En av tingene jeg lærte som liten og som ble gjentatt på barneskolen, var at ærlighet varer lengst. Og at vi i Norge skulle være så mye ærligere enn folk i andre land. Som voksen vet jeg at det er bare tull, vi er ikke det spor ærligere enn andre, vi griper sjansen til å skaffe en ufortjent fordel straks den byr seg, og vi jukser, bedrar og juger så det renner av oss.
Illustrasjonen til denne Onsdagspihlsen er også laget av kunstig intelligens på dataplattformen DALL-E.
Det har vi til fullt monn fått bevist innen dagligvarebransjen i det siste, der begrepet «krympflasjon» har meldt sitt kandidatur til å bli et av årets nyord. Krympflasjon betyr at butikkene leverer mindre vare til samme eller høyere pris. Smørpakken blir noen gram lettere. Pastillesken får noen færre pastiller. Dorullene får færre tørk. Sjokoladen blir noen millimeter kortere. Lefsepakka går fra 10 til 8 lefser. Flatbrødet får mindre helkorn.
Det rare er at produsentene ikke har noen problemer med å fortelle at de har innført en ny og større pakning. Da blir det merking på pakka, plakater i butikk og reklamefilm på fjernsynet. Med bakgrunn i dette, skulle vi tro det var like enkelt for dem å fortelle at de har krympet pakkene også? At de gir oss mindre varer for samme pris? Men i dag står ingenting i veien for å prisforvirre kundene med mindre pakninger, så lenge enhet- og kilopris står på varehyllen, ifølge Forbrukertilsynet. Det er forskjell på jus og etikk, må vite!
Krympflasjon fikk sitt offisielle gjennombrudd da en unevnelig dagligvarekjede økte prisen på eggpakningen samtidig som antallet egg sank. 1. juni i år kostet 18 egg 32,90 kroner. 1. juli økte prisen til 37,40 kroner. Så, i september økte prisen til 37,90 kroner, samtidig som pakken krympet fra 18 til 12 egg. Prisen for ett egg gikk altså opp fra 1,82 kroner til 3,16 kroner. Det utgjør et prishopp på 74 prosent. Målet er naturligvis å tjene flere penger uten å fortelle kundene at varene har blitt dyrere. Å tjene mer uten å yte mer. Butikkjeden forsikrer om at de ikke lurer kundene, men det er jo nettopp det de gjør etter reaksjonene å dømme.
Tilsvarende med rosinbollene til en annen unevnelig butikkjede. De har lenge solgt 5 rosinboller for 30 kroner, men nå er det plutselig bare 3 boller i posen mens prisen ble satt «ned» til 25 kroner. Prisen per bolle har gått opp fra 6 kroner til 8,35 kroner, en økning på 42 prosent. 2,35 kroner ganger antall boller, blir en solid bunke grunker. Og siden vi snakker om boller, hvorfor tror du sjokoladeboller har blitt introdusert? Jo, fordi sjokolade er mye billigere enn rosiner. Kan produsenten spare 10 øre per bolle, og det blir mange boller at the end of the day, blir resultatet tilsvarende. Kjøp to, betal for tre. Eller da en annen unevnelig kjede gledesstrålende kunne fortelle at en pose malt kanel var satt ned fra 7,90 til 6,90. Skikkelig røverkjøp, ikke sant? Men kiloprisen var 405,88 kroner, mens et glass kanel kostet 271,64 kroner i kilopris. Posevarianten kostet nesten det dobbelte, altså. Men hadde prisene gått ned like mye som dagligvarebransjen vil ha oss til å tro, burde mat vært gratis for mange år siden.
Det handler nemlig om de små talls lov. 10 øre er ikke mye, men hvis du ganger tiøringen én milliard ganger, blir det fort millioner av det. Mange av de økonomisk mest vellykkede bedriftene er nemlig gode på nettopp de små tallene. Ett øre her, ett øre der, ganget med et fryktelig stort tall, blir en tjukk og feit bankbok.
Jeg har latt meg fortelle at det smarteste markedsføringsstrikset som en unevnelig tannkremprodusent gjorde, var å øke diameteren på hullet i tuben med to millimeter. De fleste av oss tar en viss mengde tannkrem målt i lengderetningen på tannbørsten, ingen merket at tykkelsen på tannkremstripen økte. Men, plutselig varte tuben en uke kortere enn den hadde gjort før, og ganger du opp antall tuber som varer kortere på verdensbasis, kommer du til mange millioner tuber. Klart det blir penger av sånt!
