Det snakkes mye om tannhelse blant politikere. Forfatter og rødt-politiker Mímir Kristjánson sa til Klassekampen at offentlig tannhelse ville vært en selvfølge om dårlige tenner hadde rammet alle samfunnslag likt og at dagens tannhelseordning vitner om en uthuling av velferdsstaten. Siden vi nærmer oss et Stortingsvalg, gjør jeg et forsøk på å få tannhelse på dagsorden.
Jeg tenker ikke da først og fremst på dem som er vokst opp med fluortannkrem. I 2020 hadde 30,5 prosent av 18-åringene som sjekket tennene hos tannlegen, aldri hatt ett hull i tennene, hvilket var en bedring på 8,6 prosentpoeng fra 2015. Dette forholder seg ganske annerledes for dem som ble født på 1940, 50- og 60-tallet, og mye av skylden for elendigheten har skoletannlegen. Hvis vi skal innføre gratis tannbehandling, bør vi begynne med de gruppene som har fått ødelagt tennene av det offentlige og som derfor har måttet tåle betydelige utgifter. Det er det minste velferdsstaten kan gjøre, selv om den egentlig burde betale klekkelige erstatninger for mishandlingene.
Mitt første møte med Møllergata tannklinikk var på et helt fullt venterom. En liten jente hadde fått trukket en tann, og blødde som en stukket gris. Hun sto lent over vasken mens blodet rant ut av munnen hennes og ned i avløpet hvor det koagulerte. Moren forsøkte å skylle munnen til datteren og vaske blodet vekk fra kjolen hennes, men fordi vasken tettet seg blandet vannet seg med blod og alt rant ut over gulvet. Tannlegeassistenten hentet en sugeklokke de hadde i et skap, for dette var åpenbart ikke første gangen slikt skjedde, og kjempet for å åpne avløpet. Vann og blod sprutet utover gulvet mens hun kjeftet iltert, som om det var den unge jentas skyld. Alt mens forskremte barn og foreldre var vitne til hendelsen. Den samme tannlegen som den vesle jenta hadde vært hos, skulle jeg inn til da det ble min tur.
Tannlegen hadde vannbor, men trodde ikke på nymotens påfunn. Det gamle snordrevne boret gjorde nytten, og han boret naturligvis uten bedøvelse. Det var ikke før det luktet svidd bein og det røyk ut av munnen min at han sprutet på litt vann. Boringen gjorde vondt nedover ryggraden og helt ut i tærne, men det affiserte ikke tannlegen. Han ga seg ikke før tanna var hul og fylt igjen med amalgam, en kvikksølvlegering som ble forbudt i 2008. De neste to dagene hadde jeg så vondt at jeg ble hjemme fra skolen. Smertene fra behandlingen ga seg etter en drøy uke, og i mellomtiden spiste jeg Globoid som om det var sukkertøy. En måned senere hadde jeg ny time, og i dag skjønner jeg ikke hvorfor jeg frivillig lot meg mishandle enda en gang. Det gikk én måned, det gikk to, det gikk et halvt år.
Jeg var redaksjonssekretær i skoleavisa på Skøyenåsen skole, og tilfeldigvis holdt skoletannlegen til i rommet ved siden av. Han hadde ledig tid en dag og slang innom for å lese tegneserier, for vi hadde et godt utvalg Mad i blad- og bokform. Vi kom i prat og jeg fortalte om Møllergata klinikk. Han så overrasket på meg, og inviterte meg inn for å ta en undersøkelse. Jeg lot meg ikke be to ganger. Han tok røntgenbilder og pirket både lenge og vel. Konklusjonen var klar, jeg hadde ingen hull og kunne avlyse timen på Møllergata.
Da gikk det en jævel i meg. Jeg møtte opp hos tannlegen på Møllergata likevel, og spurte om hvor mange hull jeg hadde og hvor lenge jeg måtte gå der? Han svarte at det visste han ikke, men det ville nok ta flere måneder. Han antydet at jeg hadde minst 16 hull, da jeg presset ham for å få svar. Så fortalte jeg at skoletannlegen på Skøyenåsen hadde sjekket og ikke fant ett eneste, og spurte om han kunne forklare forskjellen? Angrep er det beste forsvar, tenkte han sikkert. «Er du oberstnassig?» spurte han rasende. Jeg svarte: «Det heter obsternasig», og så ble jeg kastet ut med beskjed om aldri å vise meg der igjen.
