsesglasset og gå på oppdagerferd i din egen omegn.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.