Ja, jeg mener ikke at vi spesifikt skal rive Ammerudblokkene, men det ble jo en overskrift som vekket oppmerksomhet, ikke sant? Siden du sitter her og leser Onsdagspihlsen? Mange er sikkert ikke enige med meg, for eksempel dem som bor i Ammerudblokkene. Mange mener at nettopp disse blokkene er et monument over boligkrisen i Oslo, og at de derfor må få stå i fred. Jeg skal være enig i at de er nettopp det, et monument, men jeg tror kanskje ikke Groruddalen trenger et monument over feilslått politikk. Jeg tror snarere vi trenger steder der grunntanken om Stovnertårnet kan få komme til uttrykk i andre og flere former.
Foto: Wikimedia Commons.
Saken er nemlig den, at det er ikke vanskelig å finne negative vinkler å beskrive Groruddalen fra. Tvert imot. Alt er bare betong, høyblokker og drabantbyer, dalen kryr av dårlig vedlikeholdte veier og bygninger, mange boligområder ser ut som om de er fra gamle Sovjetunionen, arkitektoniske verdier finnes knapt noe sted, det er fullt av tagging og hærverk, masse søppel i gatene, ingen trivelige møteplasser, gjengproblematikk og høy kriminalitet, narkotika på hvert gatehjørne, skyting og vold mer eller mindre daglig, parallelle samfunn og sharialover, høy arbeidsledighet og lav utdanning, dårlige og overfylte skoler, elendige kulturtilbud, mest kebabsjapper og frisører, tomme biblioteker, ikke noe uteliv, støy og forurensing, motorveier og bilkaos, vandalisert kollektivtrafikk, navere og folk på sosialhjelp, kommunale leiligheter, arbeidsledighet, billigkjeder og lavprisbutikker, politikere som har gitt opp, dalen brukes kun som valgkampsak, alltid bakerst i køen, masse negativ pressedekning, et skrekkeksempel for resten av landet, dårlig naboskap, psykiske problemer, ensomhet og isolasjon, alle vil flytte herfra.
Kort sagt: En betent blindtarm i Oslo.
Derfor tenker jeg at et monument over boligkrisen er det siste dalen trenger. Se på vestkanten, hva den har monumenter: Akershus festning, Bislett, Deichmann, Domkirken, Frammuseet, Frognerparken, Holmenkollen, Homansbyen, Kongsgården, Midtstuen, Monolitten, Nasjonalmuseet, Sinnataggen, Slottet, bare for å nevne noen av dem i alfabetisk rekkefølge. Mens Groruddalen har Alnabru skifteterminal, Ammerudblokkene, Bondkall jordvaskeanlegg, Haugenstua, Ulvensplitten, tre parallelle motorveier og Tveitablokkene. Bydel Alna har riktignok tretten bomstasjoner mens Vestre Aker bare har to, men det blir liksom ikke det samme.
Og det er her jeg mener det er viktig å rive Ammerudblokkene. Ja, ikke nødvendigvis Ammerudblokkene som sagt, jeg tror egentlig det vil være bedre å rive mye av Haugenstua, men Haugenstua høres liksom så koselig ut, og da blir det ingen overskrift som vekker oppmerksomhet, om du skjønner? Eller Tveitablokkene, de kan vi også rive. Det hjelper ikke at de som bor der er fornøyd med utsikten, når alle som bor rundt dem ikke er det, fordi de har fått den kinesiske betongmuren midt i fleisen. Eller Trosterud. Det er egentlig ikke så viktig hva vi river, bare vi river noe, for poenget er, at det er ingen som kommer til Groruddalen for å se på noe, hvis de ikke kommer for å få bekreftet fordommene sine, slike jeg akkurat har nevnt. Ja, vi kan naturligvis vise dem Stovnertårnet, men nå begynner treverket der å bære preg av både vind og vær, det står og forfaller og er direkte råttent flere steder og det er med risiko for liv og helse at du går opp der. I dag er det mest av alt i ferd med å bli et monument over politikere som aldri holder ting ved like, men lar alt råtne på rot for heller å bygge nytt bare det har gått mange nok tiår. Som sådan bekrefter Stovnertårnet alt for mange av de negative oppfattelsene folk har av dalen.
