13. mars 2019: Stafett er stafett, men hopp er hopp

I disse dager braker hoppkonkurransen Raw Air løs igjen. Hver utøver skal konkurrere i ti konkurranser i løpet av ti dager. Her skal de få slåss mot den rå, norske naturen og sin egen frykt for naturkreftene. I 2017 ble det satt to verdensrekorder i Vikersundbakken, først av Robert Johansson med 252 meter og noen minutter senere av Stefan Kraft med 253,5 meter. Det er over en kvart kilometer, det er hva jeg kaller å hoppe etter Wirkola!

Jeg husker da Bjørn Wirkola satte verdensrekord med 145 meter i den samme bakken i 1966, og vi var like lamslåtte den gangen som vi var da Robert Johansson satte nedslag på 252 meter. Men han hoppet godt over hundre meter lenger enn Wirkola! Det er som om en skøyteløper skulle bli tatt igjen med åtte runder på titusenmeter, det. Birger Ruud hadde også verdensrekord i skiflyging, han hoppet 76,5 meter i Odnesbakken i 1931, og jeg er ganske sikker på at tilskuerne var temmelig lamslåtte den gangen også. Og i 1897 satte Svein Sollid verdensrekord med 31,5 meter i Donstadkleiva i Morgedal, og jeg er ganske sikker på at tilskuerne var temmelig lamslåtte den gangen også, selv om han måtte ha hoppet like langt åtte ganger for til sammen ha hoppet like langt som Stefan Kraft gjorde i ett hopp.

Olaf Rye er verdenskjent over hele Danmark. (Wikimedia)

Men verdens første, offisielle verdensrekord i skihopping var det den sytten år gamle Olaf Rye som hadde. Rekorden ble satt på et jorde som tilhørte Løkum gård like ved Eidsberg kirke i Østfold. Den ufattelige verdensrekorden ble satt i 1808 og lød på hele 9,5 meter, og jeg er sikker på at tilskuerne var temmelig lamslåtte den gangen også. Olaf Rye kom fra en familie på Nerbø gård i Bø i Telemark, med lange og sterke militære tradisjoner, så karrieren hans var fastlagt fra dagen han ble født. I kirkeboken het han Ole, men han signerte alltid med Olaf selv om familien hans konsekvent kalte ham Ole. Han steg raskt i gradene og i krigen mot Sverige etter oppløsningen av Danmark-Norge i 1814 ledet han en avdeling som kjempet i Smålenene. Han var skuffet over utfallet av krigen, aksepterte ikke unionen mellom Norge og Sverige og nektet å sverge troskap til den svenske kongen. Sammen med sine offisersvenner Hans Helgesen og Frederik Adolph von Schleppegrell takket han for seg og forlot Norge på jakt etter nye og spennende eventyr. Det fant de i Danmark hvor de ble offiserer og etter hvert deltok i den første slesvig-holsteinske krig, ofte kalt Treårskrigen. Generalmajor Olaf Rye ledet sitt korps opp gjennom Jylland med en overlegen tysk hær ledet av general Prittwitz i hælene. Ved Helgenæs i Mols anla han de skansene som ble avgjørende for at krigen bikket i Danmarks favør, og som gjorde det mulig å sende troppene til Fyn, der de drar videre til Fredericia, til det avgjørende slaget. Slaget var et blodbad som kostet tusener av menn livet, og i grålysningen utenfor byen Fredericia den 6. juni 1849 ble Rye truffet av to kuler og døde. Uttrykket «Å gå til Ryes brigade» har siden den gang vært en stående, dansk betegnelse for å falle i tapper kamp. Olaf Rye er gravlagt på Garnisons kirkegård i København der han fikk en pompøs begravelse. Selveste Grundtvig talte ved den sorte kisten. Olaf Rye har fått en plass oppkalt etter seg på Grünerløkka her i Oslo, der forøvrig også både Schleppegrell og Helgesen har fått hver sin gate oppkalt etter seg. Olaf Rye har dessuten fått et minnesmerke etter seg i Fredericia, som ble avduket 20. august 1876. Mange av hans soldater ga en dagslønn for å finansiere minnesmerket.

Den fryktinngytende hoppbakken i Duedal Bjerg. (Wikimedia)

Og siden vi nå snakker om skihopp og er kommet oss til Danmark, må vi også ta med noen ord om danske tradisjoner i dette henseendet. Den danske skisports vugge, om det må være lov å kalle Duedal Bjerg i Thorsø Bakker sør for Silkeborg det. Thorsø Bakker skjuler en nærmest usannsynlig hemmelighet. Her lå nemlig Duedal Bjerg hoppbakke, en bakke med et samlet fall på hele førti meter. Som vi vet, en høydemeter i Danmark er betydelig høyere enn en høydemeter i Norge. Bakken hadde to hopp, et lite og et stort. I storbakken var ovarennet tjue meter, hoppet halvannen meter høyt og unnarennet tjue meter. Dette var trolig Danmarks aller største hoppbakke og den tiltrakk seg formidable tilskuerskarer. I følge Silkeborg Avis var så mange som fire tusen mennesker tilstede på hopprennet 17. mars 1946. Politiet og Røde Kors var tilstede, og hadde med seg en ambulanse for sikkerhets skyld. Den var lett å kjenne igjen, svartlakkert som den var, med gult flagg på taket. Den lokale radioforhandler stilte med høytalerbil slik at publikum kunne følge med i konkurransen og få høre de forskjellige nasjonalsangene. Sannsynligvis fikk han solgt noen radioer også.

Anlegget sto klart til bruk allerede i mars 1944, og til tross for at skiføret i 1945 var godt tok de ikke sjansen på å bruke det største hoppet, men nøyde seg med det lille. Det store ble ansett for å være altfor farlig og vanskelig. Først to år etter ferdigstillelsen ble anlegges offisielt innviet. 3. mars 1946 var anledningen det åpne jyllandsmesterskapet, men deltakere fra mange land. Nordmannen Øjvind Skjaggestad vant, han presterte et kjempehopp og satte bakkerekord på 24,6 meter. Gjeldende bakkerekord ble senere satt av en annen nordmann, Arne Hansen. Han skal ha hoppet 29,5 meter, mens sagnet forteller om en ukjent nordmann som visstnok skal ha passert 30-metersmerket. I tillegg til hoppbakkene, var det også en utforløype her, den var nesten to hundre meter lang og tok omtrent ti sekunder å fullføre. Ja, arrangementet var så populært at Horsens-Bryrup-Silkeborg jernbane gikk til anskaffelse av en skinnebuss med formål å kjøre pendeldrift mellom Silkeborg og Virklund stasjoner.

Duedal Bjerg hoppbakke ble nedlagt i 1955 og jeg har selv vært der i forbindelse med et TV-intervju med naturformidleren Karsten Hansen i dansk TV2. Vi plukket bringebær, som har overtatt mer eller mindre både ovarenn og unnarenn.

Men snart er 253,5 meter historie. Om noen år har vi fått innendørs hoppbakker, med vifter som sørger for lik oppdrift og like forhold for alle hopperne. Snart hopper noen 500 meter, og det er bare et økonomisk spørsmål før noen bygger en bakke der det kan hoppes én kilometer og Stefan Kraft blir seende ut som Svein Sollid i Donstadkleiva.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.