I disse dager blir Timian 19 menneskeår. Tidligere het det seg at ett katteår tilsvarte 7 menneskeår, i så fall vil han være 133 menneskeår. Den tellemåten er det ingen som bruker lenger, for etter den nye modellen tilsvarer kattens første 2 leveår 25 menneskeår og hvert av de neste 4 menneskeår. Det gir Timian en alder tilsvarende 92 menneskeår. Og jeg er knapt 11 katteår, hvis du regner omvendt.
Å bo med en forholdsvis gammel katt byr på mye hygge og enkelte utfordringer. Det begynner allerede om morgenen, for han har lagt seg til vanen at han skal ligge på armen min og sove om natten. Han kroer seg i armkroken og rører seg praktisk talt ikke hele natten. Dermed får heller ikke jeg snudd meg, og når vekkerklokka ringer, er vi like støle begge to. Eller, for å være helt nøyaktig, vekkerklokka ringer ikke. Timian våkner nemlig et par minutter før den, hver eneste morgen. Kvart på syv er et fint tidspunkt for meg å stå opp, men Timian holder en knapp på halv syv. Derfor begynner han å mjaue en gang mellom to minutter på halv og tre minutter over. Hver morgen. Lørdag og søndag også. Derfor er jeg lys våken og i gang fra klokken halv syv også i helgene.
Timian skal bli med på badet, det er fast rutine som så mye annet. Akkurat som gamle mennesker virker det som om gamle katter også blir vanedyr. I sine yngre dager drakk han vann fra en skål på kjøkkenbenken, men nå vil han bare drikke kaldt vann fra dusjen. Det skal renne ned på gulvet, omtrent som en bekk. Da setter han seg ved bredden og lepjer i seg. Timian er halvt skogkatt og muligens er det noen skjulte gener som har frembragt minner om livet i de dype skoger. Når han har drukket ferdig, får jeg lov til å dusje. Og når jeg har dusjet, er det beste han vet å rulle seg på det våte håndkleet, særlig hvis jeg klør ham på magen samtidig.
Imidlertid er han også et matvrak, så vi må ned og spise frokost. Med alderen har han blitt særere og særere i matveien. Nå spiser han ikke kattematen som butikkene kan by på. Hvis jeg serverer noe som helst av den slags, ser han bare surt på skålen og går og legger seg. Selv ikke fisk frister i nevneverdig grad. Nei, det er jaktmat som gjelder. Lenge var kylling det eneste han ville ha, men nå er det strimlet svinekjøtt. Og ikke fra en hvilken som helst leverandør. Nordfjordkjøtt bare fnyser han av, og går og legger seg. Timian blir aldri så sulten at han vil finne på å spise noe fra Nordfjordkjøtt. Gilde skal det være, men spør ikke meg hvordan han merker forskjell. Men det gjør han, altså. Etter frokost skal han ha vann igjen, men denne gangen fra dusjen i husets første etasje. Det er det samme vannet som i annen etasje, men rekkefølgen er helt essensiell. Når han har drukket vann der, skal han drikke vann fra den tredje dusjen, utenfor arbeidsrommet mitt i kjelleren. Han tasser ned trappen, litt stiv i bakbeina, og setter seg til ule utenfor dusjen hvis jeg ikke kommer med én gang. Og når han synes det drøyer, så uler han bare høyere. Det er utrolig hvor høyt en katt kan ule, jeg er sikker på at hver eneste ulv i mils omkrets er misunnelig.
Etter at han drukket vann der, skal han inn på arbeidsrommet og legge seg i en spesiell stol. Han liker å ligge der og høre på knastingen fra tastene, tror jeg. Ut over dagen får vi selskap av de andre kattene, og den første som kommer får lov til å ligge i samme stolen som Timian. Sistemann til mølla må ligge alene i en annen av stolene.
Han forlater ikke stolen før jeg har vært i butikken ved lunsjtider. Han kjenner igjen lyden av en Kiwi-pose på langt hold, og kommer klatrende opp trappa i tilfelle det skulle vanke noen godbiter som ikke sto på dagens meny. Reker, for eksempel. De liker han å spise rett fra hånden, men hvis han får dem servert på en skål, er det helt uaktuelt. Ingen katt med respekt for seg selv spiser reker fra skål, det er noe alle vet. Derfor hender det at jeg sitter på kjøkkengulvet og håndfôrer den kresne katta. Eller med rosinboller. Timian er en hund etter rosinboller. Ja da, jeg vet han er bortskjemt. Det er min skyld.
Timian er som sagt litt stiv i bakbeina og noen av ryggvirvlene. Han hopper helst ikke lenger, og det er grenser for hvor høyt opp han kommer ved egen hjelp. Derfor har jeg gått til innkjøp av noen gamle trekasser og laget trapper til ham, slik at han kan komme seg opp og ned fra senga og stolen. Hvis han vil opp andre steder, for eksempel sofaen, står han bare foran og uler til jeg løfter ham opp.
I det siste har han begynt å gå ut om kvelden. Han må inspisere reviret sitt, og straks han kommer utenfor endrer han holdning. Ute blir han en ekte løve. Ute er han sjef og banker opp andre katter og kjeppjager enhver bikkje som våger seg inn. Han kvesser klørne og klorer på plommetreet, slik at ingen skal være i tvil om at drapsmaskinen fortsatt kan regnes med. Fuglene behandler ham med respekt, selv om de innerst inne sikkert vet at han er helt ufarlig. Men trolig har fortellingen om den unge Timian gått fra far til sønn i fugleverdenen, og så sitter de oppe på kvistene sine og forteller sagnene om den gangen Timian hoppet to meter opp i luften og tok med seg en blåmeis på veien ned. Slike katter fortjener respekt, samme hvor gamle de måtte være.
På slaget halv elleve om kvelden begynner han å vandre hvileløst omkring; et tydelig tegn på at det er leggetid. Og hvis det er leggetid for ham, så mener han at det også er det for meg. Han kan til nød finne seg i å ligge på dyna mi og vente på meg, men ikke mer enn en halv time. Da kommer han tassende ned igjen og ser anklagende på meg med store øyne. Og da er det ikke annet å gjøre enn å gå til sengs. Greit nok, for vi skal tidlig opp neste morgen. Halv syv, senest.