Men med Stovnertårnet var vi inne på noe, fordi det var så unikt og spesielt at tusenvis av mennesker kom langveisfra for å ta det i øyensyn. Det er nettopp den tanken som er viktig å ikke gi slipp på, å gi mennesker en grunn til å besøke Groruddalen. At vi har noe fint å vise fram. At vi kan bygge pent, her også. Vi skulle opprinnelig få østkantens Frognerpark på Valle Hovin, men så fikk Vålerenga fotball området for et kronestykke i stedet, spiller du ikke fotball kan du bare holde deg unna, og resten av området ble bygget ned med betong, stål og glass og er like stygt som alle andre slike nye områder der pengefolk som bor i eneboliger med tujahekk og svømmebasseng på vestkanten får lov til å bestemme.
Vi skal rive Ammerudblokkene for å bygge noe nytt og spektakulært arkitektonisk, og da tenker jeg ikke på sånne rugekasser som spretter opp over alt. Nei, jeg tenker for eksempel på Arctanderbyen, Norges første hageby, bygget i 1910-1911 og som preges av lys, luft og utsyn. Eller Hundertwasserhaus i Kegelgasse 36-38 i Wien, et leilighetskompleks bygget i en spesiell stil oppfunnet av kunstneren Friedensreich Hundertwasser. Huset ble bygget mellom 1983 og 1986, har ujevne gulv, og trær som vokser ut fra rommene og med gress på taket. Eller Kartoffelrækkerne i København, bygget av Arbejdernes Byggeforening i 1873-1889 på et område det bare var tillatt å dyrke poteter på, men som nå huser 480 boliger som ligger side om side i snorrette potetfårer fordelt på elleve gater. Slik at mennesker og turister først tenker at de skal besøke disse stedene i Groruddalen, og etterpå skal de kikke på Frognerparken, vikingskipene og Holmenkollen, men bare hvis det blir tid. Sånn at Tripadvisor setter Groruddalen øverst på topp ti-lista over ting å oppdage i Oslo.
Det kommer til å koste, det gjør det, for det blir ikke gratis på noen som helst måte. Først og fremst blir det mye byggavfall av å rive og som vi må kvitte oss med, men det kan vi ditsje oppe i Sørkedalen, ovenfor Bogstad golfbane et sted og lage et deponi for inert avfall der. Et sånt et som vi alt for lenge har på Bondkall. Finansieringen skal vi ordne ved å sette opp en bråte bomstasjoner på vestkanten, såkalte boligbomstasjoner, der fiffen kan betale for oppgraderingen av Groruddalen, siden vi betaler for E18 og Fornebobanen og alt det svineriet der. Vestre Aker har som sagt bare to bomstasjoner i dag, og de tåler fint en sju-åtte til der inntekten går til oss i Groruddalen. Jeg mener, likt skal være likt!
Når dette prosjektet blir lansert, kommer pipen om Groruddalen til å få en annen lyd. Da kommer folk i stedet til å snakke om store uteområder og lekeplasser, om rolige og familievennlige nabolag, om arkitektoniske perler, om hageparseller og urbane hager, om dugnadsånd, om Alnaelven, om engasjerte borettslag og velforeninger, om foreldrenettverk, om trygge møteplasser, om ett av Norges mest mangfoldige områder, om mer enn 140 nasjonaliteter, om interkulturelle vennskap og ekteskap, om fremtidens Norge, om lokal stolthet og tilhørighet, om dyktige og engasjerte lærere, om kulturskoler og musikkundervisning, lokale festivaler, aktive kunstscener, idrettslag som favner bredt, lokale kunstnere og forfattere, matmarkeder, parsellhager og nabolagsfester, grønn mobilitet og byutvikling, småbedrifter og gründere, kvinneetablering og flerkulturelt entreprenørskap, lokalpolitikere med hjerte for nærmiljøet, ildsjeler og innbyggerinvolvering, podcaster og bloggere som løfter fram dalen og innbyggerne, kjente personer fremstår med tilhørighet.
Kort sagt: Fordi Groruddalen er en ressurs, og ikke et problem.
