15. april 2020: Å skjer’a?

Det er merkelige tier. Våren er lissom ikke som den pleier å værra, selv om snøn er gått, hvitveisene har byn’t å blomstre som dem skal og bokfinka har bygg reira sine like skjult som dem pleier.

Nei, her inne i skauen er’e meste som normalt. OK, det falt lite snø denna vinter’n, men det er ikke første gangen akkurat. Litt lite snø betyr at bekkene sildrer mindre enn dem pleier på denna tida, men det er ikke verre enn at et par gode dager med skikkelig pøsvær, så er alt på stell. Og for rådyra var’e veldig fint, de sliter alltid i snørike vintre. De første hoggorma har kikka ut, men venter nok på litt mer varme før’em skifter ham. Kråkene kommer inn fra by’n hver kveld sånn som de pleier og flyr ut igjen om mårran slik de pleier. Nei, sånn i det store og hele er alt sånn som det skal værra her inne hos oss.

Vanligvis rekker’e å bli fredelig i skauen etter atte tømmerhøggera har gjort seg ferdig før dilterne kommer innover med kart og med kompass. Høggera kunne gjerne ha rødda litt etter seg, for selv for en sånn ælj som meg som er såpass langbeint, er’e vondt å gå der’em har høgd. Kvist og kvas og greiner og dritt overalt. Ikke atte jeg skal værra fin på’re, men kunne rem ikke tatt littegranne hensyn til andre som skal ferdes inni skauen? Jeg kommer inn og tråkker i salaten demses, gjør jeg vel?

Men i det siste har det blitt så himla mye folk rundt omkring i skauen. Selv på steder det aldri kom en sjel, er’e plutselig stinn brakke. Jeg har aldri sett slike horder på de åra jeg har bodd her i marka. Snakke men en ugle her om dan, en gammal hubro, dattera til en enda eldre hanbro, og hu sa at det ha’kke vært så mange folk i skauen siden han skiløper’n brakk staven. Jeg står like ved stiene eller veiene og ser på flokkene av folk som kommer og går. De prater og prater og prater og prater og jeg kan høre dem på kilometers avstand, og ingen av dem er visst interesserte i å se seg om i terrenget. Jeg er sikker på at mange av de småtypene kunne ha morsomt av å se en levanes ælj, ikke fordi at jeg bryr meg om å hilse, men sånn atte dem skal forstå atte det bor non i skauen. Atte skauen er til for noe og atte den ikke bare er en sånn lekepark der dem kan gjøra hva dem vil. Men det har’em ikke tid til, for det virker som om dem skal rekke no, selv her inne i skauen. Det var ei lita en med fletter som oppdaga meg, hu vinka som bare det, så da veiva jeg tilbake med øra. Vi kunne ha vinka mye lenger, men mora hennes orka ikke vente. Tullball, du skal ikke rekka noe når’u er i skauen. Da er’u framme, da. Så hvis noen hører ei lita jente forteller atte en ælj har vifta med øra til henne, så juger’a ikke. Hu prater sant.

Så er’e én ting jeg lurer spesielt på, og det er alle dem snørrfillene dem kaster etter seg stilangs nå for tia. Det gjorde dem ikke før. Det ligger hvite snørrfiller over hele skauen, som om det skulle snødd i april. Trur’em det kommer no’n og rydder opp etter’em eller hva? Så vidt jeg veit, er det ikke en eneste av mødrene demses som jobber her inne skauen, så da blir’e liggende og grise til, da. Hvis atte dem ikke plukker’e med seg. Det kan’ke værra så vanskelig, det? Hvis dem klarer å bære det inn i skauen, bør’em værra tøffe nok til å bære det ut igjen. Ja, for det æ’kke bare snørrfiller som ligger igjen etter’em. Kall meg gjerne en gammal og grinete ælj, men jeg slenger ikke fra meg ting i hytt og pine. Bortsett fra det du veit, men det er biologisk nedbrytbart, og da er’e no annet. Men asså, skauen har vi sammen, og da må vi ta ansvaret sammen.

Syklista er’em verste, men det har’em alltid vært. De flår veilangs som om de sku hatt fanden sjøl i hæla, men dem er jo morsomme, der’em kommer i klovnedrakter i alle verdens farger og med klistremerker fra tåspissen og opp til øverst på knollen. Det eneste rem mangler er en rød nese, men for alt jeg veit, kan det verra atte rem har’n i lomma eller no. Men vare ille før, er’e verre nå, for skogbilveia er stinn av fotgjengere i alle størrelser, uten at det affiserer mange ta syklista. Dem kjører sikksakk i full fart og det er jaggu rart det ikke går gæli oftere enn det gjør. Skulle tru fotgjengera var slalåmporter no’n ganger. Jeg står med hjerte langt oppi hæsjen og no’n ganger må jeg bare komma meg vekk. Hakke nerver til å se på. Det ække mobildekning over alt heller, så skulle’re skje no’ på feil sted, får’u håpe atte det ikke gjør det, får i si’re sånn.

Da er’e bedre med dem som går til fots, dem er mye tryggere selv om dem prater for mye. Det rare er atte rem kommer på steder dem ikke har kommi før, og dem kommer i bøtter og i spann. Langt inne i marka. Hvor kommer’em fra alle samma? Og hengekøyer. Nevnte jeg hengekøyer? Det er snart ikke noen som ikke har hengekøyer, men jeg skjønner’em godt. Granbar er overdrivi. Selv foretrekker jeg en gresseng i solhellinga. 

Vi æljer er ikke helt uten humor heller, da. Nå som folka ligger i telt langt inni mørkeste skauen, kan jeg høre dem snakke om ville dyr og ulver og bjønn og om dem har non sjans for å bli spist. Dem smaker ikke så godt, hvis det er det dem trur, selv om myggen liker’em. Men når’em har sovna og ligger i stoffpølsene sine og murmler, da kommer jeg traskende bort til teltet. Tramper litt hardere i bakken enn ellers, sånn atte dem våkner. Da hører jeg dem snakke om atte det er noen uttafor, men dem tør ikke komma ut for å sjekke hvem det er. Så da går jeg rundt teltet noen ganger, og hvis det er skikkelig mørkt, napper jeg i bardunene. Da blir’e månelyst, og hadde’ru ikke hørt på påskekrim før, så får’u det da. Og skulle noen ta’rem krype ut’a teltet, jogger jeg bare unna og gjemmer meg bak en gran. Jeg har lange bein, så det er gjort på et blunk. Så kommer’em ut av teltet, lyser rundt seg og ser ingen. Og så kryper’em tilbake i teltet, og straks jeg hører de første snorkelydene, kommer jeg fram fra bak grana, tramper i bakken og napper i bardunene igjen. Få’kke annen moro enn den du laget sjøl, vøtt. Så du får unnskylde atte jeg ler.

(Denne Onsdagspihlsen ble fortalt til Roger Pihl av elgen Elgar da de møttes på Ødegårdsmosen 2. påskedag.)

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.