16. november 2016: En teori om rytterstatuer

Jeg har egentlig aldri vært spesielt opptatt av statuer av menn på hester, hadde det ikke vært for at jeg tilfeldigvis ramlet over en teori om statuer av menn på hester da Tor Åge Bringsværd og jeg studerte kartozoologi i København.

Teorien går rett og slett ut på at hvis hesten har begge forbena i luften, skal rytteren ha omkommet i kamp. Har hesten ett ben i luften, døde mannen av skader etter en kamp. Har hesten alle fire bena plassert på bakken, døde rytteren en naturlig død. Det kan høres utrolig ut, derfor begynte jeg å undersøke dødsårsaken til noen av rytterne på noen av statuene for å finne ut om teorien faktisk holder vann.

Sørgelig få kvinner
Det finnes ingen teori, meg bekjent, om kvinner på hest, sannsynligvis fordi det finnes sørgelig få statuer av kvinnelige ryttere. Et hederlig unntak er «Diana til hest» av Carl J Bonnesen fra 1909. Kunstneren ville gjerne ha den oppsatt på Gråbrødre Torv i København, men for oss nordmenn er det ikke nødvendigvis noe nederlag at den ble plassert på Trondhjems Plads. Jeg vil likevel påpeke behovet for flere statuer av kvinnelige ryttere, uten at jeg av den grunn skal ta stilling til hvem som måtte gjøre seg fortjent til æren.

Først: Kong Karl 14. Johan av Norge og Sverige
Men nok om kvinnelige ryttere. La oss begynne med statuen av kong Karl 14. Johan, opprinnelig Jean-Baptiste Bernadotte, født 26. januar 1763. Blant mye annet bestemte han personlig hvor Slottet i Oslo skulle ligge og satte i gang byggingen av det. Han rakk riktignok aldri å se det ferdig, for det ble fullført først i 1848, fire år etter hans død i 1844. I 1875 ble Brynjulf Bergsliens rytterstatue av kongen avduket i Slottsbakken. Hesten løfter det vestre forbeinet, og i følge teorien skal kongen da ha dødd av skader han pådro seg etter en kamp. I følge Store norske leksikon døde kongen 8. mars 1844 av koldbrann i foten etter skader han pådro seg etter et fall noen måneder tidligere. Leksikonet sier ikke noe om det var venstre fot han hadde koldbrann i, men det skulle ikke forundre meg. Legger vi godviljen til, kan vi si at teorien stemmer.

Deretter: Kong Christian 5. av Danmark
Men hvordan stemmer dette med København, der teorien ble oppdaget og utviklet? For å finne ut noe om det tok jeg rytterstatuen på Kongens Nytorv nærmere i øyensyn. Eller rettere sagt Rytterstatuen, med stor R, for dette er rytterstatuen over alle rytterstatuer i Danmark. Kongens Nytorv ble anlagt i 1670 a kong Christian 5. anla torget, og det er også han som stolt kneiser til hest her, som en romersk seierherre.

Men hvordan døde kong Christian 5.? Døde han av skader etter en kamp, slik hestens høyre løftede forben antyder?

Da kongen var gammel, foretrakk han å overvære jakten som tilskuer i stedet for å være aktiv deltaker, men det var likevel i forbindelse med jakt at ulykken inntraff den 19. oktober 1698. Kongen forlot jakthuset i Dyrehaven for å delta i avslutningen på en parforcejakt som er, eller forhåpentligvis var, en jaktform der man jaget viltet med hester og hunder til det falt om av utmattelse. En like bestialsk aktivitet den gang som pelsdyroppdrett er i dag. Idet kongen skulle gi hjorten nådestøtet, sprang den opp, veltet kongen overende og sparket den kongelige fot så hardt at den brakk. Kongen kom seg aldri over uhellet, helsetilstanden ble stadig forverret, og han døde 25. august 1699. Så vi kan kanskje med rette si at han døde av skader etter en kamp. Og de av oss som er republikanere eller motstandere av parforcejakt, griper oss i å savne en statue over hjorten; en statue der dyret skal få begge forbena i luften.

En synsk billedhugger?
La meg også fundere litt over et mysterium jeg ble oppmerksom på under dette studiet: Statuen forteller at Kong Christian 5. døde av skader etter en kamp, fordi hesten har ett ben i luften. Men! Monumentet sto ferdig elleve år før kongens død, derfor spør jeg meg selv: Hvordan kunne billedhuggeren vite hvilken skjebne skulle bli kongen til del? Var han kanskje synsk?

Den franske billedhuggeren César Lamoureux fikk oppdraget å fremstille forherligelsen av eneherskeren og begynte på oppgaven i 1682. Statuen var opprinnelig tenkt utført i bronse fordi dette var det mest holdbare materialet. Men bronsestøpere var på den tiden i høyeste grad mangelvare både i Danmark og Europa forøvrig, derfor måtte Lamoureux nøye seg med å arbeide i bly. For å gi blyet og dermed den ferdige statuen en mer motstandsdyktig og værfast overflate, ble hele figuren forgylt. Da statuen var ferdig fra Lamoureux’ hånd, må den ha vært et strålende syn, bokstavelig talt. Kongen rir fram som en romersk triumfator, og under hesten ligger en forvridd, naken mannsfigur som symboliserer misunnelsen. Folk oppfattet imidlertid det noe annerledes, og kalte den nedtrampede mann for «svensken» med referanse til utfallet av den skånske krig. 24. november 1688 ble statuen avduket.

César Lamoureux opplevde ikke selv å se sitt livs verk ferdig. Han døde etter at rytteren og hesten var ferdig støpt, og ble gravlagt på Trinitatis kirkegård, like inntil Rundetårn.

Tidens tann
Historien om rytterstatuen slutter ikke med avdukningen. Bly er et urolig, langsomt flytende materiale, og metallet i den øverste delen av statuen begynte å sige nedover. Snart begynte statuen å gi etter for sin egen vekt. Ikke slik at noen så forskjellen fra den ene uken eller måneden til den andre, men tyngdekraften har god tid. Hadde Lamoureux kunnet se statuen i 1939, ville han blitt alvorlig forskrekket. Hesten hadde sunket sammen og lå knelende på figuren den tidligere hadde skrittet så stolt over, og den før så staselige eneveldige kongen var blitt en lut, gammel mann. Forgylling forgår, og det gjorde ikke saken noe bedre at statuen ble overmalt, først med en grå, så med en bronseaktig farge.

For å gjøre en lang historie kort; 22. mai 1946 ble en ny statue reist; restaurert helt fra grunnen av professor Einar Utzon-Frank. Og denne gangen er rytteren på Kongens Nytorv utført i bronse. Til minne om en konge som døde av skader han fikk i kamp.

For min egen del vil jeg tillegge at hvis hesten i en rytterstatue har begge bakbena i luften, har den sannsynligvis akkurat blitt sluppet ut på sommerbeitet.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.

Legg igjen en kommentar