11. november 2020: Kneippbrødet mitt får du aldri!

Vi har alle spist våre solide doser av kneippbrød opp gjennom årene. Kneippbrødet var et av de sentrale elementene i Oslofrokosten som ble innført rundt 1930. Alle elever som ønsket det fikk en frokost som var satt sammen av professor dr med Carl Schiøtz basert på vitenskapelige kriterier for næringsrik mat med mye vitaminer og mineraler. Menyen besto av mel, kneippbrød med margarin og mysost, eple eller appelsin eller gulrot eller kålrot. Dette regnes for å være opphavet til matpakkekulturen vi kjenner så godt.

Kneippbrødet kom til Norge i 1895 med forlegger og bokhandler Søren Mittet. Baker Hansen fikk lisens til å bake og selge brødet. Det ble fort plagiert av byens øvrige bakere. I dag er kneipp det mest bakte brødet i Norge og i snitt spiser vi visstnok ett kneippbrød hver i måneden. 12 i året. Det blir nesten 65 millioner kneippbrød tilsammen, det. Kneippbrød for 2,4 milliarder kroner, hvis hvert brød koster 37 kroner, slik som det på bildet til denne Onsdagspihlsen.

Men kneipp, hvor kom det fra? Hvor hentet Søren Mittet brødet? Vel, saken var at den godeste forleggeren trolig hadde gode dager og anla seg dårlig fordøyelse, noe som var ganske vanlig på 1800-tallet. Fint folk spiste sjelden grovere brød enn loff og det var ikke langt mellom kakestykkene. Kaker i alle former og fasonger var sikkert godt, men det var ikke bra for fordøyelsen. Det gikk som det måtte gå.

Sebastian Kneipp ble født i Bayern i 1821 og studerte for å bli prest. Underveis i studiene ble han såpass dårlig av tuberkulose at det var så vidt han hanglet seg videre, men oppdaget en bok om vannkurer der sykdommen hans ble beskrevet. Han kastet seg på vannvogna, ble frisk, klarte å fullføre studiene og ble ordinert som katolsk prest i 1852.

Etter ordinasjonen fortsatte han eksperimentene med vannbehandlingen i soknet sitt og utviklet en teori om at all sykdom stammer fra sirkulasjonssystemet og skyldtes ubalanse. Han trodde at maten skulle være tørr og enkel og ikke krydret, han trodde at folk først og fremst skulle drikke vann – selv om han riktignok aksepterte alkohol i moderate mengder. Det kunne ikke skade å kose seg litt. Tilnærmingen til medisin var ikke uavhengig av hans katolske tro, og stammet fra ideen om at vann og urter er naturlig gitt menneskene av Gud og at mennesker skal leve i samsvar med naturen.

Kneipp fant ikke opp vannkuren eller hydroterapien som den kaltes med et finere navn. Det var det Vincent Priessnitz i Gräfenberg i Østerrike som fikk æren for i 1829, men Kneipp tok fatt i ideen og videreførte den. Kneipp var blant annet uenig i Priessnitz sine hardhendte metoder med å la pasientene gå barbeint i snøen eller bade i vann med isbiter. Kneipp begynte å tilby behandlinger fra klosteret i Bad Wörishofen, behandlinger som besto av hydroterapi, diett og mosjon. Mange av oss vil anse det som sunn fornuft.

Pasientene var ikke nødvendigvis syke, men mange av dem var kvinner fra borgerskapet som ikke hadde noe særlig å ta seg til, foruten å holde orden på rekken av tjenerne. Så trengte de noe å gjøre og da var det greit å dra på kurbad, enten hadde frynsete nerver, dårlig fordøyelse eller ingen av delene. Noen hadde helt sikkert dårlig fordøyelse etter et liv der mettede fettsyrer og loff utgjorde en altfor stor del av dietten, og andre var genuint syke, enten fysisk eller psykisk. Sebastian Kneipp gjorde det enkelt. Pasienten kunne vasse i grunt vann, på våte steiner eller i duggvått gress, for han var stor tilhenger av å gå barbeint. Mange av oss liker det i dag også, det gir god kontakt med bakken, og innen new age kalles det gjerne «jording.» Å bare dusje beina fra knærne og ned var også en løsning. Dessuten hjalp det med kalde avrivninger, men pasienten skulle ikke overdrive tiden i det kalde vannet, men veksle med varmere vann. Avslutningsvis skulle pasienten gå seg tørr.

Kneipp hadde en teori om at hele eller deler av kroppen kunne påvirkes med kaldt vann i korte perioder. Ved å gjenta behandlingen skulle sykdommer og lidelser kunne helbredes, for eksempel mente han å kunne kurere kreft med munnvask tre ganger daglig. Det viktigste var å rense «blodet og safterne.» Behandlingen var omdiskutert og mange leger betraktet den som kvakksalveri, men det var kanskje noe med at vondt skulle vondt fordrive. Helt ueffent var det likevel ikke, idet pasienter med dårlig fordøyelse ble helbredet ved en sunnere diett enn den de hadde hjemme. Kneipp fant opp et brød av sammalt hvetemel som fikk orden på tarmene, for den gang som nå, var det en sannhet at «forstoppelse stjeler din tid, mens diaré ikke venter på noen.» Selv om vi må gi ham rett i at mosjon og sunn mat er godt for kroppen, tok han sørgelig feil da han trodde at kreft kunne kureres ved å gurgle halsen med vann tre ganger om dagen.

Avslutningsvis må det sies at kneippbrødet vi kjenner i dag har lite annet til felles med doktor Kneipp sitt brød, enn navnet. Vårt kneippbrød bakes av mye finere mel og kan på en god dag kalles halvgrovt – fordi hvetemel én av verdens tre billigste råvarer, ved siden av sukker og vann. Kanskje det er på tide at vi forlater kneipp til fordel for ordentlig brød? Bastardbrødet «kneipploff» er naturligvis ikke annet enn et forsøk på å grønnvaske loff.

Bokhandler og forlegger Søren Mittet ga ut Sebastians Kneipps bok «Min Vand-Kur» som i 1922 nådde sitt niende opplag. En av landets bestselgende bøker med andre ord, og for alt jeg vet solgte den bedre enn selveste Hamsun. På tysk finnes boka i splitter ny utgivelse til nær fem hundre kroner, men hvis du sjekker antikvariater rundt og forbi, kan du komme unna med halvparten for den norske utgaven. Og, bare for å ha nevnt det: Du finner fortsatt doktor Kneipps vannkuranstalt i Bad Wörishofen, naturlig nok med adresse Kneippsstraße. 

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.