13. april 2022: Vi må snakke om mobberne

Det finnes knapt ett eneste menneske som ikke fikk med seg den store hendelsen i årets Oscar-utdeling. Da Will Smith klabbet til komikeren Chris Rock. NRK Dagsrevyen viste slaget sju-åtte ganger minst, og straks kokte sosiale medier over av fordømmelse i alle former og fasonger. Ja, komikeren Wanda Sykes mente det var kvalmende, følte seg fysisk syk og ble traumatisert av det, til tross for at hun ikke så slaget direkte.

Litt slapt bilde, avfotografert av TV-skjermen.

Will Smith fikk beskjed om at hvis han ikke tåler en spøk fra en komiker som gjør jobben sin, så trengte han ikke å dra på et show med en komiker som gjør jobben sin. At Will Smith var nominert til (og fikk) en Oscar ville jo for de fleste være grunn god nok til å dra på showet, selv om det var en komiker til stede som gjorde jobben sin. Imidlertid kan en jobb gjøres på flere måter, den kan for eksempel gjøres bra og den kan gjøres dårlig. Det er et fenomen vi kjenner til fra andre bransjer også, ikke bare komikere.

Det NRK Dagsrevyen hoppet elegant over, og de fleste andre i sosiale medier, var årsaken til at Will Smith ble så forbanna at han reiste seg opp, gikk tvers over scenen, fikte til Chris Rock og gikk tilbake og satte seg, var at Chris Rock hadde mobbet Will Smiths kone Jada Pinkett Smith på grunn av hennes sykdom. Pinkett Smith er diagnostisert med alopecia, en hudsykdom som gjør at håret slutter å vokse og faller av. Det er ingen sykdom som noen ønsker seg, verken kvinner eller menn, det er jeg helt sikker på. Er det da greit å mobbe henne for det? På en fjernsynssending som ble sendt over hele verden? Mange twitret at Pinkett Smith bare var hårsår.

Det er greit å sparke, så lenge du sparker oppover, lærte jeg en gang av Trond Kirkvaag. Men spark aldri nedover. NAV kan du sparke på, men ikke på en stakkars NAV-ansatt som er undergitt et firkantet og uforanderlig system. Sykehusreformen kan du sparke på, men ikke på sykepleierne – og i hvert fall ingen av pasientene. Helseministeren kan du sparke på. I tilfellet Jada Pinkett Smith er det visst likevel greit, men da er det ikke bare Jada Pinkett Smith som blir mobbet. Alle med alopecia blir mobbet.

Hvis det er greit å mobbe noen med alopecia, må det være like greit å mobbe folk med andre sykdommer også? En med anoreksi for eksempel? «Nei, så tynn du har blitt?» eller «Sikker på at du ikke vil ha en prosjon til?» Eller?

Her skiller jeg meg fra det store flertallet på sosiale medier. Jeg synes ikke det er greit å mobbe noen, og kanskje særlig ikke når mobberen gjemmer seg bak humor, som i Chris Rocks tilfelle. «Du må tåle en spøk» eller «det var jo bare morsomt ment» holder ikke i 2022. Det er ikke morsomt hvis den det gjelder ikke synes det er morsomt. Derfor synes jeg vi må snakke om mobberne, og ikke den som mobbes, eller hvordan vedkommende reagerer. Vi må snakke om de som er det egentlige problemet. Mobberne.

Mobbing kommer i mange former og fasonger. Baksnakking, ryktespredning i skolegården eller på sosiale medier, bli holdt utenfor, bli kalt noe stygt eller få stygge kommentarer slengt etter seg, bli slått eller dyttet. Mobbing kan kamufleres som humor, men kan like fullt være vondt å sårende. Mobbing blir ikke bare gjort på scenen i Hollywood, den skjer like gjerne i skolegården i Groruddalen.

