Musikalsk var det en lidelse å vokse opp på sekstitallet, i hvert fall hvis vi ville høre popmusikk på NRK. Der fikk vi «Ti i skuddet» på fredager og et par låter i «Ønskekonserten» på mandager – ellers husker jeg tiåret som preget av trekkspill og hardingfele avbrutt av salmesang og instruksjoner om alt fra potetkoking til symptomer på hjerteinfarkt. Ikke rart de fleste av oss heller lyttet til Radio Luxemburg på mellombølgen eller svenske P3 på FM-båndet. «Svensktoppen» var et av de hotteste programmene, og de sendte populærmusikk en times tid – sammenhengende! Sånt var uhørt i NRK, og så var det Rolv Wesenlund som i en sketsj fra et fengsel ble spurt om de bare hadde NRK og han svarte at «Ja, det er en del av straffen.»
En av de store slagerne, og som ble kåret til årets låt i Sverige i 1964, var «Trettifyran.» Det var en versjon av Stuart Hamblens «This Ole House», med svensk tekst av Olle Adolphson og framført av Per Myrberg. Mye av teksten sitter fortsatt som spikret i hodet: «Ja, nu är det slut på gamla tider, ja nu är det färdigt inom kort. Nu skall hela rasket rivas, nu skall hela rasket bort.» Trettifyran var en humoristisk protestsang mot rivningshysteriet i svenske byer på 1950-og 1960-tallet, og låten lå på «Svensktoppen» i 39 uker, og mange av dem som nummer én.
Vi har hatt tilsvarende sanger i Norge også, «Enerhaugvisa» ble skrevet av Alfred Næss og framført på Chat Noir av Arvid Nilssen i 1960. «Her har vi trivdes og her har vi levd, og kjenner hver stein og hver stokk. Men nå skal vi rives og jevnes med jord’n. Vi er ikke tidsmessig’ nok!» Og Tor Åge Bringsværd skrev bildeboken (som er like godt egnet for voksne som for barn) Jørgen Moes vei nr 13. Jørgen Moes vei nr 13 var et hus med tanker og følelser. En dag nr 13 åpnet vinduene, så han gravemaskiner rasere hans to naboer og gode venner nr 11 og nr 15. Det skulle bygges bank og supermarked der i stedet, må vite. Nr 13 sto også for tur, men aldri i livet om han ville gi seg! Hvordan det gikk, overlater jeg til deg å finne ut, om du låner boka på et bibliotek eller kjøper den i en bokhandel.
Alt dette datt ned i pannebrasken da jeg leste at OBOS planla et bygg på atten etasjer på Vollebekk, kloss ved det gamle villaområdet. Kommunikasjonsdirektør Thomas Skjennald i OBOS sa til avisen at « at tårnbygget får en høy arkitektonisk og materialmessig standard som kan tilføre området gode estetiske kvaliteter, og at OBOS har brukt mye tid på å tilpasse det arkitektoniske ved bygget, for å sørge for at det passer godt inn i miljøet.» Han må lyve så han tror det selv. Atten etasjers høyblokker passer ikke inn i et villastrøk, uansett hvilke materialer som er benyttet eller hvor mange diplomer arkitekten måtte ha. «Men nu är det slut på gamla tider, ja nu är det färdigt inom kort.»
Jeg er så gammel, at jeg er vokst opp uten fryser, knapt nok med kjøleskap. Men vi hadde fryseboks i et felles frysehus på Brynseng, så hver gang vi skulle hente noe i fryseboksen måtte vi reise fra Oppsal til Brynseng. Vanligvis gikk eller syklet vi, men hvis det var skikkelig drittvær, hendte det vi tok trikk eller blåbussen. Derfor husker jeg også Brynsengområdet godt slik det en gang var, med mange flotte villaer og eplehager, hyggelige gater og stakittgjerder. På ett eller annet tidspunkt ble den første villaen solgt til en utbygger som trengte plass til et lager eller en produksjonsbedrift, og da ble det så utrivelig for naboen, at de solgte, de også. Og så ble det utrivelig for naboene deres igjen, som solgte og før noen visste ordet av det var Brynseng blitt et industri- og lagerområde. Slik levde Brynseng i mange år, helt til det begynte å bli slitt og umoderne i kantene. På et eller annet tidspunkt ble det første lageret solgt til en eiendomsutvikler som trengte et sted å sette opp en kontorbygning, helst i nærheten av et trafikknutepunkt og før noen visste ordet av det, var Brynseng blitt en kontorørken der alt liv dør ut klokken 16.00.
