I det siste har det blitt skrevet mye om at kattene våre utgjør en trussel mot småfuglen og at småfuglbestanden er på vei nedover. Rasmus Hansson i Miljøpartiet de grønne mener vi må innføre båndtvang på katter. Jeg vet ikke, jeg tror ikke jeg kjøper argumentasjonen om at katter i bånd vil utgjøre en særlig forskjell. Katter som får mat hjemme, er naturlig nok langt mindre lystne på jakt enn villkatter, og det er de siste som i tilfelle er problemet. Men ettersom de er villkatter, er det ingen som vil gå med dem i bånd, uansett hvor mye båndtvang som blir innført.
Vi kan jo begynne med oss selv, først. Vi kan slutte med lystjakt på småfugl, for mens kattene ikke skal få jakte, skal medlemmer av Norges jeger- og fiskerforbund få plaffe ned så mange fugler de bare vil og orker. I sesongen 20/21 ble det skutt 16.500 skjærer, 5000 nøtteskriker og 3300 trost, alt med Miljødirektoratets velsignelse og med belønning fra Jegerforbundet. Hvor mange andre småfugler som blir skutt for moro skyld, er det knapt noen som har tall på. Alt som skal til for å øke fuglebestanden er et vedtak om at lystjakt på småfugl ikke lenger er tillatt, men det er jeg redd sitter altfor langt inne. Vi er ikke på langt nær så siviliserte som vi tror.
Vi kan fortsette med oss selv, og redusere faren for vinduskollisjoner. Vinduer speiler terrenget og omgivelsene omkring og fuglene tror de kan fly videre innover i landskapet eller skogen, og får et hardt, brutalt og ofte nådeløst møte med vindusglasset. BirdLife Norge anslår at minst ti millioner fugler omkommer på denne måten, hvert år i Norge. Men hva gjør vi? Vi bygger bare enda flere store blokker med mest mulig glass og eneboliger med panoramavinduer, rene dødsfeller for småfuglene. Vi må jo kunne få se ut? Nyte utsikten? Så da gir vi kattene skylda i stedet, for det er så mye enklere enn å gjøre noe med de heslige boligområdene vi anlegger, hvor mennesker sjelden trives og hvor fugler blir drept i store mengder.
Men er ikke sannheten at den største synderen av dem alle er Plan- og bygningsetatene rundt om i landets mange kommuner? Hvorfor godkjennes glassfasader og gigantiske vindusflater når vi vet at millioner av fugler blir drept i kollisjoner med dem, mens saksbehandlerne foretrekker flisespikke om de tåpeligste ting, som om et trappetrinn stikker noen centimeter for nær senterlinjen i veien? Bør ikke disse etatene stilles til ansvar for massedrapene de er ansvarlige for? Bør ikke fuglenes sikkerhet komme inn i kravene som Plan- og bygningsloven setter?
Jeg gikk en tur i Hovinbyen en dag, da en stokkand fløy rett inn i et digert glassvindu i et kontorbygg i Grenseveien, den stupte deretter ned i fortauet og ble liggende noen meter fra meg. Folk hastet forbi, ingen hadde tid til stakkaren, så jeg satte med ned ved siden av den og ringte fuglehjelpen. Anden så på meg mens den forsøkte å sette seg opp, men trolig hadde den brukket nakken i sammenstøtet, og klarte ikke stort annet enn å blunke med øynene. Fuglehjelpen kom dessverre ikke fram tidsnok til å kunne gjøre noe. Anden døde mens jeg satt hos den, og jeg tenkte at i det minste døde den ikke alene. Det eneste jeg forbinder med dette kontorbygget nå, er anden som møtte sitt endelikt bare fordi noen skulle ha utsikt.
Jeg har jo vinduer selv, og må med hånda på hjertet innrømme at fugler flyr inn i dem også. Heldigvis går det nesten alltid bra, for de har sjelden så stor fart der de kommer fra fuglebrettet, dessuten har jeg merket vinduene med merkepenn som lager ultrafiolette streker som fuglene ser, men ikke mennesker. Her om dagen hørte jeg et voldsomt smell, så voldsomt at kattene våknet og stormet bort til vinduet for å se hva som hadde skjedd. Jeg fulgte like etter, og på bakken lå en dompap på ryggen. Det rykket i beina på den, så jeg skjønte den fortsatt var i live, men ettersom det var tolv blå ute, ville den fryse i hjel før den kom til seg selv. Ergo var det bare én ting å gjøre, få fuglen inn i varmen og håpe at den ville våkne til live etter hvert. Som sagt, så gjort. Jeg tok på meg et par tykke flisvanter slik at dompapen skulle ligge mykt og godt. Kattene satt nysgjerrige ved vinduet og fulgte med da jeg plukket opp stakkaren og la den i hånda. Jeg ser ikke bort fra at de kunne tenke seg å få den å leke med, men på den annen side virket det som om de skjønte at fuglen var én av oss, siden jeg plukket den opp og tok den med inn.
Vel inne satte jeg meg til rette i gangen og snart begynte dompapen å røre på seg, den ville opp på føttene, den snudde seg og kravlet opp på tommelen min. Det ble den sittende og det var umulig å vite hva slags form den var i. Øynene gikk i ett med det svarte hodet. Jeg forsøkte å snakke til den, men det virket ikke å ha noen effekt. Etter ti minutter sank kroppen liksom sammen, jeg trodde den tok farvel med verden, men den sluttet bare å blåse opp fjærene som beskyttelse mot kulda fordi den kjente varmen komme krypende. Plutselig blunket den til meg, og jeg tenkte at nå er det like før jeg har en dompap flyvende omkring i huset, men slik gikk det ikke. Den ble bare sittende på tommelen, og nyte varmen. Etter hvert kom den åpenbart mer til seg selv, begynte å kikke seg rundt, skakke på hodet og da den oppdaget meg var det nesten så den smilte. Jeg måtte jo spørre den om hvordan den hadde det, om den hadde slått seg hardt, om nakken gjorde vondt og om vingene var i orden? Jeg fikk forståelsen av at alt var bra, den humpet litt fram og tilbake på tommelen og oppførte seg ikke som om den var skadet.
«Ja, men da går vi ut til vennene dine igjen, da?» spurte jeg, reiste meg opp og ruslet forsiktig ut på tunet. Dompapen ble sittende og gjorde ikke en mine til å ville fly. «Vil du ikke fly?» spurte jeg. «Vil du inn i varmen igjen?» spurte jeg og jeg var sikker på at den svarte bekreftende og nikket med hodet. Da var det ikke annet å gjøre enn å gå tilbake, og nok en gang var jeg sikker på at den vesle fuglen smilte. Vi ble sittende og prate en stund til om dette og hint, og etter hvert snudde den seg og så riktig så frisk og eplekjekk ut. Den kikket seg rundt og mente at den ville kunne trives med å flytte inn hos meg. Kanskje jeg hadde latt den få lov, hadde det ikke vært for kattene.
«Ja, men da går vi ut til vennene dine igjen, da?» spurte jeg enda en gang, reiste meg opp og ruslet forsiktig ut på tunet. Da vi kom bort til tuntreet, kikket den på meg, og akkurat i det den fløy opp til vennene sine, bæsjet den en liten skvett i hånden min. Dagen etter så jeg den på en av de store greinene i treet, den vinket med den ene vingen for å si takk for hjelpen.
