16.september 2020: Den franske pine

Jeg har tidligere forsøkt meg som bokanmelder, da av boka «Lokomotivet Thomas kommer til frokost,» noe som umiddelbart fikk Aftenposten til å kopiere ideen. Dette skal imidlertid handle om noe annet, jeg var i en svensk småby på disse tider i fjor og skulle spise middag med et par innfødte venner. Noen ganger kommer du til et spisested der alt er så håpløst at du mer enn gjerne skulle byttet jobb med en restaurantanmelder, om bare for én dag. Følgelig, her er min første og trolig siste restaurantanmeldelse, kun for sportens skyld.

Le Pain Française er et sted du aldri glemmer. Det betyr «den franske pine» og bærer sitt navn med rette. Restauranten er anonymisert av høflighetshensyn og het selvfølgelig noe helt annet. Vi burde kanskje ha skjønt tegningen allerede da vi ba om å få et bord, men det gjorde vi altså ikke. Du vet hvordan det er, du går fra den ene overbookede restauranten etter den andre, og til slutt blir du så desperat at du tar det du får. Det kan jo ikke være  galt, tenker du, men det er akkurat det det kan.

Nei, vi kunne ikke få et bord til tre, for de hadde bare tomannsbord, fikk vi vite. Løsningsorienterte som vi var, foreslo vi at de kunne sette sammen to tomannsbord til ett firemannsbord og at vi kunne sitte tre ved det? Å nei. Den gikk de ikke på, men i stedet kunne vi få et åttemannsbord. Til sent i september å være var temperaturen ute ganske hyggelig, men det blåste en svak vind som gjorde det kjølig likevel. Vi var skrubbsultne som ulver, og kunne ikke fortsette jakta nå som vi endelig hadde fått plass og innstilte oss på å spise ved langbord. Vi kunne jo samles ved den ene bordenden? Hvis det var greit?

Og hvis vi kunne få en meny? Vi så ikke bort fra at menyene var i bruk ved andre bord, for det tok en drøy halvtime å få dem. Vi vet jo hvor dyrt det kan være å printe ut et ark, så vi viste stor forståelse for at dette kunne ta tid, og da menyene omsider kom, virket de å være ganske hyggelige ved første øyekast. Teksten var på fransk, for dette var en fransk restaurant som navnet antydet, og svensk. At servitøren verken kunne fransk eller svensk var ikke menyens skyld, men det ville jo vært en fordel om han hadde en viss forståelse for ett av språkene. Det skal sies til hans forsvar at han var så ivrig til å utføre sine oppgaver at han aldri fikk gjort noe ferdig. Han spratt omkring i lokalet som en rågummiball og kunne vært den hyperaktive sønnen til Manuel fra Barçelona. Du vet, han i Fawlty Towers.

Etter å ha studert menyene gjorde vi et forsøk på å bestille, og lykkes etter en halvtime. Dagens vegetarrett kunne servitøren forklare var dagens pastarett. Vi bestilte én sånn uten å være sikre på hva vi ville få. Så bestilte vi to tunfisksalat, og på spørsmål om hamstrad tunfisk var fersk eller hermetisk, forklarte han at det var tunfisk. Og da vi spurte om brødet var glutenfritt, fikk vi til svar at han måtte spørre tjukken og etter det hørte vi ikke mer om den saken. Til drikke valgte vi to glass hvitvin og ett glass rødvin.

Så gikk tiden. Etter at vi hadde sittet utendørs en times tid dukket han opp igjen, og erklærte høyt og tydelig: «Tvårutt.» Vi var litt usikre på hva han mente med tvårutt, og spurte, ganske høflig, om han kunne gjenta. Det ble ikke noe tydeligere da han gjentok «tvårutt,» men i et øyeblikk i guddommelig inspirasjon slo det oss at han kanskje mente «to rødvin» da han etterpå sa «ettvitt.» Vi forklarte derfor at vi ikke skulle ha to røde og én hvit, men to hvite og én rød. Han absenterte seg og returnerte overraskende snart tilbake med korrekt leveranse. Vi øynet håp for våre sultne mager. Vi gledet oss for tidlig. Vi var åpenbart glemt igjen, vinden begynte å ta bedre tak, og den hyggelige septemberkvelden ble mindre trivelig. Jeg fikk inntrykk av at bladene på et nærstående bjerketre gulnet mens vi ventet. Hvis vi fikk mat nå, ville den bli iskald på vei bort til bordet, så vi var nødt til å ta ansvar ettersom ingen andre gjorde det.

Vi var ikke de eneste som var glemt, gjestene på nabobordet ga opp, pakket tingene sine og forsvant. De hadde bestilt før vi kom, så vi kunne bare gjette oss til hvor lenge de hadde sittet der. Et halvt minutt etter at de forsvant rundt hushjørnet kom servitøren med maten deres, og da han oppdaget at gjestene hadde resignert, forsvant han fresende tilbake. For vår del var vi blitt så sultne at vi kunne overtatt den maten uansett hva de hadde bestilt, men vi rakk ikke å foreslå det.

Kulda tok overhånd, så vi besluttet å flytte inn i restauranten. Vel inne fikk vi tvunget en annen servitør til å gi oss to tomannsbord på deling, og etter bare en liten halvtime til fikk vi maten. Vi fattet håp, og etter nye ti minutter fikk vi også bestikk. Nå begynte det å ligne noe. Det viste seg at dagens vegetarrett var en dyp tallerken med spagetti druknet i så mye olje at det nærmet seg en miljøkatastrofe. Etter å ha jaktet på servitøren en stund fikk vi også skje, slik at spagettien kunne spises på korrekt måte. Tunfisken var krydret med ansjosfileter i slike mengder at alt som minnet om tunfisk var teksten på menyen.

Eieren av restauranten var selv tilstede, men snakket bare i mobiltelefonen. Han kunne brettet opp ermene og gått inn på kjøkkenet for å hjelpe til, der personalet åpenbart var på hæla og kunne trenge hjelp, men da dama hans dukket opp ble han nødt til å prioritere oppgavene. Dame først, deretter gjester. Hun hadde vært på botoxsalg og var sikkert en slags influenser, men det var han som skrudde opp lyden på musikkanlegget, og spanske toner drønnet ut i den franske restauranten og overdøvet ethvert forsøk på videre samtale. Det var direkte pinlig, men heldigvis var det én i personalet som skjønte det samme som oss og fikk dempet lyden slik at samtalene gjestene mellom kunne fortsette og det spanske diskoteket igjen ble en slags fransk restaurant.

Dessert tok vi ikke sjansen på. Deretter brukte vi fem forsøk på å påkalle kelnerens oppmerksomhet for å få betale. Hun gjorde sitt aller beste og var det eneste lyspunktet i en kaosstyrt bedrift. Det var likevel ikke helt slutt, for mens vi tastet pinkodene, kom kelneren som regjerte utendørs og ville rive betalingsterminalen fra oss. Vår nye servitør gikk inn i kampen på vår side, rev terminalen tilbake og forklarte at den nyankomne kunne få den etter at vi hadde gjennomført de ønskede transaksjoner.

Konklusjon: Terningkast seks. Maken får vi aldri oppleve igjen.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.