Denne utviklingen datt ned i frontallappen da jeg ruslet langs Alnaelven her om dagen, og fikk se nybygget til Kripos som var under oppføring. Vi er åpenbart blitt så kriminelle her til lands, at det ikke lenger finnes grenser for hvor enormt hus Kripos trenger. Her er fortellingen fra Tor Åge Bringsværds bok om Jørgen Moes vei nr. 13 blitt realisert, bare at huset heter Østensjøveien 52. Denne trevillaen ble i sin tid oppført i 1910 for kjøpmann Joh. Johannesen og tegnet av arkitekt Eduard Carlén. Huset er bygget over halvannen etasje, med panelte fasader. Hovedfasaden er symmetrisk komponert, med en midtakse markert av karnapp, altan og takark. Stiluttrykket er en blanding av empire og jugend, men hva hjelper det mot kontorblokkene som presser seg på som voldtektsmenn med høy arkitektonisk og materialmessig standard som skal tilføre området gode estetiske kvaliteter? «Nu är det slut på gamla tider, nu går trettifyran i himlen in.»
På Teisen er det samme i ferd med å skje, for byen vokser utover. Den fredede Teisen gård forfaller etter at barnehagen flyttet ut, for det følger ikke én krone med fredningen. Oslo kommune gir blaffen, uønskede individer har allerede tatt gården i bruk og snart er det vel et tidsspørsmål om når den brenner? Det vil nemlig ikke overraske meg, ikke i det hele tatt. Ulven gård brant, Timms reperbane brant, arbeiderboligene til Fyrstikkfabrikken brant. Det som er interessant, er hva som kommer etterpå, etter at Teisen gård har brent ned til grunnen og asken har blitt kald? Da ligger det en kommunal tomt der, midt i Teisen Park borettslag, og der vil det være plass til et attenetasjes tårnhus som får en høy arkitektonisk og materialmessig standard som kan tilføre området gode estetiske kvaliteter. Dermed begynner krakeleringen. Neste tomt ut er garasjetomta i Klosterheimveien 1, og deretter står kanskje Teisenveien 18 for tur, Jokerbygget. Her er det allerede foreslått et tårnhus, riktignok ikke på atten etasjer, men med en høy arkitektonisk og materialmessig standard som kan tilføre området gode estetiske kvaliteter. Eller hvor fristende er det ikke å kjøpe opp en av garasjetomtene med utbyggingspotensial på Fjellhus? Da er det bare et tidsspørsmål før den første naboen får et tilbud han eller hun ikke kan si nei til, og før du rekker å si tøffel, er hele Fjellhus hageby revet og blitt like mørk og trist som blokkområdene i Lørenbyen.
Ja, men småhusplanen, kan du si. Skal ikke den verne om småhusområdene? Joda, men det er bare til politikerne bestemmer seg for noe annet, at de trenger området til å bygge flere boliger fordi boligmangelen i byen er så stor. Krakeleringen er alt i gang.
For å avslutte med et vers fra Anna-Lena Löfgrens kjempeslager «Lyckliga gatan» fra 1967: «Lyckliga gatan du finns inte mer, du har försvunnit med hela kvarter, tystnat har leken, tystnat har sången, högt över marken svävar betongen. När jag kom åter var allt så förändrat, trampat och skövlat, fördärvat och skändat.»