11. april 2018: Førhistoriske kvinner, morderklovner og Elvis på gamlehjem

Alle liker å se gode filmer. Ingen liker dårlige filmer, men noen filmer er så dårlige at de blir gode likevel. Populært kalt kalkuner, eller b-filmer. Eller «rett på DVD.» Men så er det noen filmer som er så skrale at de ikke engang når opp til betegnelsen b-film og må ta til takke med betegnelsen c-film. Dette er mine favoritter og jo mer «c» de er, jo bedre er de å se sammen med venner. Med andre ord; ekte kultfilmer.

Forbidden Planet var Leslie Nielsens (1926-2010) tredje film og den første der han spilte hovedrollen. Du kjenner ham som mannen med den nakne pistol.

Filmfestival etter filmfestival har kåret «Plan 9 From Outer Space» til verdens verste film noensinne, men den har sannelig konkurrenter i fleng, spør du meg. Titler som «Killer Klowns From Outer Space,» «Invation of the Body Snatchers» og «Santa Claus Conquers the Martians» vitner alle om nærmest ubegrenset fantasi hos filmskaperne. Det sto ikke på viljen, for å si det sånn.

Det sto heller ikke alltid på evnen, for på femtitallet var kunnskapen om hva som skjulte seg over skydekket, heller begrenset. Sovjetunionen hadde ennå ikke skutt opp Sputnik og det var fritt opp til hvem som helst å spekulere i hva verdensrommet kunne inneholde. Den gang som nå, økonomien var viktig for filmprodusentene, de måtte kutte hjørner der de kunne og gripe enhver sjanse til å tjene en ekstra dollar. Vi trenger ikke gå lenger enn til megasuksessen «Titanic» fra 1997 med Leonardo DiCaprio og Kate Winslet i hovedrollene, da var filmselskapet så nervøs for regnestykket før premieren at det solgte den 236 meter lange skalamodellen av båten til en skraphandler. Med litt is i magen ville det blitt Hollywoods største turistattraksjon.

Av økonomiske grunner leiet produsenter ut filmsettene sine om natten til andre produsenter som skulle bruke settene på en annen måte. Det var praktisk, men det betød at du ikke kunne være sikker på å få leie det samme settet neste natt. Slik hadde det seg at mannskapet i filmen «Voyage to the Planet of Prehistoric Women» landet med ett romskip på romstasjonen og dro videre med et annet etter å ha proviantert og fylt drivstoff. Apropos romskip; I de herlige Lyn Gordon-filmene med Larry Buster Crabbe i hovedrollen suser romskipene bortover planetoverflaten mens røyken fra rakettmotoren stiger rett opp bak det. Og i «Plan 9» kaster romskipene skygge på himmelen! Det er nettopp slike detaljer som gjør c-filmer til kultfilmer. Når Lyn Gordon kaster seg i tau fra ett romskip til et annet uten tanke for oksygenmangelen eller kulden i verdensrommet, står naturligvis jubelen i taket hos seerne.

Etter at de første åtte forsøkene på å innta Jorden slo feil, forsøkte romvesenene en niende gang.

Noen tabber kan produsenten for, andre ikke. I «Plan 9» døde hovedrolleinnehaveren Bela Lugosi under produksjonen av filmen og da Tim Mason steppet inn i rollen, var det ikke nettopp vellykket. Likheten var alt annet enn slående. Derfor dekker han ansiktet med armen i flesteparten av scenene, for sånn går det når du ikke har penger til å begynne å filme helt på nytt.

De ubevisste tabbene er likevel morsomst. I « Voyage to the Planet of Prehistoric Women » lander raketten på planeten Venus og en leider senkes ned til bakken. Kapteinen går ned leideren og tråkker forsiktig rundt på bakken for å sjekke om den tåler vekten av ham. Selv om romskipet allerede står trygt og sikkert like i bakgrunnen.

Selv om filmen i sin tid var aldri så bra, så kan tiden være ganske ubarmhjertig. I 1966 fikk «Fantastic Voyage» basert på romanen til Isaac Asimov to Oscarstatuetter, den ene av dem for beste visuelle effekter. Noen av de visuelle effektene er filmatiseringen av en lavalampe, og det var helt sikkert veldig eksotisk i 1966 men har fortapt seg noe siden da. Sagnet forteller at Fantastic Voyage var inspirasjon til den norske filmen «Jakten på nyresteinen.» Om du ikke liker lavalamper, kan du se filmen for å oppleve Raquel Welch. Eller studere trafikkonstabelen som dirigerer trafikk inne i sykehuskorridorene.

I «Bubba Ho-Tep» fra 2002 har Elvis blitt lei av kjendislivet og ansatt en dobbeltgjenger til å spille seg, mens han selv har trukket seg tilbake til et gamlehjem, blant annet sammen med John F Kennedy. Men når dobbeltgjengeren hans dør, kan han ikke bli Elvis igjen og han blir sittende på gamlehjemmet. Etter en hel rekke med langdryge viderverdigheter som blant annet involverer en mumie, dør også den ekte Elvis. Elvis ble spilt av Bruce Campell, blant annet kjent fra Spider-Man 2 og 3.

I «Killer Klowns From Outer Space» fra 1988 kommer morderklovner i en teltrakett og slår opp et sirkus for å ta knekken på folk. Filmen er en parodi både på seg selv og andre filmer, blant annet er slagordet «In Space No One Can Eat Ice Cream» en hilsen til «Alien.» I 2016 kom skrekkfilmen IT der klovnen Pennwise skremte barn etter beste evne. Hvor ideen kom fra er tydelig nok, og mange husker kanskje at nordmenn med lav sosial intelligens kledde seg ut som klovner og løp rundt for å skremme flest mulig unger. Dårlig gjort. Det ble så ille at lekebutikken Ringo stoppet salget av klovnekostymer til svineriet hadde gitt seg.

Vi kommer ikke utenom Razzieprisen, opprettet i 1980 som et motstykke til Oscarprisen, der hensikten er å kåre de dårligste der Oscar kårer de beste. Razzie deles ut dagen før og får like mye oppmerksomhet, men gir kanskje ikke den samme status. De fleste skuespillere tier stille og håper det ikke blir oppdaget. Noen er mer sporty og stiller opp for å motta prisen, som forøvrig er et bringebær på en super-8 filmkassett til en verdi av knappe fem dollar. Hale Barry vant sin Razzie i 2005 for rollen som Catwoman og møtte opp personlig med Oscarstatuetten hun hadde vunnet fire år tidligere i den ledige hånda. Men ingen slår Tom Green, som i 2002 vant hele fem Razziepriser for sin film «Freddie Got Fingered.» Han hadde med seg egen, rød løper og ble til slutt slept ned fra scenen fordi han ikke ville slutte å spille munnspill.

Til slutt må jeg nevne den svenske science-fictionperlen «Rymdinvation i Lappland» fra 1959 der en utenomjordisk, gigantisk avskyelig snømann skremmer vettet av både samer og fjellrein. Høydepunktet er når helten glemmer alt og heller går på date med en kunstløperske og lar samer være samer, fjellrein være fjellrein og avskyelige snømenn være avskyelige snømenn.

Det er kanskje ikke så rart at c-filmfestivalen som jeg arrangerer hvert år, har blitt populær. Det er enda morsommere å se slike filmer i selskap med andre og å kommentere høylytt underveis. Det er nemlig lov. På hver festival vises to filmer og i pausen serveres pølser og øl. Hva mer kan man forlange?

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.