Mange av oss har et forhold til Inger Hagerups dikt, og de fleste av oss kjenner i hvert fall innledningsstrofene i gjennombruddsdiktet hennes, «Aust-Vågøy. Mars 1941.» De lyder: «De brente våre gårder, de drepte våre menn.» I kjølvannet av den andre verdenskrig var det mange diktere og forfattere som følte det var umulig å skrive fordi språket ikke strakk til. I diktet «Den korsfestede sier» formulerte Inger Hagerup denne krisen. Hun skrev 35 bøker med dikt, prosa og hørespill og har deltatt på 264 plater.
Inger Hagerup bodde på Haugerud som voksen, og tatt i betraktning hennes produksjon og betydning for norsk åndsliv, var det sikkert naturlig at noen ønsket å oppkalle et eller annet etter henne. Ja, det er ikke bare naturlig, det er forståelig. En dag jeg var på Haugerud oppdaget jeg et veiskilt med teksten «Inger Hagerups plass.» Plassen fikk navn i 1999 og ligger der Hagapynten slutter. Jeg måtte gni meg i øynene, for å sjekke om jeg så riktig. Inger Hagerups plass er ikke bare en plass, det er en snuplass. En snuplass full av søppelcontainere og frittgående avfall, og kommer du dit dagen før Renovasjonsetaten, kan du finne alt fra stålamper og sofaer til bikkjemøkk i løsvekt. Da jeg sto på Inger Hagerups plass, måtte jeg spørre meg selv: Hva galt har Inger Hagerup gjort som har fått dette hølet oppkalt etter seg? En snuplass? Er det ment i overført betydning? tenkte jeg. Når du kommer til Inger Hagerup, kan du bare snu? Der er det ikke annet å hente enn søppel? Var det meningen? Det står en benk der, slengt inntil søppelbøttene, men aldri i livet om jeg vil sette meg ned der, lukte på søppelet og se på biler som skal snu. Da vil jeg heller se maling tørke.
Alvorlig snakket. Er dette alt Groruddalen kan tilby minnet om Inger Hagerup? Finnes det ikke i det minste ett anstendig borettslag på Haugerud som kan tenke seg å ta den jobben Oslo kommune ikke klarte? Hva med å lage en plass på friarealet inne mellom blokkene? Sette opp noen benker? Noen busker? Et minnesmerke av noe slag?
Det var mitt forhold til Danmark som fikk meg til å undres over hva vi oppkaller etter hvem her i byen. Jeg var dessverre nødt til å gå forbi Ulvensplitten en dag, dette støy- og trafikkhelvetet da jeg oppdaget at én av armene i monsterkrysset har fått navnet «Dronning Margretes vei.» Alvorlig snakket. Hva galt har dronning Margrete gjort, siden vi oppkaller en del av et støyhelvete til ære for henne? Hvis de skyldige mente Margrete 1 som var dronning i Kalmarunionen, så er hun i det minste død og begravet og bryr kanskje ikke om det. Men hvis de skyldige for navnevalget mente dronning Margrete 2. av Danmark, så er hun høyst oppegående og til alt overmål innehaver av Storkors med kjede av St Olavs orden. Siden dronningen i veinavnet verken benevnes som den første eller den andre, så må vi kanskje anta at veien er oppkalt etter dem begge, og da er det vel like før vi får en diplomatisk krise mellom Norge og Danmark framkalt av Oslo kommune. I et forsøk på å redde nasjonens ære, foreslår jeg at heller Fjellhus allé døpes om til Dronning Margretes vei, ettersom trærne i denne alleen for lengst er hugget ned og ikke vil bli erstattet. En allé uten trær er som kjent ingen allé, og «Fjellhus ikke-allé» er et dårlig navn på en gate.
Men hva galt har Hjalmar Branting gjort? Han var en svensk sosialdemokratisk politiker som vant Nobels fredspris i 1921 sammen med nordmannen Christian Lange. Branting hadde stor tillit blant de alliertes statsmenn under første verdenskrig og han spilte en viktig rolle i Folkeforbundet der han representerte Sverige. Under hans lederskap ble Ålandssaken tatt opp og avgjort i Folkeforbundet og hans personlige posisjon skal ha vært avgjørende for at Sverige i 1922 fikk en plass i Folkeforbundets råd.
Hva har Oslo gjort for å minnes denne fredsprisvinneren? Jo, vi oppkalte et veistykke etter ham. Hjalmar Brantings vei. Det er ikke en hvilken som helst vei, det er en del av ring 3. Et sant trafikkhelvete. Et køhelvete. Et støyhelvete. Et forurensingshelvete. Med Norges største og styggeste trafostasjon som nærmeste nabo. Det gjør vi. Vi oppkaller et støyhelvete etter en fredsprisvinner, som om støyen liksom skulle forsvinne av den grunn? Si meg, har noen blitt fullstendig, rablende gale i kommunen? Hadde det ikke vært bedre om vi oppkalte dette grusomme veistykket etter noen som hadde fortjent å bli minnet for sine misgjerninger? Hva med noen av verdens mest brutale ledere, for eksempel? Josef Stalins gate? Adolf Hitlers gate? Pol Pots gate? Kim Il-Sungs gate? Idi Amins gate? Kong Leopold 2.s gate? Der har du en gjeng som virkelig fortjener å få minnet sitt knyttet til noe som er rått og umenneskelig. Ikke Hjalmar Branting! Og når veien en dag i framtiden blir fredelig, bilfri, kanskje med trær på begge sider, da kan vi oppkalle den etter Hjalmar Branting!
Men hva med Christian Lange? Har ikke han fått en gate oppkalt etter seg? Jovisst, ved Pilestredet Park finner du Langes gate. Sammen med Nordahl Brun, Johan Herman Wessel, Jens Zetlitz og Edvard Munch. Her er det så stille at du kan høre forskjell på kjøttmeis og gråspurv. Ja, du kan til og med se dem.
Så er spørsmålet: Kanskje det er på tide å kikke litt på de gatene som er oppkalt etter personer og se om navnet fortsatt henger på greip?
