13. november 2013: Bor det en bokryggpoet i deg?

geriljebokryggpoetDet dukker opp stadig nye «diller» på Facebook og Instagram. Eller farsotter, om du vil. Den ene dagen skal vi liksom ta bilder av landskap gjennom et glass musserende vin, neste dag av figurer som dannes i melkeskummet i kaffelatte-begeret. Felles for alle slike farsotter er at de forsvinner fortere enn de dukker opp. Så ikke med bokryggpoesi.

Bokryggpoesi dukket opp for snart halvannet år siden, og lever fortsatt i beste velgående på sosiale medier. Nesten tusen mennesker publiserer jevnlig sine små dikt til glede for andre, og kanskje bor det en flink bokryggpoet i deg også?

Hvem som helst kan nemlig bli en bokryggpoet. Du tar ganske enkelt titler fra ulike bokrygger, lager et dikt eller en kort fortelling av dem ved å legge bøkene oppå hverandre, leser ovenfra og ned, og vips – så har du laget ekte bokryggpoesi.

Men det er jo egentlig ikke nok å skape disse små diktene for seg selv, det er også fint om andre mennesker får glede av bokryggpoesien du har laget. Da kan du publisere dem enkelt selv ved å melde deg inn i bokryggpoesigruppa på Facebook, og snart tikker det inn «likes» fra andre bokryggpoeter i Norge. Eller hashtagge bildene på Twitter eller Instagram.

Bokryggpoesi er naturligvis bare mulig med papirbøker, så hvis du foretrekker å ha bøkene dine på mobiltelefonen, er jeg redd du vil ha vanskelig for å bli en bokryggpoet. Og selv om papiret nok en gang er dømt nord og ned, er jeg likevel ikke sikker på at lesebrett vil overta helt og holdent. Jeg mener, en norsk pocketbok kan du legge fra deg på stranda i La Caramba for å ta en dukkert i bølgene, men gjør du det samme med et lesebrett må du være forberedt på at det er stjålet når du kommer opp igjen. Ingen stjeler papirbøker.

Personlig sverger jeg til geriljabokryggpoesi. Av og til dukker det opp nye ord. Noen av dem er nærmest uforklarlige og er åpenbart begreper innenfor et begrenset miljø. Scheimpflugeffekt og bokeh er slike ord. Og noen ganger dukker det opp nye ord som i seg selv formidler en idé og som genererer forgreininger og nye ideer. Bokryggpoesi er et slikt ord, for ganske snart var det opplagt at bokryggpoesi blir utført av bokryggpoeter. Et av de første avkommene var geriljabokryggpoesi, som rett og slett handler om å besøke en bokhandel, et bibliotek eller en venn og lage et bokryggpoetisk uttrykk uten at vedkommende er oppmerksom på det. Slik oppsto også betegnelsen bokryggpoesigeriljasoldat og bokryggpoesigeriljagruppe. Eller, i den grad det forekommer i full offentlighet, stuntbokryggpoet og stuntbokryggpoesi. Kommer det virkelig brått på kan vi snakke om overraskelsesbokryggpoesi. Veien herfra er kort til titler som stuntbokryggpoetassistent eller sjangergrupper som ungdomsbokryggpoesi. For den visuelt og kunstnerisk interesserte er bokryggpoesigrafikk trolig et framtidig samleområde, og det er kun et tidsspørsmål før en bokryggpoesigrafiker debuterer på Høstutstillingen. I det hele tatt. Antagelig er det bare fantasien som setter grenser og hva morgendagen bringer er ingen forunt å si.

Jeg innrømmer det. Jeg er en bokryggpoesigeriljasoldat. Jeg sniker meg inn på biblioteker og bokhandlere og lager bokryggpoesi. I det siste har jeg begynt å lage bokryggpoesi i antikvariater også, og i bokhyllene til mine venner. Det er enklest på bibliotekene, der kan jeg browse bokhyllene i ro og mak. Jeg plukker meg først ut en god tittel som skal være utgangspunktet for poesien. For eksempel «Det sitter en liten mann i porten» av Mette Hansen eller «Slipp håndtaket når du vrir» av Tor Åge Bringsværd. Odd Eidem sa en gang at når han finner en knapp så syr han en frakk til den. Jeg har det på samme måten. Noen ganger syr jeg frakker. Andre ganger nøyer jeg meg med å sy en vest eller en topplue. Til nød en raggsokk.

Det er lettere å lage lange dikt eller endog fortellinger på bibliotekene. Mye enklere enn i bokhandelen, for der kommer det alltid hyggelige mennesker, som oftest kvinner, bort til meg og spør om de kan hjelpe meg med noe? Det kan de naturligvis ikke. Jeg er bokryggpoesigeriljasoldat, ikke sant? Litt av vitsen er jo å lage et budskap i all hemmelighet, snike meg ut igjen like usett som da jeg kom inn, og så håpe at den ansatte ser stabelen, lar seg forundre et øyeblikk – før lyset går opp for vedkommende og nok en bokryggpoet er født. Jeg setter alltid igjen et lite kort etter meg. Der står det: «Bokryggpoetene var her.» Litt på samme måte som Kilroy. Slik at det ikke skal være noen tvil. Jeg rydder ikke opp de ubenyttede bøkene heller, men lar de ligge litt tilfeldig henslengt på bordet eller i hylla. Alltid med forsiden opp, for eksponering av varene er viktig. Spør en hvilken som helst kjøpmann, du finner ikke en eneste frokostblanding med facingen inn.

Det er vanskeligst å lage bokryggpoesi i antikvariatene fordi det er trangere der, og titlene ofte står feil vei på bokryggene. Men det er ikke umulig. Det er slett ikke umulig, særlig hvis jeg har bestemt meg for emnet før jeg går inn. Da nikker jeg bare så vidt idet jeg passerer, og går med målbevisste skritt til den utvalgte delen av antikvariatet. I det siste har jeg også begynt å lage bokryggpoesi i leseretningen, med stående bøker. Ikke ovenfra og ned. Ofte kan det lønne seg å rekognosere først, da later jeg som om jeg er interessert i noe veldig spesielt, men det er bare en bløff. Jeg ser meg ut konkrete steder med mange gode titler og som samtidig er litt i le. Kameraovervåking er en utfordring. Storebror er over alt, men jeg har til gode å bli tatt. Skulle nettet snøre seg sammen rundt meg, gjør jeg som dyrene, jeg stikker. Stille og forsiktig sniker jeg meg ut og vekk, det er om å gjøre å holde så lav profil som mulig. Være usynlig. Slik at jeg kan komme tilbake flere ganger. En gang ble jeg fersket i et antikvariat. Da spurte jeg etter «Donaldismen» av Jon Gisle, Fakkelbok nummer 252 fra 1973. Førsteopplaget. Det funker alltid for det er ingen som har den, det er Norges sjeldneste bok. En bokryggpoesigeriljasoldat slutter aldri å aksjonere.

Jeg jobber i det skjulte, og plutselig kan jeg ha vært i en bokhylle nær deg, og gitt deg et dikt, en oneliner, en tanke. Uten å be om takk. Det eneste som betyr noe, er at jeg kanskje har klart å glede deg, i et lite sekund av evigheten.

Og at jeg kanskje har klart å overbevise deg om at også du skal bli bokryggpoet.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.

Legg igjen en kommentar