En gang, og det er heller ikke mange år siden, trodde byråkratene i byen vår på motorveier. Store, feite motorveier der bilene skulle suse fram og tilbake i høye hastigheter, uten kø eller kork eller forurensing eller støy eller noe som helst. Selv opp langs Karl Johans gate skulle motorveien gå, og gjennom Slottsparken. Hvis du ikke tror meg, ta en titt på Tvetenbrua. Den ble bygget som et element i et framtidig motorveinett, og er så bred at det er vanskelig å se hva det skal være godt for.
Men så gikk tiden. Flere og flere folk ville bo i byen, og dermed ble bilene flere og flere, og køene vokste og jo bedre veier vi fikk, jo flere biler fikk vi og jo lenger ble køene og eksosgrøten tykkere.
Oslo valgte å satse på bilen, og hva fikk vi? Jo, bil! Big surprise!
I begynnelsen av 1970-årene var den stadig økende biltrafikken blitt et alvorlig problem for beboerne på Fjellhus, Teisen og Ulven. I dette området, som tidligere hadde dannet en naturlig enhet, bodde det den gang omlag 10 000 mennesker, hvorav 867 var barn under 15 år. Skolebarna fra Ulven måtte krysse Strømsveien med fare for liv og lemmer, og en ustanselig strøm av biler i Teisenveien gjorde skoleveien utrygg også for Teisenbarna. Forurensning og et altfor høyt støynivå bidro til å gjøre bomiljøet utrivelig, og verre så det ut til å bli. Dobbelt så mange biler ville passere i og rundt boområdet bare myndighetene fikk satt i verk sine planer om å bygge ut Store Ringvei og Teisen-, Tveten-, Strøms- og Ulvenveien til fire felt. Bilen skulle fram. Bilen var framtiden. Bilen var frihet.
Etter planen skulle Teisen- og Ulvenveien knyttes sammen med en bro over Strømsveien. Dette var urovekkende, for her dundret det allerede tungtlastede trailere fra klokka fire om morgenen på langs Ytre Ringvei til bedrifter og lagerlokaler på Ulven. Støynivået kunne være opptil 72 desibel, over det dobbelte av hva som ble regnet som forsvarlig i boligstrøk. Langs Teisenveien lå det dessuten to skoler og en helsestasjon, og her var kommunen forlengst i gang med å forberede veiutvidelsen. Hus, haver og trær skulle ofres for å gi plass til en sytten meter bred trafikkåre, planlagt med fortau og sykkelsti helt inntil husveggene. Gjerdet til Teisenveien 8 var allerede flyttet et godt stykke inn i hagen, og deler av den staselige lønnealléen ble hugget ned, før det kom i gang en sterk motoffensiv. Den startet ved at fem unge menn på eget initiativ arrangerte et møte på Klosterheim 22. juni 1972 for å diskutere den oppseilende katastrofen med beboerne i området. Det ble et folksomt møte som endte med at en miljøkomité på åtte personer ble valgt for å arbeide med trafikksaker som angikk hele bomiljøet. Og helst være mer pågående vis-à-vis myndighetene enn det Fjellhus vel og Teisen borettslag hadde vært. Med i komiteen var: Karin Dyrlund, Morten Falck, Tor-Even Heltorp, Frode Svane og Arve Thendrup fra Teisen, Åshild Paulsen og Erling Strømberg fra Fjellhus og Inga-Solrunn Husum fra Ulven.
Også andre steder i Oslo oppsto det på denne tiden miljøkomiteer som aksjonerte mot ødeleggelse eller total sanering av gamle boligstrøk, blant annet på Rodeløkka. Du kan bare kikke til høyblokkene på Enerhaugen for å få en anelse om hvordan noen tenkte det skulle komme til å bli.
Beboeravisen var nøkkelen
For å orientere om arbeidets gang sendte komitéen med jevne mellomrom ut en beboeravis. Finansiert av reklame, annonser og pengegaver kunne den deles ut gratis til de de mange hundre husstandene i området. Kreftene ble først og fremst konsentrert om å redde Teisenveien, for her var det størst sjanse til å lykkes. Det passerte seks tusen biler i døgnet den gangen, og katalysatoren var ikke en gang påtenkt. En underskriftskampanje mot Teisen- og Ulvenveiens utvidelse ble straks satt i gang og fikk 95 % oppslutning blant de spurte. En nittiåring som hadde bodd hele sitt liv ved Teisenveien, nektet å skrive under med følgende argument: «Vi må ikke gå imot framskrittet!» Miljøkomitéen la frem protesten og fikk drøfte saken med ordfører Brynjulf Bull i et møte godt dekket av Dagbladet. Komiteen arrangerte deretter et møte på Teisen skole, hvor beboerne kunne diskutere planen med en kommunalråd og en overingeniør fra Byplankontoret. Og etter mye mas og purring på myndighetene skjedde det utrolige – Teisenveiens utvidelse ble tatt ut av veiplanen. I en periode oppnådde de også at veien ble stengt for gjennomkjøring unntatt for buss, men det varte bare til Politiet oppdaget at de gadd å gjøre noe for at gjennomkjøringsforbudet ble overholdt – som om alle bilister ga blaffen.
De fleste sakene ble tapt
Miljøkomiteen fikk ikke gjennomslag for noen av de andre sakene den tok opp. Den foreslo blant annet å legge E 6 i tunnel eller få den flyttet til Loelvdalen, slik at hele det rivingstruede eneboligområdet Toppen langs Strømsveien kunne bli bevart. Det var jo aldri snakk om å rive Vålerenga? Men Toppen ble revet og folk kastet ut av hjemmene sine, slik jeg skrev om i Onsdagspihlsen 7. oktober i fjor.
Så når Arbeiderpartiet i dag snakker om lokk over E6, er det med andre ord en over førti år gammel idé. Tunnelforslaget ble støttet av den gang Arbeiderbladet. Komiteen fikk heller ikke gehør for ønsket om å bevare Tvetenbråten som lå i veien for den planlagte rundkjøringen nederst i Teisenveien, og bruke ett av dem til aktivitetshus for strøkets beboere. Husene ble revet, og kommunen bygget en rundkjøring som heller til den ene kanten og er områdets største trafikkfelle på glatte dager. Og overgrepene fortsatte. Uten forvarsel ble Ulvenalléen delvis hugget ned våren 1973, utbyggingen av steinbruddet på Ulven ble utført uten å ha blitt forelagt naboer, formannskap eller bystyre. Snart forsvant den gamle frukthaven på Solvang, og gangbroen i Ulvenkrysset kom først etter at en skolejente ble påkjørt. Den har for øvrig stått midlertidig siden 80-tallet.
Ildsjelene fikk nok
Det ble etterhvert vanskelig å få utgitt Beboeravisen som kom ut med tilsammen syv numre frem til juni 1974. Da hadde flere av Miljøkomiteens aktive medlemmer flyttet fra strøket, slik at den etterhvert gikk i oppløsning, noe desillusjonert, men i det minste med en viss stolthet over å ha bidratt til å redde Teisenveien.
Men. Kan noe slikt skje igjen?
At kommunale eller statlige byråkrater finner fram kartet og lar blikket falle på Teisenveien? At her er det plass til både fire, fem og seks felter? At de tenker det vesle boligområdet på Teisen kan vi godt ofre på framkommelighetens alter? At hva er en boligblokk eller to eller tre fra eller til? Eller en skolehage? Eller en håndfull eneboliger?
Det skulle ikke forundre meg.