Emanuel de Thygeson ble født i Danmark i 1772 og var amtsmann og godseier i Norge. En amtsmann var datidens fylkesmann og Thygeson var blant annet eier av Nordre Skøyen hovedgård. Han var også eier av Teisen gård en kort periode, men rakk å begrave hesten sin her før han solgte seg ut i 1828.
Jeg innrømmer mer enn gjerne at jeg gjentatte ganger har blitt advart mot å sette mine ben i Edinburgh Castle. «Det er en turistfelle,» har jeg blitt forklart, «og det er dessuten en dyr turistfelle. Har du sett en kronjuvel, har du sett dem alle.» Likevel, jeg har vært ulydig. Det er en egenskap som har forfulgt meg helt siden barndommen og som jeg ikke ser ut til å vokse av meg. Jeg innrømmer å ha betalt i bøtter og spann for å komme inn på slottet og jeg innrømmer at skeptikerne langt på vei har hatt helt rett. Har du sett en kronjuvel, så har du sett dem alle. Det er dessuten bekmørkt i rommet og det er nesten flere vakter enn publikum der. Jeg innrømmer at min evne til å gledes over det overdådige står noe tilbake. Gull og diamanter og blanke ting kan være fint å se på, men du kan ikke ta dem med deg. Da faller jeg heller for unnselige hundekirkegården. Det var først da jeg oppdaget den vesle, fredede pletten jeg følte noe igjen for seddelbunken jeg hadde skilt meg av med. Hundekirkegården er lett å overse fordi utsikten over Edinburgh er så overveldende, men den ligger på en liten hylle inntil en av de største murene. Rett under nesen på deg, så å si. Det var under dronning Victoria at gravgården ble tatt i bruk for å begrave regimentets maskoter eller soldatenes hunder.
En av de skjulte hemmelighetene i Hyde Park er dyrekirkegården som portvokteren Winbridge opprettet i 1881 da han gravla en malteser ved navn Cherry. Cherrys eiere var venner av Winbridge og kom ofte til Hyde Park, så da Cherry døde, syntes de det var en passende hyllest å begrave hunden i parken hunden hadde likt så godt. Teksten på gravsteinen lyder: «Poor Cherry. Died April 28. 1881.» Dyrekirkegården er ikke akkurat enkel å finne, men hvis du begynner der Victoria Gate grenser til Bayswater Road, bør du klare det. Den godeste Winbridge donerte mer og mer av hagen sin til dyrekirkegården og fram til den stengte i 1903 hadde tre hundre kjæledyr blitt begravet her. Ikke bare hunder, men også katter. I dag finnes det dyrekirkegårder i England fra Sussex til Carlisle, men fortsatt er denne pletten i Hyde Park og den enda mindre pletten i Edinburgh noen av mine favorittsteder.
På hjørnet av Candlemaker Row og George IV Bridge i Edinburgh, står statuen av Greyfriars Bobby, en skyeterrier som på slutten av 1900-tallet ble kjent for at den satt og passet på graven til sin eier i hele fjorten år før den selv døde og ble begravet på samme kirkegård. Alle som har hatt et dyr kan fortelle historier som viser at dyret har en egenverdi og at de har sin plass i skaperverket. Dyr er ingen vare på linje med mobiltelefoner. Dessuten kan de fleste av oss nevne navnet på mennesker som har oppført seg langt dårligere enn et dyr noensinne vil gjøre.
Allerede Frans fra Assisi arrangerte dyregudstjenester, var regnet som dyrenes venn og holdt taler for fuglene. 5. oktober 2008 ble Norges første dyregudstjeneste holdt i Bragernes kirke utenfor Drammen da sokneprest Kristin Føhn inviterte firbeinte pelskledte inn i varmen.
Men, sier noen. Nå må vi slutte med denne meningsløse menneskeliggjøringen av dyr og heller bruke pengene på noen som trenger dem. Det kan du jo mene dersom du ikke tenker lenger enn nesen rekker. Faktum er at vi som samfunn kan ha enorme gevinster å hente på å lære oss å behandle dyr på en skikkelig måte. Voldsforskere har konstatert at voldsforbrytere har utviklet sin voldskompetanse gjennom å bruke vold på dyr, og at den i neste omgang kan brukes på mennesker. Opptil seksti prosent av volds- og drapsdømte har startet sin kriminelle løpebane med å torturere og drepe dyr.
Egentlig har vel de fleste av oss opplevd en slags dyrekirkegård da vi var små; hvor mange har ikke vært med på å begrave en død fugl og inntatt presterollen? Og samtidig opplevd at det var en god måte å avslutte et lite liv på? Så hvorfor skulle dette forandres, bare fordi vi har blitt voksne?
Mahatma Gandhi har sagt at «En nasjons storhet og dens moralske framskritt kan måles etter hvordan den behandler sine dyr.»
Mange mennesker blir sterkt knyttet til dyr, og samme hvordan du ser ut, tynn, fet, stygg eller pen, gir en hund eller katt blaffen i det. De elsker deg for den du er, samme hva. Bare tilstedeværelsen av en katt er bevist å senke blodtrykket. Du skal ikke ha opplevd mer enn ett arveoppgjør før du skjønner at noen foretrekker selskap med dyr, framfor mennesker. Dyr kan være varme, trøstende kilder til kjærlighet når vi trenger det mest og de kan få oss til å le på våre vanskeligste dager. Da er det lett å forstå at noen ønsker å ha et sted å gå for å minnes hunden eller katten når den tiden måtte komme. Det er allment akseptert at en hun eller katt er som en del av familien, så hvorfor skal vi ikke kunne behandle dem som det, også når de dør?
Så hvorfor lager vi ikke en dyrekirkegård, for eksempel ved Østre Aker kirke? Her er det plass nok, og for å være helt rasjonell; i Malaga har myndighetene funnet ut at deres dyrekirkegård er rentabel etter tolv år. En dyrekirkegård er ingen utgift. En dyrekirkegård går i pluss, og ikke bare økonomisk.
For å vende tilbake til den godeste Emanuel de Thygeson: Han begravde altså hesten sin i Youngslunden, i det hjørnet som vender mot krysset mellom Prost Hallings vei og Harald Halvorsens vei. Omtrent der den svære steinen ligger. For alt jeg vet, var dette byens første dyrekirkegård. Men det er altså ingen grunn til at den skal bli den siste.