14. april 2021: Hva nå, Teisen gård?

Teisen gård står tom. Barnehagen har flyttet ut, og de siste barneføttene har trampet omkring i den fredede bygningen. Møblene er fjernet. De ansatte omplassert. Det eneste som gjenstår, er spørsmålet: Hva nå?

Teisen gård er et godt utgangspunkt for å lage en lokal møteplass.

I 1690 fikk kommisær, postmester og generalveimester Anders Boyessøn (1644-1708) kjøpe den tidligere bymarkens engstykker på Bryn og Teisen av Oslo ladegård. Bruken som bymark bortfalt, hvilket var grunnen til at Teisen Eng (eller Teisenengen), som gården het den gang, kom over på private hender. Fra 1708 til 1779 var gården eid av kjøpmann Heinrich Carlsen og hans etterkommere – av enken Maren Ancher fra 1713, deres sønn Morentz fra 1745, en annen sønn Jess fra 1749 og av hans halvsøster Witte Sophie Sørensen fra 1769. Hun solgte den ti år senere til kornmåleren Ole Riis og året etter gikk den i arv til jomfru Annichen Fuglberg.

Senere kom Teisen Eng ved hennes ekteskap med trelasthandler Jørgen Pløen (1778-1836) i hans svigersønns eie, stiftamtmann Nicolai Emanuel de Thygeson (1772-1860). Jørgen Pløen var grosserer og er mannen som Pløens gate er oppkalt etter, og Emanuel de Thygeson har en vei oppkalt etter seg ved Nordre Skøyen hovedgård. Thygeson solgte seg ut av Teisenengen allerede i 1828, men han rakk å begrave hesten sin i Youngslunden, omtrent under den steinen som ligger i krysset Harald Halvorsens vei og Prost Hallings vei. Kjøper var brigadeauditør og senere rådmann Geert N Flock. Det var Geert Flock som i 1828 bygget det våningshuset vi i dag kjenner som Teisen gård. Bygningen ble fredet i 1967 og er blitt karakterisert som den fineste empirebygningen i hele Aker, og det eldste av alle enetasjes med valmtak. Den er også markert med et blått skilt, satt opp i 2004 av Oslo Byes Vel.

Teisen lå midt i smørøyet for den teknologiske utviklingen, akkurat som de andre akersgårdene. Nye landbruksmaskiner kom tidlig i bruk og bygningsmassen økte betydelig. I perioden fra 1835 til 155 steg antallet fra to til tolv bygninger, og antallet beboere fortalte også at det var arbeid der til mange mennesker.

Enkefru Flock overtok gården fra 1852 og i ett år tilhørte den Ivar Rytterager som skjøtet den videre til Nils Young i 1857. Han fant ut at gården var alt annet enn rasjonell med så mange hus og fikk redusert antall bygninger. I 1865 bodde Nils Young med kone, fire sønner, tre tjenestegutter og fire tjenestepiker i hovedgården. Teisen gård hadde også en husmannsplass kalt Pladsen Teisenstuen hvor det bodde to personer. Den ytterst velstående Nils Young donerte én av kirkeklokkene til Østre Aker kirke og navnet hans var lenge knyttet til den noe amputerte parken som ligger mellom Teisenveien og Harald Halvorsens vei, nemlig Youngslunden. I dag kalles den oftest bare Lunden. Nils Young var sin fars sønn, nemlig Jørgen Young, stortingsrepresentant og eier av Youngsløkken, i dag bedre kjent som Youngstorget.

Fra 1898 overtok enkefru Karen Emilie Young og etter hennes død valgte de sju arvingene Einar, Halvard, Nicolai, Johannes, Kaja, Sverre og Trygve Young å selge eiendommen til Kristiania kommune i 1918. Den nye tid var i emning og byen trengte plass til boliger og industri. I 1934 kom den første generalplanen for Stor-Oslo og ga signaler om hvordan fremtiden på Teisen ville fortone seg. 

