Vi har mer eller mindre sluttet å gi hverandre julegaver i familien. Det vil si, de minste barna får, men vi voksne klarer oss fint uten. Saken er jo den at vi har det vi trenger og at vi det vi måtte trenge, kjøper vi når vi trenger det og venter ikke til jul. Og skulle noen forsøke å kjøpe noe til oss, ville det bli meningsløse ting som raggsokker til kanarifuglen.
Derfor velger vi heller et godt formål som vi gir et beløp til, og i fjor var det Kattehuset som fikk vår støtte. En gang katteelsker, alltid katteelsker. I år blir det Unicefs hjelpeaksjon for ukrainske barn som får pengene, og gudene skal vite at det vil komme godt med, slik de russiske krigsforbryterne bomber sivile mål og uskyldige mennesker. 7,5 millioner liv står i fare og situasjonen for ukrainske barn blir verre for hver dag. Barn blir drept, såret og traumatisert. Da må vi kunne fire på luksusen hjemme, selv om strømselskapene gjør sitt beste for å ødelegge julestemningen. Likevel, det er noen som har det verre enn oss, og det kan vi i hvert fall huske i jula.
Da jeg drev byrå for drøye ti år siden, bestemte jeg at årets julehilsen til kundene skulle være juleboka til =Oslo. Bortsett fra at det er et utmerket tidsskrift rent redaksjonelt, er forretningsideen, å dele inntekten likt med selgere, en måte å hjelpe på som gjør det mindre nødvendig å tigge og heller arbeide for pengene. Og arbeid har alle godt av, dessuten blir bytteforholdet utjevnet. Det er bedre å kjøpe en bok enn å gi et beløp som ren almisse – da blir den ene part verd mer enn den andre. Vi hadde en god del kontakter hos kundene, og da jeg holdt opptelling kom jeg til hundre. =Oslo var såpass rimelig per stykk at den kunne vi gi til jul uten at det ville bli oppfattet som korrupsjon. Vinflasker var for lengst svartelistet av mange grunner, og original kunst var julegaver som hørte til i jappetiden.
Jeg bestemte meg for å kjøpe to julebøker fra hver selger, for det ville være helt feil å kjøpe hundre bøker av én og samme person. Poenget var å fordele pengene ut over til flest mulige selgere, og gjøre det tidlig på morgenen, slik at de fikk en god start og forhåpentlig peppet dem opp til å selge mange hefter den dagen. Det er en kjent sak at oppvarming og en god start har betydning for dagens innsats. Når jeg skulle selge inn til våre kunder, begynte jeg alltid med dem jeg visste var positive å snakke med, rett og slett for å varme opp før de vanskeligere samtalene og tyngre salgene.
Følgelig gikk jeg i banken for å ta ut en bunke hundrelapper, for dette var på den tiden vi brukte analoge penger og før selgerne fikk vipps. Jeg tok med meg en suffetaske, for dere som husker den, som jeg skulle bære de innkjøpte julebøkene i etter hvert. Jeg begynte øverst i Stortingsgata, jobbet meg nedover langs sørsiden av Spikersuppa, krysset over til Karl Johans gate ved Løvebakken og videre oppover mot Slottsbakken. Det var grisekaldt. På et tidspunkt ble jeg stoppet av en pelskledd dame fra beste vestkant, det vil sikkert si en leilighet på Frogner eller et hus på Montebello. Hun ropte på meg. «Hei, du!» ropte hun – for hun kunne jo ikke vite hva jeg het. Følgelig måtte hun rope noen ganger før jeg oppfattet at det var meg hun ville ha kontakt med. «Ropte du på meg?» spurte jeg. «Ja, det gjorde jeg. Jeg skal kjøpe en julebok av deg», sa hun medlidende og pekte på suffetaska som var litt over halvfull. Jeg hadde ikke hjerte til å fortelle henne at jeg var på runde for å kjøpe =Oslos julebok for eget formål, men takket henne og forklarte hva den kostet. Jeg fikk riktignok en følelse av hvordan livet som selger av =Oslos julebok kunne arte seg, hvilket var noe annet enn kontoret med lys, varme og sjøutsikt. Jeg fikk pengene, og da var det ikke annet å gjøre enn å gå tilbake til den nærmeste ekte selgeren og kjøpe en julebok til, ettersom det var denne som trolig ble snytt for salget. Vedkommende ble happy da jeg kom tilbake for å kjøpe en til, og måtte le da jeg forklarte årsaken. Vi ønsket hverandre god jul, og jeg fortsatte innkjøpsrunden.
Et stykke opp i Karl Johansgate kjente jeg at jeg frøs på fingrene, så jeg stakk hendene i lommene for å ta fram vantene. Men de var ikke der! Hadde jeg lagt dem igjen hos en av selgerne, mon tro? I tilfelle, hos hvem av dem kunne det være? Og ville de stå på samme stedet, hvis jeg gikk tilbake? Jeg tenkte at det kunne være det samme. Noen hadde sikkert bedre bruk for dem enn meg, så jeg siktet på Paleet kjøpesenter hvor jeg visste det lå en brukbar klesbutikk i annen etasje. Der inne fant jeg nøyaktig hva jeg var på jakt etter, et par tykke, gode og varme vanter. Litt dyre, men så kaldt som det var denne dagen, lot jeg ikke prisen stoppe meg. Jeg var bare litt over halvveis på handlerunden. Jeg gikk til kassa, satte fra meg suffetaska på disken, ved siden av kassaapparatet, la fra meg vantene og sa at jeg skulle kjøpe disse. Mannen bak disken plukket dem opp, blippet dem, så på meg, og så sa han: «Ja, du skal vel betale kontant, du?» Også han tok meg for å selge =Oslos julebok. Akkurat da gikk det en faen i meg. Jeg fant fram lommeboka og klasket Handelsbankens platinakort i disken og svarte «Nei, jeg betaler med kort». Jeg skal ikke stikke under stol at mannen ble grundig overrasket og stirret vantro på meg. Han fikk sikkert noe å snakke med kollegaene sine om etter at jeg hadde gått. Og ved middagsbordet hjemme. Men kanskje han lærte at han ikke skal skue hunden på hårene, og at selgere av =Oslos julebok kan være temmelig ressurssterke, på den ene eller andre måten. Eller at det kan være dumt å bare stole på fordommene sine?
Alle kundene fikk =Oslos julebok det året, og reaksjonene var entydig positive. De syntes det var en god idé, og mange takket for å ha brakt litt ettertanke inn på julekvelden. Så hva gir du den som har alt? Noe å ha det i? Eller hva med =Oslos julebok? Eller et formål som du eller mottakeren har sympati for? Ukrainas barn får sympati og penger fra meg denne julen, men du kan velge det formålet du vil. Mulighetene er dessverre mange.
Ole Paus har sagt at «Vi har alt, men det er også alt vi har». Ved å ha litt mindre, kan du få litt mer.
