12. desember 2018: Fred på jord

Vi nærmer oss jul og nyttår for full maskin og like sikkert som at julegrøten er fri for mandler, er det at nyttårsforsettene proklameres i alle himmelretninger. Vi bommet i 2018, men i 2019 skal alt bli så mye bedre. Ja, det tror vi i hvert fall, men i 2020 vil vi vite at det stemte ikke denne gangen, heller.

Bildet med snø på pyramidene i Egypt gikk sin seiersgang kloden rundt for noen år siden, men har i etterkant vist seg å være bare et effektfilter brukt på Instagram. Faksimilen illustrerer likevel poenget.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Et vanlig og meget fromt ønske er fred på jord, noe det er vanskelig å si seg uenig i. De aller fleste ønsker å leve i fred og fordragelighet, men dessverre er det noen som er av motsatt oppfatning. Vi mangler ikke konflikter rundt omkring i verden, og det skyldes først og fremst at noen vil ha det sånn. De er riktignok i overveldende mindretall, men de besitter makt, vanligvis på grunn av korrupsjon i en eller annen sammenheng. Syria og Irak, for eksempel, der hundretusener har blitt drept og mange millioner forflyttet. Eller Jemen, der hungersnøden herjer det fattigste landet i den arabiske verden og flere millioner har måttet flykte fra sine hjem. Eller Sør-Sudan der millioner er rammet av livstruende sult. Eller de evinnelige sammenstøtene mellom Israel og Palestina. Vi mangler ikke terrororganisasjoner heller, som Al-Quida, Boko Haram, Den islamske staten. Listen kan bli lang som et vondt år, og samme hvor mye fornuftige mennesker mener at fredelige løsninger er den eneste farbare veien ut av uføret, kommer ikke disse konfliktene til å gå over av seg selv. De kommer heller ikke til å gå over fordi FN mener det er en god idé, for denne slåssingen har folk holdt på med i generasjoner. Det er den virkeligheten de kjenner. Konfliktene kommer bare til å gå over fordi det blir den eneste muligheten, og der blir når de treffes av en helt annen virkelighet.

I all beskjedenhet har jeg et forslag til hvordan vi kan få fred på jord. Jeg er ikke helt sikker på hvordan vi skal få det til rent meteorologisk, men tanken er at hvis vi kan sørge for at Afghanistan, Myanmar, Irak, Israel, Palestina, Sudan og alle de andre landene får en real fimbulvinter noen år på rappen, så vil de bli nødt komme på andre tanker, enten de vil eller ei. For det første vil de måtte finne ut av hva dette hvite stoffet faktisk er for noe og hvordan de skal forholde seg til det. Det er ikke nok å slå opp på internett, for mens nettsøk er en teoretisk sak, er en real snøbyge svært konkret. Jeg ser ikke bort fra at de rent innledningsvis vil juble i fryd og hive seg ut i snøen og kanskje lage engler og snømenn og kaste noen snøballer på hverandre, men etter en liten stund, når de har blitt våte og kalde og tennene klaprer som kastanjetter, vil pipen få en annen låt. Muligens tror de at det hvite belegget blir borte i løpet av natten, men når de står opp neste dag og snøen ligge like tjukk eller enda tjukkere, så tjukk at de ikke får opp døra, da er de nødt til å begynne å bruke de små grå som ellers brukes til destruktive formål.

De vil oppdage at det er så innmari kaldt i huset, at de er nødt til å finne på noe for å holde varmen. En ovn vil være smart, og så må de lage murstein for å få støpt en peis, hvilket kan være vanskelig nok om vinteren. Men, vi kan legge godviljen til og si at de klarer det, de graver leire, fyller den i former og setter leireklumpene til tørking. Når leireklumpene har blitt til teglstein må de mure opp peisen og deretter plukke fra hverandre bazookaen for å lage ovnsrør som kan lede røyken ut av huset. De må hogge ved, og da må de smelte om alle kalasjnikovene til øksehoder. Og snart vil de oppdage at veggene i husene ikke er isolert, så da må de finne en måte å gjøre det på. Jeg vet ikke hvor tett det er mellom byggevarehusene der, men jeg er overbevist om at en eller annen iverksetter vil sørge for at de som trenger isolasjon, kan få kjøpt det. Nye vinduer trenger de også, for én ting er å holde malariamygg ute, noe annet er det når femten blå banker på. Så da må de skifte vindusomramming og lære seg å gjære og når de er ferdige med den dagen, er de så slitne at de orker ikke å krangle med noen. Det eneste de vil orke er å krype til sengs, stive og støle.

Den natten sover de så dårlig fordi de mangler ordentlige dyner og pysjamas og nattsokker, så neste dag er det ingen vei utenom. Da må de klippe sauer og kare ulla og spinne og strikke til de får krampe i hendene, for de skal ikke bare strikke nattsokker. Nei, de skal strikke raggsokker, vanter, votter, toppluer, skjerf, gensere, kofter og ullbukser, men først må de jo lære seg å strikke. Og når de er ferdige med det og har strikket de første settene med plagg til alle og enhver, er de så slitne at de orker ikke å krangle med noen. Det eneste de vil orke er å krype til sengs, stive og støle, og om natten drømmer de om å stoppe sokker og sette lapper i buksebakene.

Og så var det det med den døra som svinger utover, den må naturligvis hengsles om for å kunne komme ut og måke snø. Men ettersom de ikke har noe å måke med, er de nødt til å lage spader og måker og ishakker og da må de ta av det metallet de skulle bruke til våpen, og så må de ut og brøyte snø og alle som har skuffet på snø noen timer, vet at det tar skikkelig på kroppen, og særlig ryggen. Og når de er ferdige med å brøyte gårdsplassen er de så slitne at de orker ikke å krangle med noen. Det eneste de vil orke er å krype til sengs, stive og støle. Men det er ikke nok å brøyte gårdsplassen, for gatene er også fulle av snø, så da må de til med å rydde gatene også. Og det er ikke så lett når de har sommerdekk på alle bilene, sånn at de må skaffe skikkelige piggdekk og legge om på alle bilene før de kan begynne å brøyte. Og når de har brøytet er de nødt til å strø, og selv om de har aldri så mye ørken er det ingen enkel sak for sanden har frosset fast, slik at de er nødt til å hakke den løs før de kan strø. Og når de er ferdige med å brøyte og strø gatene er de så slitne at de orker ikke å krangle med noen. Det eneste de vil orke er å krype til sengs, stive og støle.

Selv om de har fått brøytet veiene og strødd sand på glatta, er det ikke over, for ungene må komme fram og da trenger de akebrett og kjelker og sparkstøttinger og ski i alle former og fasonger, og de trenger staver og skismøring og før en eneste har rukket å si jaså, er de så slitne at de ikke orker å krangle med noen. Det eneste de vil orke er å krype til sengs, stive og støle, og om natten ligger de og tenker på at de må få laget noen brodder til alle gamle som skal ut på glattisen.

Og når de står opp neste dag, så det jaggu snødd hele natten og så er det på’n igjen. Isteden for å denge løs på naboen fordi han eller hun har feil tro, begynner de å snakke sammen om været og om de tror snøværet kommer til å fortsette eller om det snart vil gi seg. Og kanskje blir de enige om at de skal ta en kaffe sammen før de gyver løs på snøen igjen.

Til slutt er det ingen som orker å slåss eller krige. Sånn tror jeg det kan bli fred i Midtøsten. Så får vi her oppe i nord ta noen varme somrer så lenge. Det tror jeg vi skal klare. God jul!

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.