Jeg har en fortid i næringslivet, og har jobbet med alt fra Norges minste bedrifter til noen av de aller største. En ting jeg har forundret meg over at mange mangler evnen til å lære av andres erfaringer. De fleste tror at den tabben som har skjedd hos andre, aldri vil skje hos dem. Jeg tenker på det bedrifter har en tendens til å gjøre når det går bra: De bygger nytt administrasjonsbygg. Ikke fabrikk, eller hva det er de tjener pengene sine på. Tanken på å forbedre eller utvide fabrikken, den som er hjertet i bedriften og sørger for at blodet pumpes rundt og legemet er friskt, er fraværende. Nye kontorer skal det være, selv om kontorene i realiteten mest er en utgiftspost, og når tallene skifter fra svart til rødt, er det fabrikken som er problemet. Ikke administrasjonsbygningen. Da begynner tiltakene for å kutte kostnader eller effektivisere fabrikken og produksjonsflyten, mens kontoristene sitter trygt og varmt på kontorene sine og tvinner tommeltotter. Og dermed er den negative spiralen i gang.
Jeg får en intens déjà vu-følelse når jeg ser og leser om de nye bydelsrådhusene som popper opp, for eksempel i Alna, og som skal romme utallige byråkrater, bygninger i fineste glass og med atrium og jeg vet ikke hva. Her er det noen som har glemt fabrikken, tenker jeg når jeg ser slike hus. De har flashy møterom, kantine og parkeringsplasser og alt annet de kan ønske seg, mens barnehager og skoler må klare seg med brakker i tiår.
Vi trenger ikke gå lenger enn til Teisen gård for å se at byen eller bydelen har glemt Teisen gård, det er ikke så viktig hvem som formelt har skylda. Eating is the proof of the pudding. 14. april 2021 skrev jeg den første Onsdagspihlsen om Teisen gård, for da hadde barnehagen flyttet ut og ingen visste hva som skulle skje med skje med gården. I dag kan vi med visshet si at ingenting skulle skje, den har bare stått til forfall og det forfallet akselererer hver dag. Bydelen og kommunen visste i lang tid at barnehagen skulle flyttes, derfor hadde de minst like lang tid til å tenke ut hva de skulle gjøre med bygningen etterpå, men det ofret de ikke én kalori på. At bygningen er fredet av Riksantikvaren, affiserer ingen, og med fredningen følger det ikke én krone. Følgelig er det naturlig å konkludere med at forfallet er en villet handling og så kan vi spekulere på hva motivet er. Men én dag, om ikke lenge, faller bygningen sammen og da blir den revet fordi den er farlig for omgivelsene. Og da ligger tomta der, slik at kommunen, OBOS eller en annen bolighai kan slenge opp et femten etasjers bygg som skal være en vakker hilsen til bilistene på Ringveien med høy arkitektonisk og materialmessig standard som liksom tilfører området gode estetiske kvaliteter.
Men sannheten er at Teisen praktisk talt er uten tilbud av noe slag, og folk kommer ikke til å dra til Furuset for en kopp kaffe eller i håp om å treffe kjente. Og for ungdommen er veien ned til Oslo City kort. Derfor har Teisen gård en viktig rolle å spille i nærmiljøet, så jeg foreslår at Teisen park borettslag får lov til å kjøpe gården for én krone. Det kronestykket skal jeg med glede spandere ved en høytidelig seremoni.
Nå er det samme i ferd med å skje med Tveten gård. I Alna bydels budsjettforslag foreslås det å legge ned gårdens lavterskeltilbud, som en konsekvens av at gårdsbestyrerstillingen fjernes. Tveten gård har vært en investering som har kastet av seg mangfoldige ganger, men nå kan det altså snart være slutt. Og som vi vet, når det ikke er noen til å drive, blir det heller ikke drevet noe. Og når det ikke blir drevet noe, har folk heller ikke noe å drive med. Og lediggang er roten til alt ondt, som vi vet.
Med forslagene til budsjettkutt er det grunn til å spørre om hva som er den egentlige årsaken. Jeg tror ikke ett sekund at det ikke finnes penger, Oslo håver inn milliarder i blodpriser på strøm. Det handler mer om at politikere foretrekker å gjøre det som er nice to do, fordi det skaffer dem stemmer, enn det som er need to do. Uansett hvordan du snur og vender på det, er også dette en villet handling.
Jeg skulle jo tro at byens og bydelenes politikere klarer å lære av tidligere tiders tabber, men det virker ikke sånn. Vi trenger ikke dra lenger tilbake i tid enn vinteren 1993-1994, da daværende SV-byråd Raymond Johansen ble kjent for uttrykket Måk sjæl. Grunnen var at Samferdselsetatens måke- og brøytebudsjett snødde vekk allerede i november. Hålkebyråden mente folk forberedte seg for dårlig til vinteren, både med tanke på å måke snø og kle seg etter forholdene. Det var altså innbyggernes ansvar, og budsjettet ble vel ikke økt nevneverdig, men til gjengjeld ble det holdt. Så i stedet for å legge på noen kroner, måtte folk gå midt i gatene for å unngå såpeglatte fortau og hver halvtime kom det inn en ny pasient med fallskader til Legevakta. Gipsen fikk bein å gå på, for å si det sånn. Transportøkonomisk institutt kunne fortelle at hvert beinbrudd kostet samfunnet 46 000 kroner, og ganget opp med 48 skader i døgnet gjennom fire-fem måneder, kostet det kommunen et tresifret antall millioner kroner å spare de småpengene det var snakk om. Og ved neste valg ble Raymond Johansen ikke overraskende kastet av velgerne fortere enn du rakk å si snøplog.
Ingen brekker beinet av at Tveten gård blir nedlagt, men det kan skje mye annet, som får tilsvarende effekt på bunnlinja til kommunen. Ungdom kan, som nevnt, ta T-banen til sentrum, henge på Oslo City og lære seg hvordan de skal sniffe kokain. Eller, kanskje en av de svenske gjengene tar seg av dem, for gjengene er flinke sånn, når samfunnet gir blaffen. Hvis noen blir rusavhengige, vil det kanskje ikke synes på budsjettet til Alna bydel, men det vil garantert dukke opp på et annet budsjett. De eldre skal visstnok få tilbud på Furuset, men da er det ikke lavterskeltilbud lenger. Å reise til Furuset er en prøvelse og vil kvele interessen eller mulighetene for et tilbud som ligger bortenfor horisonten. Ensomhet kan øke risikoen for psykoser og depresjon, og det er ikke milde psykiske vansker, i følge forskning.no. Tall fra Folkehelseinstituttet i forrige måned viser at flere unge enn før føler seg ensomme, og dersom tilstanden varer over tid, kan det gi store psykiske problemer. Dessuten viser forskning at ensomhet er en livsavkortende situasjon hvis den vedvarer. Alt kommer til å koste kommunen betydelige beløp. Dette kan kanskje virke som å sammenligne epler og pærer, men det er det ikke. Det handler om hvordan vi skal bruke våre felles midler, og da nytter det ikke prioritere høye lønninger, dyre rådhus og folk som sørger for seg selv.
For når alt går ad undas, da er det du og jeg som skal betale gildet. Ringer det noen bjeller der oppe i bydelshuset?
