12. april 2017: Møtested for fem drap

Inspektør Oscar Mathias Olsen, blant venner kalt OMO, hadde akkurat åpnet påskeegget da mobiltelefonen ringte. Han gjenkjente nummeret til kriminalvakta og skjønte at et større påskeegg var på gang og at påskeferien var over før den hadde begynt.

«Det er Oscar Mathias Olsen,» sa Oscar Mathias Olsen.

«Vi har fått et drap,» sa vakthavende, kort og konsist. «En forlagsdirektør er funnet på kontoret sitt. Stukket til døde.»

Oscar Mathias Olsen la fra seg det lille påskeegget. Plukket opp nøklene til den vesle elbilen politiet hadde utstyrt ham med og lot små påskeegg være små påskeegg.

Det lå fortsatt et lett snødrev i lufta, men ikke noe som gjorde at han trengte å bruke varmeapparatet i bilen. Elbilen hadde sine begrensninger, og varmeapparat og varmeseter var to ting han ikke kunne bruke i kulda. Det var nesten til å leve med.

Oscar Mathias Olsen ankom plassen foran forlaget og parkerte ved siden av en rød, italiensk sportsbil. Han gikk ut, og ventet litt med å gå inn på forlaget. Italiensk sportsbil var noe politilønninga aldri ville tillate, så han fikk nøye seg med å kikke gjennom sidevinduet. Den røde startknappen på rattet var ikke til å ta feil av. Under det snødekte panseret lå drøyt fem hundre hester i hvilestilling, men Oscar Mathias Olsen visste godt hvordan det lød når gasspedalen ble presset til bunns. Det lød omvendt av elbilen hans. Han sukket, grep seg i å misunne eieren av bilen, skuttet seg og gikk motvillig inn i forlaget. Ved inngangsdøren sto en tom rullestol.

Han ble møtt i resepsjonen av en politikonstabel Stenkvist som kunne fortelle at den drepte lå på langbordet i forlagets styrerom. Og at forlagets profilerte krimforfattere var samlet i rommet ved siden av. Blomsterdekorasjonen i resepsjonen fortalte at påskeferien for lengst hadde startet i forlagsbransjen.

«Krimforfattere?» spurte Oscar Mathias Olsen, «hvorfor er de her?»

«Så vidt jeg har klart å bringe på det rene hadde de kommet hit for å møte forlagsdirektøren.»

«Hvorfor det?»

«Det må du nesten spørre dem om selv.»

De gikk gjennom en lang og krokete korridor og Oscar Mathias Olsen ønsket et øyeblikk at han hadde tatt med seg kart og kompass. PK Stenkvist ledet ham gjennom kulturens korridorer som om hun aldri skulle ha gjort annet og fant ubesværet rommet med kremen av norske krimforfattere.

«Jeg er Oscar Mathias Olsen,» sa Oscar Mathias Olsen, «og noen av dere drar jeg faktisk kjensel på.» Jonas Ørbø, Hanne Halt, Tomas Skjeggeland og Jan Erik Mjäll husket han fra avisenes navlebeskuende kultursider. Femtemann var ukjent.

«Deg vet jeg ikke hvem er,» sa Oscar Mathias Olsen. Mannen så skuffet ut. Muligens hadde han fått utgitt en bok Oscar Mathias Olsen burde ha hørt om.

«Arne B. Rugde,» sa han.

«Hva kan dere fortelle meg?» spurte Oscar Mathias Olsen.

Hanne Halt tok ordet, slik hun hadde for vane i forsamlinger. «Det er, eller var, meningen at forlaget skulle utgi en antologi, og vi skulle møtes her for å diskutere bidragene. Det vil si, helt vi oppdaget liket av forlagsdirektøren.»

«Hva mener du med å diskutere?» spurte Oscar Mathias Olsen. Erfarne krimforfattere forstå instinktivt at Oscar Mathias Olsen mente en diskusjon kunne være utgangspunktet for drapet. Hanne Halt trakk pusten og fortsatte:

«Saken er at vi skal, eller skulle, bidra med hvert vårt mysterium, bortsett fra det faktum at det ikke var plass til alle. Yngre krefter må slippes til. En av oss skulle utgå, og derfor møttes vi. For å diskutere hvem som ikke skulle få bli med.»

«Så dere kan alle sies å ha et motiv?»

«Klart,» sa Jonas Ørbø, «det ville være et prestisjenederlag for hvem som helst av oss å ikke få være med.»

