De siste ukenes skriving om bompengesjokket har med all mulig tydelighet vist at byens politikere ikke bryr seg om Groruddalen. Senest fredag 8. mars sto Arbeiderpartiet fram og sa at de ville ikke love noe annet enn litt pussing på Trondheimsveien i Oslopakke 3, fordi det ikke finnes penger. Det er tull. Pengene finnes, men de går til E18. Så hvorfor ikke sette opp en E18-bom på Høvik, slik at alle de som kjører der kan betale øremerkede penger til den veien de kjører på – og så kan Groruddalen beholde sin rettmessige del av pengene?
Eller hva med løftet om at et nytt signalanlegg på T-banen vil gi Grorudbanen avgang hvert tiende minutt. Vi hadde to avganger i kvarteret tidligere, nå skal vi få to hvert tjuende minutt og skal liksom være både imponerte og takknemlige? Vi kan regne, selv om vi bor i Groruddalen.
Eller hvorfor kommer ikke politikerne på banen når Gjelleråsmarka, friområde for mange nord i dalen, skal fylles opp med inert bygningsavfall kamuflert som skytebane? Er Oslos politikere redd for å tråkke Lillestrøms kommunes politikere på tærne og ofrer heller Gjelleråsmarka for det gode naboskapets skyld? Det er ikke godt naboskap å legge Norges største skytebane i bakhagen til naboen heller, så hva Lillestrøm kommune måtte mene trenger vi ikke bry oss om. Hvorfor blir ikke Lillestrøm fortalt at de kan holde skitten sin for seg selv?
Det begynner å nærme seg 40 år siden Manglerudtunnelen kom på agendaen, men fortsatt er vi ikke i nærheten av å løse dette miljøproblemet. Alt som har skjedd, er at politikerne har vedtatt så mange utvidelser av prosjektet at det ikke lenger er gjennomførbart. 40 år er lang tid, det er en hel yrkeskarriere. Hvis du, på første dag i din første jobb, blir spurt om du kan klare å løse en oppgave før du skal gå av med pensjon, vil du trolig svare ja. Slik er det ikke i Groruddalen, der er svaret nei.
Mange vil sikkert huske at amerikanerne landet på månen 20. juli 1969. Jeg satt selv oppe og fulgte spent med. Da var det bare gått åtte år og to måneder siden president John F. Kennedy lanserte ideen i en tale 25. mai 1961 om å sende en mann til månen og bringe ham trygt tilbake. Skjønner? En av forskjellene er at mens amerikanerne jobbet mot et mål, jobber byens politikere for å beholde jobben sin én periode til, og én til, og enda en. Ikke for å løse Groruddalens oppgaver. Mens amerikanerne brukte åtte år og to måneder på å sende en mann til månen og få ham trygt tilbake, bruker byens politikere 40 år uten å få til noe som helst.
Det er ikke slik at Groruddalens problemer har noe med partipolitikk å gjøre, det er bare det at partiene lar det gå partipolitikk og flisespikking i de minste ting. Hvis Høyre mener én ting om noe, er Arbeiderpartiet nødt til å mene noe annet og vice versa. SV kan ikke mene det samme som Høyre, MDG må alltid mene det motsatte av FrP og Rødt er uenig med alle og slik går dagene, og det eneste som er sikkert er at pengene strømmer inn på lønnskontoen til de folkevalgte og at Groruddalens utfordringer forblir uløste. Slik kan vi ikke ha det.
Avstanden og avmakten har stadig blitt større mellom befolkningen i Groruddalen og byens politiske ledelse. Der politikerne kun ser partipolitiske muligheter og kortsiktige gevinster, ser innbyggerne praktiske problemer og oppgaver som må løses. Hvis det brenner på dass, er det slukking som må til, ikke nedsettelse av et utvalg som skal se på saken og komme tilbake med en rapport i neste valgperiode. Det er der vi er i dag, horder av politikere løper fra møterom til møterom, fra den ene komiteen til den andre, mens dassen brenner ned.
Det finnes et enormt og bredt engasjement innen miljøbevegelsen, velforeninger, interesseorganisasjoner, frivillighet, borettslag og samfunnsengasjerte mennesker i dalen. Groruddalen Miljøforum har den siste måneden gjort mer for å sette fokus på noen av dalens utfordringer enn noe politisk parti har klart de siste 25 år. Synd å si det, men suttingen på politiske karameller handler ikke om å gjøre noe eller få utført noe – det handler om å sutte på politiske karameller og når posen er tom handler det om å finne en ny pose politiske karameller. Som forhåpentlig kan bringe dem inn på Stortinget, der karamellposene er riktig store og velsmakende. Det er bare å se på de siste års politiske skandaler med aksjekjøp og pendlerboliger og gudene vet hva, så blir det opplagt at målet ikke nødvendigvis er å være en ombudsmann i ordets opprinnelige betydning, men snarere å finne en vei til personlig vinning. Det er en demokratisk katastrofe.
Parallelt med det politiske forfallet, øker engasjementet på tvers av de partipolitiske skillelinjene og retter seg mot konkrete enkeltsaker. Det er nok å nevne folkemøtet på Tveita som skjøt ned Statens vegvesens famøse forslag om å anlegge en tifelts motorvei i Smalvollen, som om det ikke var nok med de tre motorveiene vi allerede har. De politiske partiene har holdt på å surre og rote det til i et halvt århundre, og det er på tide at dette pampeveldet pensjoneres. Groruddalen bygdeliste bør se dagens lys og kapre alle setene fra dalen.
En lokal liste er en gruppe mennesker som stiller til valg uten å være en del av et landsdekkende parti, og et slikt listevalg var slik demokratiet vårt opprinnelig begynte. Alt før de politiske partier ble etablert, skjedde valget til lokale organer på denne måten. Formannskapslovene fra 1837 la grunnlaget for et økt lokalt selvstyre og ble kjempet fram som en protest mot det embetsmannsstyret som i årevis hadde preget landet, selv etter Eidsvolls-grunnloven i 1814. De første bygdelistene besto av bygdas beste menn og som lokalt valgte representanter fikk de myndighet i en rekke saker som berørte lokalt selvstyre. Politikk startet ikke som partier og skal vi drive politikk trenger vi ikke nødvendigvis de etablerte partiene som arena for å løse dalens utfordringer. Partiene har utspilt sin rolle, fordi de med all mulig tydelighet har vist at de ikke evner å løse oppgavene. Og riktig komisk blir det når Arbeiderpartiet mener bompengene må økes dersom det skal skje noe med problemene i dalen. Hallo! Vi betaler brorparten av E18, en vei vi ikke har noe glede av eller har bedt om. Folket blir ranet på høylys dag og de politikerne som bekymrer seg over stadig lavere valgdeltakelse uten å forstå hvorfor, kan få låne et speil av meg.
Vi kan like gjerne erkjenne det: Groruddalen er i gavnet ikke en del av Oslo, bare en melkeku. Politikerne i Oslo vil ikke løse Groruddalens utfordringer, så da er det på tide at politikerne får slippe. Noen andre må gjøre det. Det finnes mange personer med et bredt engasjement for samfunnet. Partipolitikk ødelegger mer enn det skaper, derfor må utfordringene løses på en ny og annen måte. En bygdeliste. En Groruddalsliste.
By- og bygdelista på Hamar kom med brak et inn i kommunestyret i 1991 og har fortsatt ordføreren og 31 % av representantene, mer enn de to neste partiene til sammen. Quod erat demonstrandum.