Jeg har tenkt på hendelsen i ettertid, at disse tannlegene burde vært politianmeldt, akkurat som Oslo kommune burde vært det. Hva pokker var det de egentlig drev med? Hva de har kostet pasientene, hva kommer det til å koste dem, og hva de har skapt av tannlegeskrekk og hvilke problemer folk har fått på grunn av den påførte tannlegeskrekken, tør jeg knapt tenke på.
Hadde tannlegene akkord? Fikk de betalt per fylling? Det kan forklare den overdrevne lysten til å finne hull. Eller var de lystborere? Skoletannlegen er et bekmørkt kapittel i norsk odontologi. Ikke bare ødela de tanngarder i titusentall, de påførte også forsvarsløse barn fysisk smerte og psykiske traumer med den største selvfølge. Traumer mange fortsatt sliter med, femti år senere.
Trolig var det en vanlig og utbredt oppfatning blant tannleger før fluorens og tanntrådens tid, at barn fikk hull i alle tennene uansett, derfor var det like greit godt å bore dem opp først som sist, ved den minste «mistanke» om det kunne komme til å bli et hull. Tannlegene var kjapt ute med boret, og trakk fortere enn Lucky Luke.
Overdriver jeg? Nei, absolutt ikke. Følgende sitater er fra en spørreundersøkelse jeg gjorde blant pasienter som opplevde skoletannlegenes bestialske tortur:
– Har alle mine jeksler fylt med amalgam, nå begynner de å brekke i kantene.
– Det virket som om vi var prøvekaniner. Tannlegene skulle ha friske tenner å øve seg på, og kalte det «hull».
– Den gale tannlegen glemmer jeg aldri. Husker de illeluktende, gule røykefingrene som han stakk inn i munnen min.
– Tannlegen ville rotfylle en melketann, men heldigvis protesterte faren min.
– Han skulle rotfylle en tann, men da han var ferdig med å bore og tanna var hul, ombestemte han seg og trakk den i stedet.
– Skoletannlegen boret opp alle jekslene, uten bedøvelse. Minnene om intense smerter har festet seg som tannlegeskrekk.
– Jeg fikk plutselig 14 hull i tennene på én gang, og alle kratrene ble fylt med amalgam. De siste 20 årene har det bare vært problemer.
– Jeg husker det var gørrvondt å bore, bråket aldeles forferdelig og jeg følte å sitte fastlåst i den skremmende stolen.
– Da jeg gikk barneskolen hadde alle åtte hull i snitt i året. Da vi flytta til ungdomsskolen, hadde vi ingen hull.
– Skrekk og gru hos skoletannlegen, vi kalte ham bare Piner’n.
– Boret ut jekslene så det bare sto igjen fire vegger.
– Den gufne følelsen sitter fortsatt i ryggmargen.
Slik kan jeg fortsette i det uendelige, men du har tatt poenget. Titusenvis av mennesker har fått ødelagt tennene av en tannhelsetjeneste som burde tatt vare på pasientene. Titusenvis av mennesker har blitt tvunget til å bruke store beløp for å rette opp skadene tannhelsetjenesten i Oslo påførte dem. Og mange har gjort sitt ytterste for å fortrenge hendelsene. Lærerne var ikke tapt bak en vogn, de heller – altfor mange av dem visste at tannlegeskrekken herjet, og utnyttet muligheten til en spøk når telefonen i klasserommet ringte. Å narre noen til å tro at de skulle til tannlegen helt til de begynte å gråte, var og er bortenfor det jeg synes er morsomt. Så hvis det er noen som har fortjent å få gratis tannbehandling, er det disse skarene av mishandlede elever.
Hvis du har lyst til å se hvordan et tannlegekontor fra den tiden ser ut, ta en tur på Oslo Skolemuseum, men jeg advarer deg: Det minner mest om et torturkammer.