På barneskolen min på Oppsal skulle det lite eller ikke noe til for å bli mobbet. Du kunne ha utstående ører, så ble du mobbet. Du kunne spille fiolin i strykeorkesteret, så ble du mobbet. Du kunne ha rødt hår, så ble du mobbet. Hvis du hadde utstående ører, rødt hår og spilte fiolin, var du dødens, ikke bare på skoleveien, men også i skolegården. Det var riktignok på 60-tallet, men lærerne brydde seg ikke. En gutt i klassen kom inn i til timen etter friminuttet, med neseblod, snørr og tårer rennende – men læreren stilte ikke spørsmål om hvem eller hvorfor. Han tilbød seg ikke å hjelpe, men fortsatte undervisningen som om ingenting hadde skjedd. Lærerne den gang mobbet elevene som ikke var faglig flinke. Dyslektikere ble tvunget til daglig høytlesning av ekstemporaltekst, for eksempel. Når læreren kunne mobbe, kunne hvem som helst mobbe. Eksemplets makt var stor. Den gang, som nå.

For skolen sto på de sterkestes side. Jeg er ikke sikker på hvor langt vi har kommet, selv om sekstitallet ligger mange tiår bak oss, det er forsket i det vide og det bedre på mobbing og kommunen har gjennom mer enn tretti år kjørt antimobbeprogrammer og vi har fått mobbeombud. I 2019 ble loven endret slik at det skal bli enklere å flytte elever som mobber, men likevel er det svært få mobbere som blir flyttet på. Resultatet gir seg selv. Det er den som blir mobbet, som må bytte skole, for det barnet som mobber, har også rettigheter. Og mobberens rettighetene er viktigere enn rettighetene til ofrene.

Når jeg i fagblader leser at negative beskrivelser av mobbere andre kan være et hinder i arbeidet med å begrense mobbing i skolen, kjenner jeg at vi kanskje ikke har lært så mye siden sekstitallet likevel. De sterkeste skal beskyttes og de svakeste skal tåle steken.

Jeg kom forbi en skole i Groruddalen en vinterdag for et par-tre år siden (redaksjonen vet hvilken). Rett innenfor skolegjerdet sto gutter og kastet snøballer på forbipasserende, og akkurat i det jeg kom, kastet de snøballer på en eldre dame med rullator. Det sier seg selv at hun ikke kunne forsvare seg, og hadde det ikke vært for at jeg kom gående, kunne hva som helst ha skjedd. Da jeg snakket til dem, stakk de av, men jeg fikk tatt et godt blikk på dem og beskrev dem og handlingen i en e-post til skolens rektor. Jeg foreslo at disse to elevene kunne få seg en oppstrammer. Gjorde de det? Jeg aner ikke. Jeg fikk aldri svar fra skolen. Det var kanskje ubehagelig. Men det etterlatte inntrykket er dermed at skolen forsvarte elevene og at gamle damer med rullator må tåle å få en snøball eller to i trynet. Det var jo bare på gøy, ikke sant?

Will Smith måtte krype angrende til korset. Han uttalte at handlingene hadde vært sjokkerende, smertefulle og utilgivelige og trakk seg fra Oscar-akademiet i en selvpålagt straff. Akademiet har akseptert oppsigelsen, men planlegger likevel å gå videre med displinærsaken.

Ikke ett ord om Chris Rock. Ikke ett ord om en komiker (han er ikke alene) som hele tiden må strekke strikken litt lenger for å få oppmerksomhet. Ingenting om en komiker som hver dag må bli litt mer fornærmende, litt mer vulgær og litt mer banal i sine vitser, slik at han skaper den oppmerksomheten han lever så godt av. Og publikum skratter, for vitsene hans går jo ikke ut over dem, må vite. Så, med fare for å skaffe meg uvenner, jeg synes Chris Rock fortjente den ørefiken. Siden moren hans ikke oppdro ham, var det bra Will Smith gjorde det.

For å si det med den danske artisten Kim Larsen: «Jeg kan ikke forstå, hvad et samfund skal gøre godt for, hvis det ikke er for at hjælpe de svage. De stærke skal s’gu nok klare sig.»

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg. Litt slem, litt snill, litt morsom.