13. august 2014: Styremøte i Universet

Det var styremøte i Universet. Agendaen hadde vært lang som et vondt årtusen, for det var mange galakser å forholde seg til og mange små og store problemer som skulle løses. Det var enkelte galakser der hyppigheten av sorte hull bekymret og det var andre der kometer truet innbyggerne på uskyldige planeter. Og så var det naturligvis mindre saker, som å beslutte hvilke stjerner som skulle bli supernovaer og om ekroner var en art som kunne tilpasses flere gassplaneter.

Universets Styreformann sukket og kikket på styremedlemmene sine. De gjorde så godt de kunne, men det var ikke alltid godt nok. Universet ekspanderte og det hadde blitt forholdsvis mye reising som igjen gikk ut over arbeidet. Størst utfordringer hadde det vært i Slabrebartkonstellasjonen, men det hadde de løst med vogonsk niisbiib. En enkel løsning kanskje, men den fungerte.

– Vi er kommet til eventuelt, sa Universets Styreformann. Er det noen som har noe på eventuelt?
Det var stille en liten stund, så kremtet et av styremedlemmene som satt nederst ved bordet.
– Ja, det er altså denne jordkloden …
– Jordkloden? Hvilken jordklode? Vet du hvor mange milliarder jordkloder vi har å forholde oss til?
– Billiarder, rettet en annen av styremedlemmene. I hver galakse.
Universets Styreformann visste nøyaktig hvor mange jordkloder det var til sammen. Han likte ikke å bli avbrutt, men lot det passere.
– Ja, altså denne Tellusjordkloden.
– Tellusjordkloden? Universets Styreformann trodde ikke sine egne ører. – Er det trøbbel der nå igjen?
– Jeg er redd for det.
– Hva er det nå?
– Spør meg heller om hva det ikke er. Det er mye lettere å svare på.
– Okay, hva er det ikke?
– Ingenting.
– Er det ikke ingenting? Du mener med andre ord at alt er galt?
– Ja. Noe sånt.
– Kan du være litt mer presis?
– Krig. Opptøyer. Pirater. Sult. Sykdom. Undertrykkelse. Slaveri. Misbruk. Forurensing. Slum. Mishandling. Rovdrift. Svindel. Religion. Profeter. Disipler. Dyreplageri. Drap. Hvor lenge vil du jeg skal fortsette?
– Takk, det holder. Er det et lokalt fenomen, eller skjer dette flere steder på Tellusjordkloden?
– Over alt. Russland. Kina. Somalia. Irak. Gaza. Afghanistan. Helt opp til Nordkalotten. Over alt. Jeg kan ikke navnene på alle områdene, men det finnes over alt. I større eller mindre grad.
– Alvorlig snakket, vi har intelligent liv på mange milliarder planeter i den galaksen, eh, Seltersveien?
– Melkeveien.
– Akkurat. Det er intelligent liv over alt, men det er ingen steder de holder på på den måten. Hva er det de driver med der?

Styremedlemmet sukket svakt. Det var litt hans skyld, for han hadde ansvaret for den delen av Universet, men han kunne ikke akkurat stikke innom hvert ti tusende år heller. Det fikk være grenser.
– Jeg tror, sa han og ble stille.
– Hva tror du? spurte Universets Styreformann.
– For det første tror jeg at jeg var for ettergivende på Noas tid. Det er beklagelig, men gjort er gjort og spist er spist. For det andre tror jeg vi gjorde en tabbe ved å skape de to kjønnene. Vi skulle gjort dem androgyne, sånn som vi har gjort andre steder.
– Hvordan da?
– Jeg minner om at vi befolket planeten med karbonbaserte tofotinger. I utgangspunktet en skrøpelig konstruksjon, ikke minst mentalt. Det er hankjønnet som er problemet her. De har vist seg totalt uegnet til å ta ansvar for noe som helst. Selv ikke sin nærmeste familie klarer de å vise omtanke, langt mindre for planeten. Nå har de fått holde på i flere tusen år, og det blir bare verre og verre. De er ikke i stand til å lære av egne feil.
– Hm. Universets Styreformann fikk en rynke i pannen.
– Den planeten var jo egentlig bare et forsøk, sa han. Skal vi like gjerne terminere hele greia? Vi kan sette opp temperaturen et par hakk, og så er vi kvitt problemet lenge før neste styremøte?
– Jeg synes det er litt for drastisk, protesterte styremedlemmet. Vi har tross alt investert mye i den planeten, og vi har ikke fått de svarene vi ønsket oss ennå. Dinosaurene var en skivebom, og den blemma tar jeg på min kappe. Men menneskene gikk et enstemmig styre inn for.
– Ja, ja, jeg vet det, sa Universets Styreformann. Greit, så skrur vi ikke opp termostaten. Men jeg trenger ikke flere problemer enn de jeg allerede har, så kom heller til meg en løsning. Hva foreslår du at vi skal gjøre?
– Jeg mener at hankjønnet har hatt sjansen. Det er nok nå. De har vist at de ikke har evner. Jeg foreslår at vi lar hunkjønnet overta.
– Kvinnene?
– Ja. Det ser ut til at de i langt større grad evner å ta hensyn og vise omtanke for seg, for sine og for omgivelsene og miljøet, rekka er lang. Hvis det ikke skal gå til hælvete med …
– Hva har jeg sagt om banning i styremøtene? spurte Universets Styreformann.
– Sorry, men hvis det ikke skal gå på dunken så må vi ta noen grep nå. Vi har dårlig tid.
– Hvor dårlig?
– Et par hundre år, toppen.
– Fanken. Universets Styreformann overhørte sin egen banning. Hva foreslår du vi gjør?
– Vi trenger betydelig færre hankjønn, og de vi trenger trenger vi bare i forplantningsøyemed. Ja, strengt tatt gjør vi ikke det heller, men det er en annen historie. Vi reduserer fødselsraten på hannkjønnet, reprogrammerer DNA-konfigurasjonen og øker intelligenskvotienten ytterligere hos kvinnene. I løpet av et par generasjoner bør saken være i boks.
– Og hvis den ikke er det?
– Da får vi heller diskutere å skru opp termostaten noen knepp.
– OK. Da setter vi Tellusjordkloden opp som eget punkt på neste styremøte. Men menneskene har krav på en advarsel? Vi må gi dem beskjed om at vi starter en endring av systemet?
– Opplagt, det har jeg tenkt på. Vi sender dem en solformørkelse.
– Vil de forstå det, da?
– Klart de vil. Vi sender dem en tusenårssolformørkelse. Det kan de ikke misforstå.
– Jeg er enig, sa Universets Styreformann. Det er nok nå. Nå er det kvinnenes tur. Møtet er hevet.

Så slo han sammen Den Store Boken, styreprotokollen, og forlot rommet.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.

Legg igjen en kommentar