Oscar Mathias Olsen lot krimforfattere være krimforfattere og gikk inn på styrerommet. Langs veggene hang kostbare malerier av pompøse menn, tidligere styreledere. Hadde de vært vitner til udåden? Den drepte direktøren lå fullt påkledd på skrivebordet, med armene ut til siden, akkurat slik som i Tomas Skjeggelands debutroman. Fire lysestaker var plassert rundt hodet hans, som en glorie, akkurat som i Hanne Halts debutroman. Over kroppen lå det strødd halvtørre roseblader, akkurat som i Jonas Ørbøs debutroman. En sølvdolk naglet direktøren til bordet, akkurat som i Jan Erik Mjälls debutroman. Dolken var åpenbart drapsvåpenet. Hvitløken i munnen til direktøren understreket at den som drepte henne tok henne for vampyr. Kunne det være et rituelt drap? Oscar Mathias Olsen vendte tilbake til krimforfatterne.

«Jeg kunne ikke unngå å se likheten med drap som er begått i bøkene deres. Debutromanene, for å være nøyaktig. Posisjonen til Skjeggeland. Rosebladene til Ørbø, selv om de er litt visne. Lysestakene til Halt. Sølvdolken til Mjäll. Så da regner jeg med at hvitløken er fra din debut, Rugde?»

Rugde nikket tamt.

Forfatterne var tydelig imponert og medga at Oscar Mathias Olsen hadde truffet spikeren på hodet på første forsøk. Alle tenkte i sitt stille sinn at de måtte intervjue ham før de begynte på sin neste bok, og håpet at ingen av de andre kom på ideen.

«Det er opplagt at morderen kjenner bøkene deres godt?»

Jan Erik Mjäll nikket.

«Men det betyr ikke at noen av oss er gjerningsmannen. Det kan ha vært en i forlaget. En med nøkler. All den tid direktøren var død før vi kom hit. Det kan ofte gå en kule varmt i et forlag, om du unnskylder uttrykket.»

Hanne Halt fiklet med vesken sin, forsøkte å gjemme den bak ryggen, men Oscar Mathias Olsen hadde oppdaget revolveren. Imidlertid brydde han seg ikke om forgylte skytevåpen. Æresprisen var ikke ladd.

«Hvem av dere kom hit først?» spurte han i stedet.

«Jeg,» sa Arne B. Rugde, «men da var han allerede død. Døra sto åpen. Eller i hvert fall på klem, slik at jeg kunne gå inn. Det var tomt i resepsjonen, men jeg har vært her mange ganger før, så jeg visste hvor jeg skulle.»

«Mjäll, Halt og jeg kom like etter,» sa Ørbø, «vi tok et glass vin hjemme hos meg og tok trikken ned. Rugde møtte oss i døra. Han var oppskaket, skalv og klarte ikke å ringe politiet. Derfor gjorde jeg det.»

«Ja, du er kanskje mer hardbarket enn de andre?»

Oscar Mathias Olsen kjente åpenbart til Ørbøs bakgrunn som marinesoldat med tilhørende våpenopplæring.

«Jeg skjønner hva du mener, men det var altså ikke meg.»

«Og du, da Skjeggeland?» spurte Oscar Mathias Olsen.

«Han er nesten akkurat kommet,» sa Hanne Halt, «vi låste døra mens vi ventet på politiet og åpnet da vi hørte Skjeggeland banke på.»

«Jeg er født ti minutter for sent og har aldri klart å ta det igjen,» smilte Skjeggeland og fiklet med bilnøkkelen.

«Og du har kastet rullestolen, Mjäll?»

Jan Erik Mjäll måtte innrømme at rullestolen bare var et trick for å få sympati som forfatter, dessuten gjorde det at han kunne være ute blant folk uten å bli gjenkjent ettersom alle forventet at han satt i rullestol.

«Akkurat,» sa Oscar Mathias Olsen, ba politikonstabel Stenkvist sette håndjern på Skjeggeland.

«Jeg tar bilnøkkelen,» sa Oscar Mathias Olsen og snudde seg til Skjeggeland, «for jeg skal kjøre italiensk sportsbil tilbake til politihuset. Du derimot, kan begynne å planlegge din neste kriminalroman. Du vil få god tid til å skrive, men plottet bør helst være bedre enn det du har servert her i kveld.»

Hvordan klarte Oscar Mathias Olsen å løse saken så kjapt?

Løsning:
(Ikke kikk før du har forsøkt å løse gåten)

Hvis Tomas Skjeggeland akkurat hadde ankommet, skulle motoren fortsatt ha vært varm og snøen ha smeltet på panseret. Siden snøen lå tykk, måtte han ha kommet mye tidligere enn han sa, og dermed rukket å begå drapet.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.