Jeg merket det allerede da jeg skrudde av vekkerklokka i går. Utenfor vinduet kunne jeg høre fuglekvitter fra gjøk og sisik, trost og stær, og lyset som trengte seg inn gjennom vinduet var så intenst, at jeg forsto det måtte være solskinn utenfor. Jeg kikket gjennom persiennene, og ganske riktig, sola skinte fra en praktisk talt skyfri himmel. En og annen hvit dott hang riktignok der oppe, men det var sannsynligvis bare for å vise størrelsesforholdet. Dessuten oppdaget jeg at vinduene på en mirakuløs måte hadde blitt nyvasket.
I dusjen ble vannet akkurat passe temperert uten at jeg trengte å skru på krana en eneste gang, til tross for at Vann- og avløpsetaten en gang i løpet av natten hadde fått orden på vanntrykket. Jeg ble heller ikke overrasket da jeg kom ned til frokost og oppdaget at kjøleskapet bare inneholdt økologiske matvarer. Jeg kunne spise frokost med verdens beste samvittighet.
Jeg hentet inn avisene, og ingen av dem kunne fortelle om dårlige nyheter. Tvert i mot. De var fulle av solskinnshistorier fra alle kanter i verden. Det samme var nyhetssendingen på radioen. I løpet av natten hadde befolkningen i Nord-Korea tatt over makten på en fredelig måte, og Kim Jong-un innrømmet at han hadde oppført seg som en bølle og beklaget på det sterkeste. I Syria hadde partene samlet seg over et glass rødvin og blitt enige om at det der med geværer, kanoner og kjemiske våpen var en elendig idé, og bestemte seg for å bli venner i stedet. På forsiden av Aftenposten var det et bilde av Bashar al-Assad som plantet gulrøtter sammen med representanter for det hemmelige politiet. I Israel og Palestina hadde de plutselig forstått at Norge har hatt rett hele tiden, og militante palestinere og ortodokse jøder omfavnet hverandre og inviterte hverandre hjem.
Her hjemme var nyhetene preget av åpningen av høyhastighetstog mellom alle de store byene, og at forbudet mot lakrispiper omsider var opphevet. Alle riksveier var utbedret, Oslogatene hadde fått helt ny asfalt og ledninger i luftstrekk var lagt om til jordkabler. Dessuten hadde bergenserne sluttet å skarre. Slik fortsatte det, verden rundt. Det var ikke en dårlig nyhet å skue i noen retninger.
Det første jeg la merke til da jeg gikk ut, var at gresset på plenen hadde blitt så mye grønnere. Dessuten var plenen både klippet og luket, og jeg kunne verken se mose eller ugress. Tulipanene blomstret fortsatt og blomsterbedet var et fargerikt fellesskap. Bymiljøetaten hadde til og med rukket å plante nye busker som erstatning for dem som hadde blitt ødelagt av snøbrøytingen vinteren for snart tre år siden. Utenfor huset merket jeg med én gang at luften var blitt mye renere, den kjente eimen av morgenrushet inn mot byen var forsvunnet og erstattet med duften fra tulipanene. Det vanlige drønnet fra biltrafikken var også borte, og det var grunnen til at jeg kunne høre så mange småfugler. Brunskogsneglene var forsvunnet, men til gjengjeld hadde en mengde utrydningstruede arter på en mirakuløs måte dukket opp på de utroligste steder. Hundelufterne plukket opp etterlatenskapene i små, svarte poser og kastet det i nærmeste søppelbøtte. Det var til og med mobildekning hos Telenor, en tjeneste som lenge hadde stått på rødlista. Jeg benyttet anledningen til å ringe litt rundt, bare for å ha gjort det. Bompengeringen var forresten blitt fjernet, og jaggu hadde ikke Manglerudtunnelen og lokket over E6 i Groruddalen blitt ferdig. Det var sikkert derfor det ikke var noen bilkøer inn til byen denne morgenen, selv om alle som eide kabriolet var ute og kjørte med taket nede i det varme været.
Utenfor det nymalte skolebygget sto rektor for å ta i mot flokken av nye lærerne, og alle foreldrene kom gående sammen med ungene sine, og fulgte dem helt inn. Ikke en eneste foresatt parkerte på skrå i fotgjengerfeltet. Lekeapparatene i skolegården, som så sørgelig hadde trengt oppussing de siste femten årene, var blitt byttet ut med nye. Fra svømmehallen kunne jeg høre glade elever rope og plaske, så noen måtte ha fylt vann i bassenget i løpet av natten. I parken vokste trærne til himmels og en flokk fedre på pappaperm trillet sine håpefulle døtre og sønner omkring. Et par barnehagebarn klødde en urban ulv bak øret, og den så virkelig ut til å nyte oppmerksomheten.
Bussen kom nøyaktig på sekundet, sjåføren smilte til alle passasjerene, og kjørte pent og forsiktig men likevel kom vi fram tidsnok. Naturligvis var det sitteplass til alle passasjerene, som smilte like blidt som bussjåføren. De pratet med hverandre, og ingen satt med nesen i en avis, bok eller mobiltelefon. Langs begge sider av veien var det bygget brede sykkelfelt, og alle bilistene holdt seg til fartsgrensen, ingen kjørte på rødt lys over fotgjengerfeltene. Selvmordsyklistene hadde tatt av seg klovnedraktene og oppførte seg som helt normale mennesker. En av dem stoppet til og med for å slippe fram en bilist, selv om bilisten hadde forkjørsrett. Selv Audi-bilistene brukte blinklys når de skulle ut av rundkjøringene. Og da jeg kikket opp, kunne jeg se at Dreamlineren til Norwegian var i rute.
Det tok meg bare ett kvarter å skrive denne onsdagspihlsen. Det var i det hele tatt en fantastisk dag. Vi bør ha valg litt oftere.
