11. desember 2019: En hjulefortelling

En av Murphys lover sier at «Du slipper aldri opp for ting som kan gå galt» og en annen av dem sier «Hvis det finnes et tidspunkt hvor det er spesielt dumt at noe går galt, vil det gå galt på nettopp det tidspunktet.» Disse to lovene slo til på julaften for noen år siden, og som til trøst for dere som kommer til å oppleve en sånn jul i år, skal dere vite at dere ikke er alene.

Sånt vær hadde vi, mens vi punkterte det ene dekket etter det andre.

Familien har en avlegger bosatt på Vestlandet, og vi veksler litt på å tilbringe julen hos hverandre. Akkurat denne julen skulle vestlendingene komme til oss, men det var bare akkurat så vidt broren min rakk å sette foten innenfor dørterskelen, så kastet han opp. Ettersom de var kommet med morgenflyet hadde vi et ørlite håp om at tilstanden skulle bedres utover julaften, men noe stort innhogg i matfatet ville han neppe gjøre. Og ettersom unger på julaften minner mest om dyr i bur, tok jeg med de tre største på tur til Østensjøvannet. Meningen var at vi skulle gå på skøyter, men det snødde tett og hadde gjort det siden lille julaften, så det ble mest å stampe omkring i dypsnøen.

Vi hadde akkurat parkert og da vi gikk ut av bilen oppdaget jeg at høyre forhjul var punktert. Bilen hadde bare et knøtt av et reservehjul som alle moderne biler hadde på den tiden, så det store dekket var jeg nødt til å få lappet. Å legge om var ikke det jeg hadde mest lyst til i snøstormen. Først var det å spa snøen unna med bare hendene for å få jekken på plass, deretter jekke opp bilen og håpe at jekken ikke skulle skli på det glatte underlaget. Ungene betraktet hjulskiftet med stor interesse, kommenterte og stilte spørsmål om hvordan dekket kunne punktere. Mitt eneste svar var at det var fordi det var jul. Men hvor skulle vi få lappet et punktert dekk på julaften?

Vi forsøkte den nærmeste bensinstasjonen, som bare kunne henvise oss til verkstedet som hadde tatt juleferie for tre dager siden. Hvis vi derimot ville kjøpe ferske rosinboller, kunne vi få en hyggelig pris siden det nærmet seg stengetid. Vi fortsatte og jeg husker jeg stusset litt over veigrepet, men tilskrev det den dype snøen. Den neste bensinstasjonen hadde heller ingen løsning, jentene bak disken var hyggelige nok, men de lange, i anledningen julen rødlakkerte neglene fortalte sitt tydelige språk. Den ene av dem trodde de kanskje kunne klare det i løpet av en ukes tid eller så, men vi kunne ikke vente til over nyttår.

Vi hadde større hell med oss på den tredje stasjonen, de skulle fikse det i løpet av en times tid, så alt vi trengte å gjøre, var å tasse rundt i snøstormen mens vi ventet på et vulkanisert mirakel. Ofte kan en time gå fort, men ikke med tre småtroll i snøstorm. Timen gikk likevel og vi kunne vende tilbake, bare for å få vite at han hadde ikke klart det. Dekket var ikke bare punktert, det hadde en så lang flenge at det måtte byttes. Slangeløse dekk har sine ulemper. Og, som vi vet, du kan ikke bytte bare ett dekk når det er så dårlig stilt, men må bytte parvis for å beholde riktig veigrep. Vi trengte med andre ord å finne et sted som var åpent og som solgte bildekk ved to-tiden på julaften. Utrolig nok fantes det på Trosterud, og ettersom klokken nærmet seg både Kalle Ankas julafton og julemiddag med stormskritt, begynte vi å få det skikkelig travelt. Mobiltelefonen var riktignok oppfunnet på denne tiden, men jappenallene var forbeholdt skipsredere, børsmeglere og andre med astronomiske inntekter. Panikken i basecamp hadde for lengst spredd seg, ingen visste hvor vi var og min alt annet enn friske bror hadde krøket seg ut i leiebilen for å lete etter oss på ren måfå. Han var likevel i bedre form enn kona hans, som hadde begynt på sin tørn med oppkast. Ingen av dem var særlig i stand til å ta seg av sin halvt år gamle sønn, som ble overlatt til en fremmed tante. Siden han ikke kjente tanten, valgte han å protestere ved å vise hvilken lungekapasitet han hadde. Det var vi heldigvis uvitende om, der ute i snøstormen.

