Uttrykket svenske tilstander brukes for å beskrive en opplevd økning i kriminalitet, spesielt voldskriminalitet, gjengproblematikk eller sosiale utfordringer knyttet til innvandring, som noen, særlig høyresiden i norsk politikk, mener ligner situasjonen i Sverige. Begrepet har blitt populært i debatter for å peke på frykt for at Norge kan utvikle seg i samme retning som nabolandet vårt. Utviklingen i Norge er ikke mye å skrive hjem om, men det er signifikante forskjeller mellom landene. Eksempelvis har Sverige fortsatt adel og større forskjell på topp og bunn.
Den som måtte tro at gjengproblematikk er noe nytt i Norge, må gjøre leksene sine først. Mange av oss husker eksempelvis Tveitagjengen som oppsto rundt Tveita senter omkring 1985. Politiet var usikre på hvor mange personer som fantes i miljøet, men anslo det til å være omkring femti. Tveitagjengen ble også kalt Cosworthgjengen fordi de brukte stjålne Ford Cosworth-biler som rambukk når de ranet gullsmeder, fotobutikker og andre butikker med sikkerhetsgitter. Politiet mistenkte dem for hovedsakelig å drive med narkotikaforbrytelser, spritsmugling, torpedovirksomhet og sjokkbrekk. Ja, Tveitagjengen var så profilerte at de har fått et eget oppslagsord i Wikipedia.
Men Tveitagjengen var ikke den eneste. Teisen hadde to gjenger på 1960-tallet, en på Teisen øst og en annen på Teisen vest. De drev det riktignok ikke stort lenger enn til å banke hverandre opp, litt sånn som fotballtilhengere driver med i dag, men sagnet forteller at de spikret hverandre opp på gjerdene. Ikke med nagler gjennom håndflatene, men ved å spikre klærne fast til gjerdene. Og derfra var veien til eggkasting neppe særlig lang.
Jeg fikk tilbud om å være med i en sånn gjeng en gang, eller rettere sagt, jeg ble invitert med på motorsykkeltur av en kis i gata som hadde fylt atten og kjøpt seg Norton 750 Commando. Det var naturligvis fristende, ettersom jeg bare hadde tråsykkel uten gir. Han kjørte oss til et sted på Stovner eller Vestli eller bortover der, jeg husker ikke så nøye, eller var ikke spesielt kjent i området, der vi traff en gjeng som skjøt i stykker vinduer med rifler av noe slag. Vinduene var lagret på en utendørs plass og skulle brukes til boligbygging, men jeg syntes det var en dårlig idé, så jeg takket nei og foreslo at vi skulle trekke oss tilbake. Jeg fikk gjerne lov til å trekke meg tilbake, men da fikk jeg komme meg hjem på egen hånd, så jeg gikk fra Stovner eller Vestli eller bortover der og tilbake til Oppsal. Min kriminelle løpebane tok med andre ord slutt før den begynte, men det har jo slått meg i ettertid i hvor stor grad tilfeldigheter kan lede unge mennesker ut på skråplanet.
Snekkersvekara fra musikalen Trost i taklampa til Alf Prøysen var også en gjeng som visste hva de ville, og som i hvert fall ikke støttet staten med å kjøpe «å de vi» men heller støttet den lokale hjemmeindustrien. Fikk de kravbrev fra lensmann om en bot, flirte de og svarte nei, og når det var lørdagsdans på sletta var det verken Aksel, Valdemar, Teodor eller Gustav som blødde neseblod. Snekkersvekara var basert på to brødre som var venner av Prøysen, og som én gang tilbød seg å banke opp noen som hadde fornærmet ham på lokalet, men Prøysen avslo. Den godeste Alf kunne endt på skråplanet, han også.
