14. august 2013: Er det en fugl? Er det et fly? Nei, det er en dame i rullestol!

batgirlVerden trenger helter. Vi trenger helter å se opp til, men vi trenger også helter å leve opp til. Vi trenger å se at heltene kan være som oss og at vi kan være som heltene. Vi trenger noe å strekke oss etter.

Alt for mange av disse heltene er menn. Og selv om gutter trenger å se at menn kan være helter, trenger jenter å se at kvinner kan være det. Jenter må gjerne være prinsesser og kle seg glinsende og brusende i rosa tyll og silke og trippe ustøtt på høye hæler som vaklende sukkersjokk – men det er for galt om de ikke også skulle få fakke skurker, drepe draker og redde verden en gang i mellom.

En av mine favorittheltinner sitter i rullestol og er kjent under sitt alter ego Oracle, men egentlig heter hun Barbara Gordon og startet sin superheltkarriere som Batgirl.

Historien byr på flere utgaver av Batgirl, men jeg er uansett av den oppfatning at det finnes bare én: Nemlig Barbara Gordon, med kjælenavnet Babs. Datteren til selveste politimester James Gordon i Gotham City. Jeg bryr meg ikke et eneste sekund om versjonen til Alicia Silverstone i filmen Batman & Robin (1997). Jeg bryr meg heller ikke om alter egoer som Helena Bertinelli, Cassandra Cain eller Charlotte Cage-Radcliffe. Sorry. For meg er det bare Babs som gjelder.

Hun arbeidet som bibliotekar i Gotham Bibliotek, og var egentlig på vei til politiets karneval forkledd som en kvinnelig utgave av Lynvingen, som Batman het i Norge på det tidspunktet, da hun tilfeldigvis avverget et kidnappingsforsøk på Bruce Wayne. Vips, var en ny superhelt skapt: Lynvingepiken! Og her kan jeg som en kuriositet nevne at hun hos söta bror het «Läderlappsflickan.» Kvinnelige superhelter var det ikke for mange av på midten av 60-tallet. Absolutt ikke, så hun ble ønsket hjertelig velkommen, like mye av guttene som jentene. Men altså som Batgirl, for å holde oss til et mer moderne og tidsriktig navn.

Barbara jobbet på biblioteket og nettopp her fant hun løsningene på mange av de forbrytelsene hun oppklarte. Sammenhengen mellom kunnskap og makt var åpenbar, selv om det i seg selv ikke var nok. Hvilket beviser at bøker faktisk kan ha noe for seg, og at politikerne følgelig bør bevilge de nødvendige midler til å holde byen vår med gode og velutstyrte biblioteker.

Babs skiftet fra bibliotekar til Batgirl på et øyeblikk. Hun brettet luen ned til en maske, støvlene ble rullet opp og skjørtet tatt av og gjort om til en kappe. Og på en mirakuløs måte dukket flaggermusen opp på brystet hennes. Som alle kvinner bar Babs håndveske, og når hun vrengte den, ble den plutselig en utstyrsveske med flaggermus på. Det var først i voksen alder jeg begynte å lure på hvor alt utstyret kom fra, for hun vrengte jo vesken? Men det var også i voksen alder jeg fikk en gryende forståelse for at selv den minste damehåndveske kan inneholde de største samlinger av likt og ulikt, og er det nærmeste vi kan komme det astronomene definerer som et sort hull. Dessuten var det én ting ved Batgirl; hun hadde øyne, i motsetning til Batman og Robin. Der Batman hadde to hvite streker i masken, hadde Batgirl de nydeligste øyne. Det var med andre ord helt naturlig at Yvonne Craig fikk spille rollen som Batgirl i TV-serien om Batman. Du vet, den hvor det kommer opp plakater med lydmalende ord i slåsskampene. Biff! Schmokk! Ka-fom!

Babs er også utstyrt med kjøretøy, men noen Batgirlmobile fikk hun aldri. I de første seriene måtte hun nøye seg med en scooter med flaggermus på kåpen, men etter hvert avanserte hun til motorsykkel. Litt synd egentlig, for jeg skulle gjerne likt å vite hva slags bil hun ville kjørt, hvis hun kjørte bil. Trolig en elbil. Tesla, kanskje? Eller BMW i3?

Babs var en hardtslående bibliotekar, og den hardbarkede skurk var ikke født som ikke falt for henne. Og da mener jeg naturligvis at de falt for hennes slag, det være seg karateslag eller uppercut. Eller velrettede spark. Resultatet av intens trening i bibliotekets lagerrom og egenkomponert protein-diett.

Det vil si, helt til Jokeren var så uforskammet voldelig å gjøre henne til paraplegiker og dermed bandt henne til rullestolen resten av livet. Men i stedet for å forgå i sine egne depresjoner, begynte hun å bruke sin kompetanse til å hjelpe andre superhelter. Barbara var som sagt bibliotekar av yrke, og kunne finne informasjon alle tenkelige og utenkelige steder. Og med datakunnskap, moderne teknologi og søkeverktøy ble det nærmest ikke grenser for hva hun kunne finne ut av. Og, med fare for å fornærme mine mannlige lesere, de fleste av superheltene vi kjenner har det å være mest muskler, ikke sant? Og litt mindre hjerne? Handicapet gjorde henne på mange måter til en bedre og mer tredimensjonal karakter, og gradvis forandret hun seg til Oracle. Oraklet. Du skal ikke være veldig glup for å se forbindelsen til bøker og viktigheten av å lese. I samme slengen forandret hun seg også fra jente til kvinne, og vi fikk kanskje en av de meste komplette superheltene i tegneseriehistorien.

Det var naturligvis ikke alle leserne som var fornøyd med denne løsningen, for der mannlige superhelter var i like fin form til frokost etter å ha fått grisebank dagen før, ble Barbara altså skadet for livet. Det ligger en slags urettferdighet i akkurat det, men så er livet til syvende og siste urettferdig.

batgirlDer Batgirl hadde vært en slags feminin skygge av Batman, ble Oracle selve hjernen i nettverket. Kvinnen med oversikt. Oraklet i Gotham. Det er ikke så rart bibliotekarer verden over har trykket henne til sitt bryst – men nå er det kanskje rullestolbrukere verden over sin tur? For akkurat som jenter skal få lov til å redde verden fra tid til annen, er det jo rett og rimelig at mennesker med handicap skal få lov til å gjøre det. Vi trenger ikke gå lenger enn til Finland, der Albin Andersson i 1944 vant det finske mesterskapet i landeveisritt – med bare én arm. Eller hva med Franklin Delano Roosevelt som allerede i 1921 ble lenket til rullestolen av poliomyelitt og som ble amerikansk president i fire perioder?

At Oracle snudde svakhet til styrke og handicap til fordel er noe vi alle kan lære av. Og alle kan nå til topps. Tenk på det, neste gang du er på biblioteket. Eller i en bokhandel.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.

Legg igjen en kommentar