For oss med sans for småfugler er våren en herlig tid, når trekkfuglene kommer tilbake og hagen fylles av sang og solsikkefrøene får bein å gå på. Jeg har mange slags fugler i tuntreet, og alle har navn. Jeg har en stillits som heter Polli fordi hun ligner en papegøye, og en spettmeis som er sjefete og derfor har fått navnet Volli. Disse er her hele året, så for min del er det størst spenning knyttet til om linerlen Sondre kommer tilbake, for linerlene er symbolet på at våren er kommet. Sondre har leilighet under en av taksteinene på garasjen min, i et hjørne som ikke er altfor utsatt for sol. Det kan jo fort bli varmt oppunder der. Og så er vi plutselig nødt til å gjøre et hopp tilbake til den historiske månelandingen 20. juli 1969 for å få en forståelse av reisen hans.
Den første bemannede månelandingen skjedde med Apollo 11 i Stillhetens hav, og jeg var ikke alene om å sitte opp den natten for å overvære begivenheten. Det nærmer seg seksti år siden, så det er blitt født mange mennesker som aldri fikk oppleve denne magien, men må bare stole på oss når vi forteller om den. Ikke alle tror det faktisk skjedde, noen mistenker Stanley Kubrick for å ha iscenesatt hele greia slik at USA fikk overtaket på Sovjetunionen. Kubrick hadde jo gjort en så utmerket jobb med filmen «2001 – en romodyssé» basert på Arthur Charles Clarkes novelle The Sentinel. Men denne bakgrunnen var det ikke rart vi fulgte spent med når nå Artemis II forlot jordkloden for å runde Månen og komme tilbake, og natt til lørdagen som var, kunne de spesielt interesserte av oss sitte foran fjernsynet og se direktesendingen av romkapselens splashdown i Stillehavet.
På mange måter synes jeg synd på alle dem som er vokst opp i en tid der reality-fjernsyn er den nye Messias og der alt handler om å stemme ut andre og gjøre dem mindre verdt, i motsetning til oss som satt oppe om natta og fulgte med på Apollo 8s ferd på baksiden av månen og ikke minst selveste månelandingen. Ja, det var naturligvis flere månelandinger, men den første av dem var den viktigste. Poenget er at dette ga oss en følelse av fellesskap, at vi hadde klart å reise til Månen sammen, selv om vi altså ikke gjorde annet enn å sitte i sofaen og følge med på en etter dagens standard, heller uskarp fjernsynssending. Men alle var med! Alle snakket om måneferdene neste dag, og jordoppgangsbildet til William Anders var viktig nok til å trigge miljøbevegelsen over hele kloden. Denne gangen var måneferden et gjesp og NRK gjemte den langt nede på nettstedet sitt, godt under viktige nyheter som at en programleder hadde sluttet i Nytt på nytt og at en butikk nå selger avkjølt alkoholfritt øl. Vi har blitt tragisk nærsynte. Derfor synes jeg så innmari synd på alle dere som ikke opplevde Apollo-ferdene.
Artemis II brakte mennesker lenger vekk fra Jorden enn noe menneske har vært tidligere. 406 772,9 kilometer unna, for å være nøyaktig. Det er ingen tvil om at det er et godt stykke, men målt mot størrelsen på Melkeveien, de mange milliarder galakser vi har registrert i det observerbare universet, er det mildt sagt mikroskopisk. Dessuten foreslår nye teorier at universet faktisk aldri slutter, men det er knapt til å forstå.
Men hvis vi holder oss i vår kosmiske bakgård et øyeblikk, og anslår vekten til en astronaut til å være åtti kilo, betyr det at han har reist 5,08 kilometer per gram astronaut. Og flere kilometer per gram er det altså ikke noe levende menneske som har reist, hvilket omsider bringer oss tilbake til den vesle linerlen Sondre. Om vinteren trekker han til sydligere strøk, akkurat slik mange andre nordmenn gjør. Sondre har nemlig et lite krypinn under en takstein i den marokkanske byen Casablanca, og for å sammenligne med månefarerne, så har Sondre altså flydd 3219 kilometer for å komme til redet under taksteinen på garasjen min. Sondre veier bare 20 gram, hvilket betyr at han har flydd 160,95 kilometer per gram fugl, og det er jo en prestasjon som langt overgår alle astronautenes. Og Sondre hadde ikke engang hjelp av raketter, men kom seg fram bare ved hjelp av de små vingene sine. Han fløy 31,68 ganger så langt per gram kroppsvekt, og hvis astronautene skulle reist like langt per gram, måtte de reist 12 886 565 kilometer utover i det store og kalde intet. Det igjen tilsvarer om lag tretten prosent av avstanden til Mars, avhengig av hvor planetene befinner seg i forhold til hverandre. Det må jo være noe å tenke på når noen snakker om at vi må kolonisere Mars.
Men Sondre altså, han finner fram til den samme taksteinen selv om han har flydd mer enn tre tusen kilometer og må være både sulten og sliten når han kommer fram. Han har ennå ikke bommet, og dette presisjonsnivået er det all mulig grunn til å være imponert over for oss som ikke engang klarer å finne fram til lompene på Rema. Derfor er det like hyggelig hvert år Sondre finner fram, og i år sto han på rekkverket på verandaen og vippet på stjerten da jeg trakk opp persiennene. Etter å ha hilst, minnet han meg på at jeg burde servere solsikkefrø, for det var ennå kjølig i lufta og få insekter å finne. Han liker også å holde meg med selskap når jeg sitter i solveggen og drikker kaffe, da tasser han omkring og vipper med stjerten for å skremme opp insekter. Sondre jobber nemlig for leia, ikke at det er en husmannskontrakt, men han forsyner seg med mygg, hvilket jeg ikke har noe imot.
Den første linerlen har tradisjonelt vært et symbol på hvordan det kommende året skal bli, hvis vi skjeler til folketroen. Sitter den første linerlen på grønt gress, blir det en varm sommer, men sitter den på jord eller stein, blir sommeren kjølig. Dessuten er det sånn at du må hilse høflig på den første linerlen du ser, for å takke for at den har brakt våren med seg. Uten linerler, ingen vår, så enkelt er det. I følge andre gamle forestillinger, skal linerlene overvintre på bunnen av dype vann eller innsjøer, og det finnes historier om fiskere som har trukket opp kvist fulle av sovende linerler, som så har våknet opp når de har kommet inn i varmen. Jeg tviler på at det er sant, men det kan høres ut som en god idé til en fantasybok.
Språklig sett har vi hatt tradisjon i Norge for å bruke flere navn på fuglene våre, det vil si før vi ble så urbaniserte som vi er blitt og vet ikke hva slags fugl vi har sett før vi har spurt en app om hvilken det kan være, og dermed er mange ord i ferd med å forsvinne fra språket. Linerlene fant ofte fluer ved møkkhaugene på gårdene, og ble kalt møkkerdongsiri eller pipeknert, ord som vi bør beholde. Men jeg kaller ham altså Sondre.
Men nå er altså våren kommet for å bli her inntil sommeren tar over, og det er bare å glede seg til solvarme dager, markblomster og fuglesang. Det er først når Sondre pakker snippesken og flyr til vinterhytta i Casablanca, at vi kan skutte oss og finne fram vinterfrakken. Men altså, ikke ennå.