Verre var det i sportshallen på Christiania Spikerværk som fra 1926 var atletsportens høyborg fram til hallen ble revet i 1939. Her ble det utkjempet en lang rekke blodige boksekamper, tildels skandaløse som landskampen mellom Norge og Sverige i 1928, og som ga hallen et rykte langt utenfor byens grenser. Revyskuespilleren Einar Rose ga hallen evig liv med visa «Ikke gi deg Severin» der det heter at «Kampens sportspalass var fylt til siste plass, da lød det i fra trampen i tenor og i bass: Ikke gi deg Severin, mere blod for penga! Ikke vær så fløtefin, ta og stikk en kniv i’n!» Vi gikk med kniv på sekstitallet også, men den gangen brukte vi den til å spikke barkebåter og seljefløyter, eller vi brukte den til å kappe land. I dag blir du kastet på glattcelle, om du viser deg med kniv.
Knivstikking, slåssing og gjenger har vi lange tradisjoner for i Norge også, men de seneste årene har det skjedd en utvikling, for vold i alle sine former er i ferd med å bli ytterligere normalisert. Jeg tenker at noe av det begynner tidlig, med dataspill, der det er underholdning å skyte den grønne gørra ut av hjernene til zombier. Ja, det er virtuelt, men jeg tror likevel det gjør noe med barn og unge som begår hundrevis av digitale drap i uka. Da Cecilie Brækhus avsluttet sin boksekarriere nylig med seier over Ema Kozin, ble hun hyllet av publikum og mediene var over seg av begeistring. Men ingen snakket eller skrev om boksedemens. Ifølge Association of Neurological Surgeons vil 90 % av alle boksere få hjernerystelse på et tidspunkt i karrieren. Jo oftere en bokser blir truffet i hodet, jo større er sjansen for å utvikle kronisk traumatisk encefalopati eller punch-drunk syndrom. Den eneste måten å unngå sykdommen på, er å ikke bokse. Men det skulle tatt seg ut.
Så har vi fått MMA, Mixed Martial Arts, der Norge og Iran er de eneste landene i verden som forbyr knockout, hvilket betyr at utøverne ikke kan vinne kampene på den måten de ønsker, nemlig å slå motstanderen bevisstløs. Utøveren Tarald Strømsli sa til NRK i september i år at «Det er jo dumt. Det hadde vært mye gøyere å ha knockout.» Jeg er ikke sikker på om den bevisstløse er like enig. Deltakernes sikkerhet er med andre ord underordnet, men det spiller kanskje ingen rolle i et land der helsevesenet behandler alle selvpåførte skader ganske gratis. Men hva om Cecilie Brækhus utvikler punch-drunk syndrom om noen år, og blir sittende og lalle som en grønnsak på Sunnaas sykehus? Skal samfunnet plukke opp regninga, eller skal vi be henne om å bruke noen av de premiepengene hun har fått på seg selv? Jeg mener, når vi ikke hadde råd til å gi briller til barn med dårlig syn?
I september fikk voldsskruen nok en dreining, da NRK skrev om fribryting som forsøker å grafse til seg en plass i det norske rampelyset. Den såkalte sporten er milliardindustri i USA, og det er garantert noen som ser muligheten til å tjene seg feite i Norge også, selv om det kan ta tid, for hver gang fribryterne søker om økonomisk støtte får de avslag. Norges wrestlingforbund presterte å si til journalisten at «Et live wrestlingshow er en perfekt måte å tilbringe to timer på!» Det er en blanding av skuespill og kampsport, der det gjerne står mellom de gode og onde, og der den onde like gjerne kan vinne for å gjøre publikum mer aggressive. I 2022 begynte de med alkoholservering, for etter et par pils blir stemningen visstnok noe helt annet enn uten børst. Folk blir dritings og serverer utrop som: «Faen ta deg ditt fittetryne!» og når ungene opplever foreldrene sine i slikt humør, er jeg sikker på at det gjør noe med ungenes opplevelse av grensesetting. Trash talk er blitt normalen, men kan vi vente stort annet når uttrykk som «hore« og «morrapuler» er daglig omgangsform i skolegården?
Håndgranatkasting gatelangs er blitt populært i det siste, men det er ikke noe vi har opplevd siden granatmannen våren 1965, for øvrig også en person som har blitt oppslagsord i Wikipedia. Så kan du gjøre tankeeksperimentet å forlenge denne voldsforherligelsen ti år fram i tid. Eller femti. Eller hundre. Hvordan kommer vi til å ha det da? Blir det noe hyggelig? Jeg bare spør.
