Jeg må innrømme at jeg hadde tenkt å avslutte årets Onsdagspihls med en morsom betraktning om hvordan 2021 har vært for oss som jobber i enkeltpersonforetak, men så var det noen forkjølelsesbakterier som ville det annerledes. Til tross for en rekke covidvaksiner og influensavaksine var det likevel noen småkryp som snek seg gjennom sperringene, og minnet meg om en sak jeg glemte å ta opp forrige gang jeg var forkjølet, i 2007.
Den gangen hadde jeg ingen Onsdagspihlser å skrive, så tanken rant bare ut i sanden. Men før vi kommer så langt, må jeg begynne med begynnelsen. Til tross for at jeg er vaksinert i hytt og pine, har enkelte små bakteriejævler funnet veien inn og gitt meg først en runde med snørr, før den fortsatte over i tørrhoste. Akkurat nå har jeg hostet så mye at jeg har krampe i mellomgulvet, og det føles som om jeg har hostet på meg sixpack og er klar for badeshortsen.
De innledende dagene var forbruket av tørk og nesedråper formidabelt, og heldigvis er slike remedier i dag lett og enkelt tilgjengelig. Slik har det ikke alltid vært. Vi trenger ikke gå lenger tilbake i tid enn tretti korte år, før forkjølelse var nærmest livstruende, eller i hvert fall føltes slik. Da kunne vi ikke slenge innom en dagligvarebutikk for å kjøpe nesespray, for den slags medisin var naturligvis farlige og helsemyndighetene hadde ingen tro på at vi kunne administrere den selv, og langt mindre vurdere på egen hånd om vi var forkjølet. Nei, makta skulle vise hvem som bestemte. Følgelig var nesedråper reseptbelagt, og resept på nesedråper var det bare leger som kunne skrive ut.
Derfor var vi nødt til å ringe legekontoret for å bestille en legetime slik at legen kunne fastslå nøyaktig det samme som oss, nemlig at vi var forkjølet. Nå var det ikke alle som hadde telefon, så da måtte vi låne telefon av naboen hvis de var hjemme eller vi måtte gå til legekontoret for å bestille time på legekontoret. Vi kunne også ringe fra en telefonkiosk hvis vi hadde mynter å putte på, og forhåpentlig var det ikke så mange pratesjuke foran oss i telefonkøen. Legetimer var den gang som nå, mangelvare. Drop-in timer var ikke bare et ukjent begrep, det sto ikke engang i fremmedordboka. Derfor fikk vi ikke legetime samme dag, ofte måtte vi vente minst én uke før vi ble innvilget audiens. Heldigvis varte forkjølelsen den gangen også i fjorten dager, slik at vi fortsatt var forkjølet når vi omsider kom til legen.
Selv om vi hadde avtalt tidspunkt hos legen, betød ikke det at legen var ledig til avtalt tid. Nei, ofte måtte vi vente både to og tre timer før det ble vår tur. Vi kunne naturligvis klage, men vi kom ikke noe raskere inn til legen av den grunn og måtte pent sitte sammen med alle de andre pasientene som snufset om kapp av forkjølelse.
Legen brukte et sekund eller to på å fastslå at vi var forkjølet, akkurat som vi hadde fortalt da vi ringte legekontoret uken før. Han eller hun kunne dessuten fortelle at forkjølelsen ville gå over av seg selv innen en ukes tid, akkurat som vi hadde erfart fra tidligere forkjølelser. Det var ingen automatikk i at legen ville gi oss medisin, derfor måtte vi som regel minne om at vi gjerne ville ha en resept. Nesespray var ikke funnet opp ennå, så vi fikk resept på nesedråper som kom i en liten, brun flaske med pipette i den sorte korken. Det hadde tatt en ukes tid, men var verd ventetiden.