Vi hastet ut til bilen, bare for å oppdage at også reservehjulet hadde punktert. Hvordan var det mulig? Det forklarte hvorfor jeg hadde stusset litt ved veigrepet. I sneglefart kjørte vi i retning Trosterud, og selv om reservehjulet bokstavelig talt gikk på felgen, så det en stund ut til at vi skulle klare å komme fram. På Tveita fikk vi rødt lys, og da vi fikk grønt, var det så glatt at bilen ble stående å spinne på glattisen. Ett drivhjul var ikke nok.

Det var bare én ting å gjøre, å bytte tilbake til det første, punkterte hjulet i håp om at det ville gi tilstrekkelig veigrep fordi det hadde mer gummi. Å felgkjøre dekket ville ødelegge det, men det spilte egentlig ingen rolle for dekket var jo allerede ødelagt. Midt i lyskrysset måtte jeg jekke opp bilen etter å ha skrudd på varselblinket og satt ut trekanten. Snøstormen hadde økt i styrke, mørket ség på og å fikle med hjulbolter med blåfrosne fingre la en viss demper på humøret. Samtidig var jeg nærmest snøblind i den forstand at det knapt var mulig å holde øynene åpne i blåsten. Dessuten måtte jeg holde orden på ungene også, slik at ingen av dem forvillet seg ut i trafikken. Heldigvis var dekkskifte så eksotisk at ingen av dem ble fristet til å vandre av sted på egen hånd. Når så noen bilister presterte å tute på oss fordi vi ikke kjørte på grønt, måtte jeg undre meg over observasjonsevnen deres. Ingen spurte om de kunne hjelpe til med noe, for ingen hadde lyst til å gå ut av bilen i et uvær selv ikke Jack London hadde opplevd. Vi for vår del hadde blitt herdet og kunne gått over Nordpolen uten matpakke.

Verst var en sigarrøykende fyr i en svær, hvit amerikansk bil som stoppet ved siden av oss, sveivet ned sideruten og skrek rasende til meg at «Du kan ikke parkere der, for pokker!» «Fortell meg noe jeg ikke vet,» ropte jeg tilbake, men det hørte han ikke, for han hadde gitt gass og forsvant over krysset på drosjegult.

Dekkskiftet skulle vise seg å gi oss akkurat det lille ekstra vi trengte for å krype bort til Trosterud. Vi var klissvåte og nedsnødde, så rutene dugget fortere enn jeg rakk å si «isskrape» og mens jeg tørket frontruta på innsiden fikk ungene i oppgave å tørke siderutene. AC-anlegg lå mange år fram i tid. Fra Tveitakrysset og til Trosterud brukte vi tjuefem minutter, så fort kan ingen beskylde meg for å ha kjørt. Klokka var ett minutt på stengetid da vi stoppet foran verkstedporten. Mannen bak skranken snakket med mannen på kontoret som snakket med mannen på verkstedet som heldigvis hadde både tid, lyst og dekk til den nødvendige operasjonen. Selv om mobiltelefoner var mangelvare, fantes det fasttelefoner den gangen slik at vi fikk gitt beskjed om hvor vi var og hva vi holdt på med. Mens bilen fikk nye forhjul, benyttet vi tiden til å tine opp og en halvtime, tre tusen kroner fattigere og to piggfrie vinterdekk rikere kunne vi sette kursen hjem.

På veien passerte vi en svær, hvit amerikansk bil som hadde bommet i rundkjøringa og sto midt oppe i den og ventet på noen som kunne taue ham ut. Sjåføren hadde bare en ussel stump igjen av sigaren, han fektet iltert mot snøstormen, stirret på klokka og var så sint at snøen smeltet idet den traff ham. Jeg var fristet til å sveive ned sideruten og rope til ham at han ikke kunne parkere der for pokker, men gjorde det ikke. Vi klokket inn idet Timmi gresshoppe ønsket velkommen.

God hjul til dere alle! Mist ikke motet, alt ordner seg til slutt. Onsdagspihlsen er tilbake 8. januar hvis vi kommer oss noenlunde gjennom høytiden.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.