17. desember 2014: Fuglelivet i plommetreet

Det er først når bladene faller at plommetreet fylles med liv. Det er nemlig da jeg finner fram fuglematerne og fyller dem med gamle brødbiter. Ja, ikke bare gamle, forresten. Fuglene får dagferskt brød flere ganger i uka også, for etter at vi har fått skjæremaskin borte på butikken er det snart ingen som gidder å skjære opp brødet sitt selv. Mange er også blitt så fine på det at de ikke vil ta med seg skalkene hjem, enda skalkene er det beste på hele brødet. Det er noe alle burde vite. Litt over lunsj er det mange skalker som ligger igjen ved skjæremaskinen, og disse plukker jeg freidig med meg. Med verden beste samvittighet, vil jeg tillegge. Fuglene er storveis fornøyde og synes heller ikke at jeg burde betale for maten andre har kastet fra seg.

Det er forskjell på brødbiter
Å skjære opp brød til fugler er en egen vitenskap. Hvis jeg skjærer bitene for små, klarer skjærene å dra dem gjennom nettingen i fuglemateren, og da tar det ikke lange stunden før de har forsynt seg av alt sammen. Jeg har riktignok fått en stor sans for skjærer etter hvert, for de er både sosiale og intelligente fugler. Til å begynne med hadde de store problemer, for de klarte ikke å holde seg fast med klørne på samme måte som de små spurvefuglene. Etter hvert skjønte de at de måtte holde seg svevende i lufta, samtidig som de dro ut brødbiter med nebbet. Imidlertid kan ikke skjærene få alt, så da begynte jeg å skjære brødet i store biter som ikke lot seg trekke ut gjennom sprinklene. Men det lot seg fint gjøre for alle de andre fuglene å sitte på materen og hakke i seg brødet.

Et par ganger har jeg hatt besøk av en sidensvansflokk, og det er ikke uten grunn at den karakteriseres som en invasjonsfugl. Jeg vil anslå at flokken var på rundt hundre fugler, men de satt aldri stille så lenge at jeg fikk telt dem ordentlig. Konserten de holdt var en slags dadaistisk skvaldring, men absolutt verdt å høre på. De rensket buskene for det som var igjen av bær, men skeit til gjengjeld så mye at tomta var ferdig gjødslet for den kommende sesongen.

Det er svarttrostene som er morgenfuglene
De sitter gjerne på sin faste grein allerede ved halv-sjutiden om morgenen. I motsetning til spurvene og meisene, vil svarttrostene ha frukt, og fortrinnsvis et eple. Jeg har derfor funnet en liten kvist som jeg kan tre eplet over, og der svarttrostene kan sitte i ro og mak og spise. En morgen kom en av dem flyende bort til vinduskarmen da jeg sto ved kjøkkenbenken og laget min egen frokost. Den kikket beklagende på meg, som om den ville hilse, men så oppdaget jeg at det ikke var mer eple igjen på treet. Her var det ikke snakk om å hilse, her fikk jeg beskjed om å få orden på matfatet, og det sporenstreks. Jeg skar ut eplekjernen og gikk ut for å sette eplet på plass, da fløy den opp i grantreet for å vente. Jeg hadde ikke kommet mange meterne tilbake til huset før han igjen satte seg på greina og hakket i seg av eplet. I det siste har jeg også fått tre svarttrost-hunner, så nedfallsfrukt kommer godt med.

Spurvene og meisene forandrer adferd når bladene faller fra trærne og det blir høst og vinter. Da slutter de å være individualister, og begynner å jobbe sammen for å sikre vintergrøden. Du hører det på måten de snakker sammen på, for de skvaldrer i nebbet på hverandre. De henter mat og flyr av sted med den for å gjemme den unna i trær og busker. Naturligvis spiser de innimellom også, men mye tar de med seg til hemmelige gjemmesteder. Jeg tror faktisk at de forteller hverandre hvor de legger maten, slik at alle de andre i familien skal kunne finne fram. Gråspurvene er som regel på plass etter at svarttrostene har spist frokost, og jeg har en flokk på elleve gråspurver. De spiser også gjerne epler. Heldigvis har jeg naboer med mye nedfallsfrukt og dette forsyner jeg fuglene med utover vinteren. De er ikke like nøye på det som oss mennesker. Vi skal jo helst ha blanke og skinnende epler, fulle av sprøytemidler og annen humbug, mens fuglene mer enn gjerne spiser et helt naturlig eple som har noen skrukker på seg.

En og annen gulspurv slenger også innom matfatet, men de virker å være mindre stedbundne enn sine grå brødre og søstre. Felles for dem er at de ikke krangler med hverandre og at de foretrekker loff hvis de kan få det. Aller helst vil de nok ha kaker, men det får være måte på. Jeg har riktignok hatt noen boller til overs et par ganger, og da er det skikkelig party i plommetreet. Og med boller på menyen virker det heller ikke som om det er så viktig å gjemme unna til kjøligere dager.

Etter spurvene kommer kjøttmeisene og helt til slutt kommer fugleverdenens syvsovere, blåmeisene. De kommer sent, men de kommer godt, og det er gjerne fire-fem av dem om gangen på fuglemateren. Kjøttmeisene er de mest beskjedne, mens blåmeisene er de frekkeste. Dessuten har jeg et par dompaper, noen gråtroster, en spettmeis, enkelte grønnfinker, gulspurver og en og annen kjernebiter.

Men sjefen over alle sjefer er kråka. Den er imidlertid både for stor og for tung til fuglemateren, men det hender at brødbiter faller på bakken og hvis ikke skjærene rekker å ta dem først, hender det at kråka lander. Da sitter alle de andre rundt omkring på hver sin kvist og holder pusten.

Men ikke alt er like idyllisk
Det hender også at alle fuglene forsvinner i nøyaktig samme sekund. Det ene øyeblikket vrimler det av dem, det neste er det så tomt som om de aldri skulle ha eksistert. Da har alarmen gått og beredskapsnivået er på sitt høyeste. Spurvehauken kretser over oss, og selv om også denne kan søke til fuglebrettet er det noe helt annet enn brødbiter som står øverst på menyen. Selv om den egentlig er en trekkfugl, har akkurat dette eksemplaret av arten bestemt seg for å overvintre. Vinteren er ikke så kald som den pleide å være og ettersom spurvehauken er alene om å være byrovfugl er den uten konkurrenter i så måte. Den er en ensom jeger, og fordi småfuglene åpenbart klarer å varsle hverandre, kommer de seg nesten bestandig i sikkerhet. Det er verst for skjæra, for den er tregest i akselerasjonen.

Trøsten får være at spurvehauken er vettskremt for skogkatten Stompa og holder seg langt unna straks han viser seg utenfor. Stompa tar ikke småfugler, han skjønner at alle som får mat her, også tilhører huset. Den eneste forskjellen mellom ham og fuglene, er at fuglene er så uheldige at de må bo ute og ikke har varme dyner å kroe seg i. Derfor ligger Stompa under plommetreet og iakttar sine bevingede venner, og det rykker ikke engang i værhårene hans. Han kan ligge og kikke på dem i timevis, og for alt jeg vet snakker de sammen om spurvehauker og varme dyner.

God jul til alle lesere som har fulgt Onsdagspihlsen i år, og på gjensyn 7. januar!

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.

Legg igjen en kommentar