Karen Emilie og Nils Youngs datter Kaja går igjen som spøkelse på Teisen gård, til tross for at hun har en gravplass på Østre Aker kirkegård. Hun har sine ukjente grunner til å passe på gården, og hun er flere ganger påtruffet oppe på loftet. Muligens vil hun holde øye med vedlikeholdet, for etter at Kristiania kommune overtok gården, forfalt den, slik kommunale gårder har en tendens til å gjøre. Arkitektene bak Teisen park borettslag, Olav Tveten og Kjell og Ulf Colbiørnsen foreslo en bruksendring av den gamle bygningen. De mente den kunne benyttes til barnehage, forsamlingslokale, velferdskontor eller klubblokale, og 13. desember kunne Husmødrenes Barnehager åpne en heldagsbarnehage for 32 barn der. Og barnehage har det vært på Teisen gård  helt fram til 2020, og nå står bygningen der. Tom.

Følgelig er det betimelig å spørre – hva nå? Hva skal skje med bygningen? For det første kan bygningen ha godt av å få litt – eller mye – vedlikehold, malingen flasser og vinduskitten er sprø som knekkebrød. Det er for så vidt ikke første gangen i kommunal historie at bygningen forfaller, men jeg håper ikke det kommer til å gå alt for langt. Jeg mener, gamle bygninger i området vårt har hatt det med å brenne. Ulven gård, arbeiderboligene på Fyrstikkfabrikken og Timms reperbane gikk alle med i flammehavet.

Jeg sjekket med bydel Alna som kunne fortelle at bydelen ikke har noen planer for Teisen gård etter at barnehagen er avviklet. Jeg sjekket også med Omsorgsbygg i Oslo kommune, som er den etaten som forvalter bygningene barnehagene holder til i, men heller ikke her foreligger det noen planer. Men bør ikke noen av de ansvarlige ha en plan for hva som skal skje med huset? Det kom neppe som noen overraskelse at barnehagen flyttet ut, det har vært planlagt i flere år. Jeg mener, huset ble jo fredet etter Kulturminneloven allerede 8. februar 1967 – så noe må de ha tenkt?

Fredning er den strengeste formen for vern og innebærer at alle inngrep eller endringer som går ut over vanlig vedlikehold, må godkjennes. Fredningen av et kulturminne som gården er, er en måte å markere at den er tillagt høy verdi. Kulturminnesøk beskriver huset slik: «Eksteriør og interiør er i empirestil, dels med raffinerte detaljer, særlig bemerkes de fine glassdørene inn mot havestuen. Havestue og entré ligger sentralt i huset, kjøkken og pikeværelse med egen inngang har vært i nordre del, mens den store salen og et kammers/kontor har vært i søndre del. Loftet er innredet med vinduer i gavlene og to typer arker på langfasadene. Disse rommene er panelt og var delvis i bruk som soverom. Alle vinduene er skiftet i etterkrigstida, og kjøkkeninngang med trapp i nordre del av østfasaden ble fjernet i forbindelse med ombyggingen til barnehage i 1954. For øvrig er eksteriørets utforming godt bevart, men det er noe uklart om alt av panel og listverk er 1950-talls kopier, eller om deler er opprinnelige materialer. Vinduene er typiske tofags med tre ruter i hver ramme, fint profilerte listverk over og under og skodder med utskårne S’er. Taket er tekket med rød enkeltkrum tegl. Under deler av bygningen er det utgravd kjeller: Ett kjellerrom under storstua i sør og ett under kjøkkenet i nord. Mellom rommene er det en lang gang som er utpigget i fjellet og har jordgulv. Søndre kjeller har et skyteskår/vindu mot vest i den svært tykke muren. Søndre rom antas å være en eldre kjeller fra et tidligere hus på stedet.

Hus trenger folk, eller går det gjerne som det går. Derfor må det være tillatt å påpeke at området Fjellhus, Teisen og Ulven ikke har en eneste lokal møteplass og at muligheten til å endre på det faktum, ligger ferdig servert. Eldre kan møtes på dagtid, yngre kan samles om ettermiddagen og voksne om kvelden. Vaskeriet kulturhus viste i flere år at behovet for en møteplass er tilstede, men også at det ikke er liv laga å være avhengig av at frivillige må bruke tid og egne penger for å få det til å gå rundt.

Hansken er kastet, som det heter, og eierne og Alna bydelsutvalg er hermed utfordret til å legge en plan for den videre bruk av huset. Men det haster. Malingen flasser.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg. Litt slem, litt snill, litt morsom.