Etter at legebesøket var avsluttet og betalt, gikk turen til nærmeste apotek. Der var det å ta kølapp til reseptluka, og litt avhengig av hvor du bodde i byen, kunne den køen være ganske lang. Vi har opplevd å måtte vente opp mot én time før vi fikk de etterlengtede nesedråpene – og ingen skulle si vi ikke hadde fortjent dem etter alt arbeidet og ventetiden vi hadde gjennomgått. Apotekene stengte klokken 17.00 blank den gangen, og var du ikke innenfor dørene et kvarter før, kunne du bare glemme å få kjøpt noe som helst, og i hvert fall ikke noe det var resept på. Da var det å vente til neste dag med å få nesedråpene. Og når vi omsider hadde fått tak i de dyrebare nesedråpene, var det om å gjøre å få dem til å vare så lenge som mulig for det var snart en annen i familien som ville bli forkjølet og da gjaldt det å unngå enda en runde på legekontoret.
I dag virker en slik ordning fullstendig idiotisk, og ikke et menneske som er ved sine fulle fem vil finne på å innføre et slikt regime igjen. Men likevel er det nettopp et slikt system vi har i forbindelse med hostesaft. For like sikkert som at snørra til slutt forsvinner, er det at hosten overtar. Hoste kommer stort sett i to varianter, tørrhoste og slimhoste. Apoteket kan by på en rekke reseptfrie hostesafter som alle har det til felles at de bare virker på apotekets og produsentens lommebok.
Vi kan ikke slenge innom en dagligvarebutikk for å kjøpe hostesaft, for den slags medisin er naturligvis farlige og helsemyndighetene har ingen tro på at vi kan administrere den selv, og langt mindre vurdere på egen hånd om vi hoster. Nei, makta skal vise hvem som bestemmer. Følgelig er hostesaft reseptbelagt, og resept på hostesaft er det bare leger som kan skrive ut.
Derfor er vi nødt til å ringe legekontoret for å bestille en time slik at legen kan fastslå nøyaktig det samme som oss, nemlig at vi hoster. Legetimer er nå, akkurat som før, mangelvare. Drop-in timer er ikke bare et ukjent begrep, det står ikke engang i fremmedordboka. Derfor får vi ikke legetime samme dag, ofte må vi vente én uke før vi blir innvilget audiens. Heldigvis varer forkjølelsen i fjorten dager, slik at vi fortsatt hoster når vi omsider kommer til legen. Legen kan fastslå det vi allerede vet, at vi hoster. Og at hvis hosten skal stoppes, må det en morfinbasert hostesaft til, og ikke noe reseptfritt sukkervann.
Etter at legebesøket er avsluttet og betalt, går turen til nærmeste apotek hvor vi tar kølapp til reseptluka, og litt avhengig av hvor du bor i byen, kan køen bli ganske lang. Og når vi omsider har fått tak i de edle dråpene, er det om å gjøre å få dem til å vare så lenge som mulig, for snart er det en annen i familien som begynner å hoste og da gjelder det å unngå ytterligere en runde på legekontoret.
I en tid der presset på alle ledd i helsevesenet er større enn noen gang, velger vi altså å la hundretusenvis av pasienter bruke hundretusenvis av legenes verdifulle timer på å få utskrevet resept på en ørliten flaske hostesaft. 150 ml er alt som skal til, så hvorfor kan vi ikke gjøre med hostesaft som vi har gjort med nesedråper? Hvorfor kan det ikke være reseptfritt? Hvorfor kan vi ikke få kjøpt hostesaft sammen med nesedråpene? Tror øvrigheta at vi alle er morfinmisbrukere? Er øvrigheta redd for at vi skal gauke Cosylan i mørke portrom? Eller er de engstelige for at gudebildet av legene skal slå sprekker? Hvis fastlegeordningen er så overbelastet, hvorfor fyller vi legenes arbeidsdag med trivielle oppgaver som vi heller kan løse langt mer effektivt? Er vi sikre på at det er dette legene har lyst til å drive med?
Sånn var det med nesedråper en gang også, men da spurte noen seg selv om det fantes én eneste god grunn til å bruke ressursene i helsevesenet på den måten, og kom til at det var det ikke. Nå er det hostesaftens tur.