For mange bedrifter er Russlands krig mot Ukraina blitt den perfekte unnskyldningen. Råvarene er blitt dyrere, og ingen vet lenger hva varer skal koste. En slik mulighet ønsker naturligvis ingen å la gå fra seg. Et lite tall her og et lite tall der. «Vi har fått kostnadsøkninger fra våre leverandører», sier de gjerne. «Vi merker effektene av økte priser på råvarer, strøm, drivstoff og emballasje», kan de også si. Men ingen kan kikke dem i kortene og sjekke hvor mye de faktisk betaler og hvor har smurt på ekstra. Det er fritt fram. Og når Ukraina en dag igjen er et fritt land, går ikke prisene ned slik du kanskje tror de vil gjøre. Nei, da er det etablert et nytt prisnivå som det for all del er om å gjøre å holde, samtidig som kjedenes underleverandører presses til de knapt har nesa over vann. Matvarebaronene er vinnerne, du og jeg er taperne. Baronene gjør ikke noe galt – men de gjør ikke noe riktig heller.
Det var sånn med lyspærer også, hvis du husker. Vi kunne velge mellom et par sokler og noen få varianter av pærer, og vi visste sånn noenlunde hva en lyspære skulle koste. I 2009 ble det så forbudt med glødepærer og dermed måtte vi over på sparepærer, halogenpærer og LED-lys, produkter ingen av oss visste hva skulle koste – og dermed kunne butikkene ta akkurat hva de ville for dem. Riktignok skulle pærene vare lenger enn de gamle, men ingen av oss visste hvor mye lenger og ingen av oss hadde noen måte å måle varigheten på. Det nye er at lysstoffrør og halogenpærer skal forbys fra 2023, og vi skal igjen over på produkter ingen av oss vet hva bør koste. Argumentet er at du sparer strøm, og da kan de nye pærene koste hva de vil. Jeg har naturligvis ikke noe imot miljøaspektet, men du kan være sikker på at krympflasjonen slår inn her også.
Så hva skal en stakkar gjøre? Hvordan skal vi som forbrukere forholde oss til den uærligheten vi utsettes for? For ingen av oss kan «ta igjen» med butikkene i den forstand at vi kan prute eller kreve tilbake. Butikksjefen er det ingen som har sett, og det hjelper ikke å kjefte på automatkassa. Vel, derfor slutter de fleste av oss å være lojale kunder. Der vi før handlet fordi vi likte butikken, de ansatte, beliggenheten eller noe annet, gir vi nå blaffen. Går butikken dårligere? Kunne ikke brydd oss mindre. Konkurs? Gjerne for oss. Butikker er det nok av. Up yours.
Kundelojalitet forteller om kundenes vilje til gjenkjøp eller å anbefale butikken til andre. Ifølge Norsk kundebarometer til Bedriftsøkonomisk Institutt, opplevde to tredjedeler av norske bedrifter fall i kundelojaliteten i 2022. Størst fall har strømleverandørene, men det overrasker neppe noen etter at regningene har blitt mer enn tidoblet mens produksjonskostnadene er de samme. OBOS stuper også, selv før fadesen med o-en.
Derfor hopper vi fra butikk til butikk. Handler her den ene dagen, der den neste. Og mange drar til Sverige for å handle. Det kan fort bli lønnsomt, du trenger bare kjøpe én flaske vin for å dekke reisekostnadene, derfor forsøker konkurrentene i Norge å kalle det «harryhandling». Men det er ikke noe harry over å reise til Sverige å handle, det er et uttrykk for misnøye over høye priser og dårlig vareutvalg. Vi nordmenn har det ikke med å fortelle kjøpmannen at vi er drittlei av å bli lurt, vi bare slutter å handle i butikken hans i stedet. Det kalles «avgang» i markedsføring, og er vanskelig å følge med på, nettopp fordi vi ikke sier noe. Vi blir bare borte i all stillhet. Og kommer ikke tilbake.
Men noen velger å ta igjen, sånn som den damen jeg var vitne til i en unevnelig dagligvarebutikk. Hun trillet rundt med handlevognen, fylte den med varer, puttet noe som ikke skulle i fryseren i fryseren, dyttet litt kjøttpålegg ned bak en hylle og til slutt forlot hun butikken mens hun lot vogna stå igjen med alle varene oppi. Da er kunden forbannet, da.
