15. mars 2017: Planleggingskaramellene

Hvis du er bekymret for at vi ikke skal ha noe å leve av etter oljen, kan du ta det helt med ro. Jeg har funnet løsningen. Vi kan leve av å planlegge. Gro Harlem Brundtland sa at det er typisk norsk å være god, men det er feil. Det korrekte skal være at det er typisk norsk å være god til å planlegge.


Ingen er så gode til å planlegge som oss i Norge. Det er fordi vi har mer erfaring og kompetanse på området enn noen annen nasjon det er naturlig å sammenligne oss med. Ta for eksempel Operahuset i Bjørvika. Gjorde vi som danskene? De satte spaden i bakken i august 2001 etter at A P Møller og Hustru Chastine Mc-Kinney Møllers Fond til Almene Formaal et drøyt år i forveien hadde donert pengene, kjøpt tomta og valgt arkitekt. Fire år senere sto Operaen ferdig og 15. Januar 2005 ble den offisielt åpnet med en real gallaforestilling. Slik gjorde ikke vi det. Vi vet at hastverk er lastverk! Allerede i 1917 begynte vi å planlegge et eget operahus i hovedstaden, men vi drøyde med det første spadetaket. På 1920-tallet gjorde vi de første forsøket på å anlegge en opera, men det ble med forsøket fordi vi innså at vi ikke hadde planlagt nok. Derfor planla vi videre og i 1946 kunne det se ut som om vi klarte å konkretisere planene. Men, nei. I stedet flyttet vi Operaen til Folketeaterbygningen i 1959 slik at den hadde et sted å være mens vi kunne planlegge hvor Operaen skulle lokaliseres. Årene gikk og etter 40 år med iherdig planlegging, mange fete konsulentfakturaer betalt av skattepengene våre og en rekke viderverdigheter og ditto politisk spill, bestemte vi omsider at Operaen skulle ligge i Bjørvika etter at den lenge skulle ligge på Vestbanetomta. Og i 2008, mer enn 90 år etter at vi begynte å planlegge, ble Operaen omsider åpnet. Det kaller jeg planlegging! Er det rart vi har blitt gode til å planlegge? Så får det ikke hjelpe at østsiden av Operaen ser ut som et parkeringshus. Det viktigste er tross alt å planlegge.


Denne kompetansen kom igjen til syne da Fornebu ble nedlagt som flyplass og området skulle transformeres til næring og boliger. Hvordan skulle folk komme seg til og fra et område der bilkøene allerede sto pal døgnet rundt? I 1997 fant vi ut at vi skulle planlegge en kombibane via Lysaker til Oslo sentrum, men dette var så kort tid å planlegge på at det naturligvis ikke kunne bli noe av. Absolutt ikke. Derfor gjorde vi om vedtaket i 2007, bare for å begynne å planlegge en bybane med tilknytning til det eksisterende kollektivnettet på Skøyen. Deretter fulgte ytterligere planlegging, rapporter og utredninger og i disse dager feirer planleggerne 20-årsjubileum. Da serveres det garantert marsipankake. Byggestarten skulle vært i 2015, men det året er jo for lengst historie og nå snakker noen om byggestart  i år. Tro det den som vil, for Fornebobanen er bare utredet i 20 år og det monner ikke i det hele tatt. Bare vent, like før spaden skal stikkes i jorden er det et eller annet politisk parti som kommer på en ny idé og krever den utredet i forhold til eksisterende planer. Har noen tenkt på autonome busser?


A-husbanen er en annen bane som planlegges, men her er planleggingen knapt nok i sin spede begynnelse. Noen politikere vil ha den, noen vil ikke ha den, folk vil ha den, Ruter vil slettes ikke ha den, noen vil heller ha en egen busstrasé og slik går dagene. Diskusjonen fragmenteres og behovet for utredning og planlegging melder seg med full styrke og konsulentene gjør gaflene klare til fakturering. Og når A-husbanen er ferdig planlagt, ikke ett sekund før, vil noen stille spørsmål om kanskje autonome ekspressbusser på den sammen traseen kan være et vel så godt alternativ, og da planleggerne får en grunn til å planlegge enda mer. Kanskje vi skal bygge busstraseer først, slik at noen kan planlegge om gamle damer på over åtti år med spaserstokker tør gå inn på en selvkjørende buss? Joda, her venter det mange herlige karameller som planleggerne kan sutte på og noen A-husbane blir det neppe på denne siden av 2050.


Homansbyen stasjon ble planlagt allerede før første verdenskrig, men ble midlertidig skrinlagt fordi gatelegemet raste ned i tunnelen. Slik fikk vi to holdeplasser med et steinkast mellom hverandre og flerfoldige kilometer til den neste. En holdeplass i Homansbyen ville vært ufattelig praktisk og Bystyret vedtok stasjonen som en del av Oslopakke 3 med byggestart i 2014 og ferdigstillelse i 2017. Det er i år. Ruter stritter som vanlig imot alle andres ideer, så de teller liksom ikke. Jeg vet ikke om denne stasjonen er terminert én gang for alle eller om den fortsatt er under planlegging. Det er, tross alt, ikke mer enn 100 år siden vi begynte å planlegge den og karamellposen er stor.


Og her er vi ved kjernen. Ingen kan som oss utvide og forlenge planleggingsprosessene. Det hele er ganske enkelt. Først skaffer vi en problemstilling som trenger planlegging. Så planlegger vi den, men under planleggingen finner vi nye, tilstøtende problemstillinger som trenger utredning. Naturligvis må også disse utredes! Og den utredningen kan ikke bli ferdig før vi er sikre på at vi ikke har oversett noe som kan utredes. Kanskje denne nye utredningen avdekker ytterligere nye forhold som ingen hadde tenkt på? Da må også dette utredes, planlegges og rapporteres. Slik sitter kostbare konsulenter og suger på planleggingskaramellene så lenge de kan. Når én karamell tar slutt, er det om å gjøre å finne neste. Aller helst en hel pose. De konsulentene som har fått i oppdrag å planlegge, er også de eneste med kompetanse om sakene, og når de sier at det trengs flere utredninger og mer planlegging, så får de det som de vil og kan spisse gaflene som de skriver regninger med. Det viktigste er tross alt å planlegge. Ha ryggen fri. Og fordi norske politikere er trygghetsorienterte og ikke tør ta en eneste kontroversiell avgjørelse, bruker vi tiår og atter tiår til å planlegge oss fram til et kompromiss. Som vi jo vet, et godt kompromiss gjør alle parter akkurat like sure. Vi er med andre ord ikke fornøyde, før alle er like misfornøyde og veien dit kan være lang. Men innen planlegging er det veien som er målet.

Fossumdiagonalen? Lokk over E6 i Groruddalen? Jommen sa jeg smør. Alvorlig snakket, dette er knapt planlagt i det hele tatt, og med så store kostnader og konsekvenser må disse planlegges minst fram til et godt stykke på den andre siden av 2050. Kanskje til 2100, det er jo bare 83 år til. Lurer du på hvilken utdannelse du skal velge? Glem sykepleier. Bli planleggingskonsulent. På samme måte som vi må klippe håret til hverandre, må vi planlegge for hverandre. Derfor vil du alltid være sikret jobb, selv etter at oljen tar slutt. Det finnes utallige planleggingskarameller å sutte på, men du må lære deg å finne dem. De er som trøfler, vriene å finne, men veldig verdifulle.

Denne Onsdagspihlsen ble naturligvis planlagt publisert allerede i 2013, men du vet hvordan det er. Ting tar tid.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.