Enkelte har tatt uttrykket «det skal bli andre boller» altfor bokstavelig når butikker, kiosker og bensinstasjoner flommer over av sjokoladeboller som knapt noen vil ha.
Eller, kanskje det er omvendt? Nesten umulig å se forskjell.
Jeg innrømmer like gjerne først som sist at rosinboller er min favoritt når vi snakker om kaker eller gjærbakst. Sant å si foretrekker jeg rosinboller framfor det meste annet, selv ikke verdens beste vafler kan måle seg med skikkelig gode rosinboller.
Det er ikke fordi jeg ikke har forsøkt. Jeg har spist min andel vafler til inntekt for gode saker på Brynbanen, Grefsenbanen og en rekke andre idrettsarenaer, loppemarkeder, 17. mai-arrangementer, bokkafeer og mye annet landet rundt. Både med og uten jordbærsyltetøy. Jeg har testet ut pølse i vaffel på Melløs stadion i Moss og det var neppe noe galt med noen av delene, men rosinbolle var det ikke. Pølse i vaffel er forresten en svensk oppfinnelse fra 1950-tallet, fra den vesle kommunen Mellerud i Västra Götalands län i Dalsland. De er knapt fire tusen innbyggere, men har altså klart å påvirke hele beitet av mossinger med sin våflekorv. Jeg har også forsøkt å spise kaker titt og ofte. Jeg forsyner meg pliktskyldigs hver gang noen serverer meg, det være seg på møter, konfirmasjoner, bryllup eller hva det skal være. Likevel ser jeg meg rundt for å finne rosinboller. Jeg har spist kaker på Danmarks eldste og Nordens beste konditori, La Glace i København. Det ble grunnlagt 8. oktober 1870 og drives i dag av sjette generasjon konditorer. Jeg har eksempelvis smakt deres Danmarkskage som består av rabarbra, jordbær, mascarpone og mandelbunn og som koster skjorta bare for et lite stykke. Det var ikke vondt, absolutt ikke, men rosinbolle kunne jeg neppe kalle det.
Jeg vil derfor påstå at jeg har en viss rosinbollekompetanse, og har sannsynligvis til gode å si nei til en når sjansen byr seg. Det betyr at jeg har spist boller over store deler av Norge, alt fra Espa til Stortinget, og har grunnlag for å uttale meg om hvordan det står til med produktutvalget. Jeg kan slå fast at bakerier på generelt grunnlag har et lite stykke igjen til toppen, men at det finnes svært hederlige unntak. Disse baker gjerne ekstra store boller som koster deretter, men det er greit nok. Så har vi en del lavpriskjedebutikker som vi av høflighetshensyn ikke skal nevne navn på. De selger et produkt de kaller rosinboller, det står i hvert fall det på posen, men som er så tørre at de trolig er bakt med sand fra Sahara i stedet for hvetemel. Og det er like enkelt å finne en rosin i disse bollene som å finne den berømte nålen i høystakken.
Men så kom sjokoladebollen! Sjokoladeboller ligner til forveksling rosinboller av utseende, og selv ikke de som selger dem, ser forskjell. Og stort større nedtur kan du ikke få, når du tror du har kjøpt rosinboller, men har fått sjokoladeboller. De kan ikke brukes til fuglemat engang.
Sjokoladeboller selger dårlig. Kommer du til et gjennomsnittlig bolleutsalg ved lunsjtider er de utsolgt for rosinboller, mens de fortsatt flommer over av sjokoladeboller. Det er markedets ubarmhjertige dom. Folk ønsker åpenbart ikke sjokoladeboller, likevel bakes sjokoladeboller til den store gullmedaljen, og vi kan spørre oss om hvorfor? Svaret finner vi kanskje i det faktum at hvetemel, vann og sukker er de billigste råvarene i verden, og ved å bytte ut rosinene med sjokolade, det vil si sukker, kan utsalgene tjene ganske mange kroner på slutten av dagen. Et halvkilo rosiner koster fort førti kroner i butikken mens et halvkilo sukker koster knapt en tier, og sånt blir det penger av. Tar du små tall mange nok ganger, blir det en anselig haug med grunker. Mange rosiner små, og så videre.
Men må vi virkelig gå rundt i butikkene som hjernetomme skrømt og stirre oss blinde på prislappene? Må vi finne oss i å bli tutet ørene fulle av hvem som har de billigste varene, kvalitet tilsidesatt? Er det ikke på tide at vi kaller en rosinbolle en rosinbolle, det vil si at vi bryr oss mer om maten vi kjøper enn hva vi betaler? Når to gode, nybakte rosinboller koster det samme som fire daggamle, knusktørre, hvorfor nøyer vi oss ikke med to gode? Er det bedre å spise fire tørre rosinboller nesten uten rosiner bare fordi vi får fire og ikke to?
Hvorfor selger butikkene oss epler fra Sør-Afrika midt i den beste, norske eplehøsten? Det er neppe for å redde klimaet, det er 14 500 kilometer til Sør-Afrika og bare 350 kilometer til en fruktbygd i Hardanger. Nei, de kan selge sørafrikanske epler billigere enn norske og likevel tjene flere penger. At norske epler smaker tusen ganger bedre, har ingen betydning og prisblinde som vi har blitt, kjøper vi det billigste ene og alene fordi det er billig.
Heldigvis går pendelen den andre veien også. Det erfarte vi da fiskebutikken på Grorud ble lagt ned, en utsøkt spesialbutikk forsvant og ramaskriket kunne høres over hele dalen. Plutselig var vi overlatt til upersonlige og forutsigelige fiskedisker uten andre valgmuligheter enn det butikkene hadde bestemt at de ville selge. Jeg vil tro at mange kunder som handlet resten på senteret når de likevel skulle til fiskebutikken, har forsvunnet. Heldigvis kommer fiskebutikken på Grorud senter tilbake, og det er et stort pluss, ikke bare for senteret, men for håpet om at vi kan flytte fokus til hvem i verdikjeden som skaper de reelle verdiene, og hvem som er der for å skumme fløte.
Vi må kunne kjøpe kortreist mat, uten fordyrende mellomledd. Det finnes mange produsenter og mathåndverkere i nærområdet og den nye bølgen som startet i Finland for seks år siden kalles REKO-ringer har nådd Groruddalen. REKO betyr REttferdig KOnsum og har blant annet til formål å bevisstgjøre oss forbrukere om viktigheten av småskala matproduksjon og lokal videreforedling. Det gjør lokal mat lettere tilgjengelig, produsentene kan selge varene sine uten fordyrende mellomledd, og nylig hadde den første REKO-ringen i Groruddalen sitt første arrangement på Linderud gård. Vi trenger neppe å ha chilenske blåbær tilgjengelig året rundt eller fly inn breiflabb fra New Zealand, hvis vi har som mål å redde klimaet. Da må vi finne oss i å ha sesonger, slik vi hadde før.
Vi trenger en mathall i Groruddalen også. Vi nærmer oss to hundre tusen innbyggere med stormskritt. Vi er mennesker fra 170 nasjoner. Groruddalen er Norges tredje største by. Er det ett sted i Norge vi kan ha en arena for smaksopplevelser med det beste av norsk og internasjonal mat, med mennesker og atmosfære og være et samlingspunkt for mattradisjoner og -trender, så er det i Groruddalen.
Hva venter vi på? En gang fantes det to kaniner i Australia, også.
