17. februar 2021: Josef i brønnen

Da jeg gikk på folkeskolen, var lesestoff vanskeligere tilgjengelig enn det er i dag. Biblioteket var for eksempel åpent bare tre dager i uken, tirsdag, torsdag og lørdag, og vi fikk bare lov til å låne to bøker om gangen. Derfor var det kanskje ikke så rart at en lesehest som meg grep alle andre sjanser også til å lese når de bød seg.

Josef i brønnen, plansje fra Oslo skolemuseum.

En av bøkene jeg hadde stor sans for, var Mosebøkene i Det gamle testamentet. En mer spennende historiefortelling kan du lete lenge etter, og det det slo både Davy Crockett, indianerbøker og Hardyguttene. Bibelen fikk vi bare utlevert i kristendomstimene, derfor måtte jeg sniklese foran i boken mens alle de andre i klassen holdt på lenger bak, i det mye kjedeligere Nye testamentet. Jeg hadde ikke lest veldig lenge før jeg ble oppslukt av historiefortellingen og glemte alt rundt meg, kristendomstimen og læreren inkludert. Jeg husker ikke helt hvor langt jeg var kommet da jeg bråvåknet av at læreren slo håndflaten hardt i pulten så jeg skvatt himmelhøyt og han brølte: «SITTER DU HER OG LESER BIBELEN, GUTT?» Ja, jeg måtte innrømme at jeg gjorde det og at jeg ikke trodde det var ulovlig å lese Bibelen i en kristendomstime, men der hadde jeg tydeligvis tatt feil. Hvordan skulle det gå hvis alle i klassen leste i Bibelen helt frivillig, liksom? Ja, si det, du.

En av fortellingene i 1. Mosebok er om Josef, som var sønn av stamfaren Jakob og hans kone Rakel. Oldefaren hans var selveste Abraham. Fortellingen strekker seg fra kapittel 37 til kapittel 50 og er et drama om misunnelse, svik og manipulering mellom tolv brødre og det skulle ikke forundre meg som både Ibsen og Shakespeare har latt seg inspirere av intrigene. Josef blir et eksempel på hvordan mennesker kan prøves ikke bare i motgang, men også i medgang. Rakel var favorittkona til Jakob, og Moseboken sier ikke noe om han ble puttet i fengsel for polygami, men Josef ble favorittsønnen. Josef hadde en drøm om tolv kornaks, hvor de elleve andre kornaksene bøyde seg for hans ene. Drømmen ble tolket som at brødrene en gang måtte bøye seg for ham, noe som førte til at de la ham for hat og pønsket ut en plan for å bli kvitt ham, én gang for alle. De sa til hverandre: «Se, der kommer denne stordrømmeren! Kom, vi dreper ham! Vi kaster ham i en av brønnene og sier at et rovdyr har ett ham opp. Så skal vi se hva det blir av drømmene hans.» Og som sagt, så gjort. Josef ble slengt i brønnen, men som så mange andre brønner i ørkenen var det ikke vann i denne heller. Josef druknet ikke, men ble sittende nede i mørket og skuet opp på den vesle sirkelen med dagslys. Så kom en karavane ismaelitter tilfeldigvis ruslende forbi på sin vandring til Egypt, og brødrene fant ut at ettersom de ikke hadde noe igjen for å drepe broren sin, var det kanskje penger i å selge ham som slave? De fikk tjue sekel på deling, knapt nok to sekel på hver av dem, eller to sølvpenger som er et mer moderne uttrykk for den omtrentlige verdien. Jeg vet ikke om Josef syntes at han var mer verdt og dermed ble skuffet over prisen, men jeg antar at han ble skuffet over brødrene sine.

Denne fortellingen skulle spille hovedrollen i oppførelsen av et pantominestykke på barneskolen et par år senere. Den gangen kunne skolen by på enkelte fritiddstilbud, og pantomimeundervisning var ett av dem. Jeg hadde alltid likt teater og å opptre, så pantomime hørtes ut som om var midt i blinken for meg. Jeg visste så vidt hva det var, for det fortalte ikke skolen noe om, men det hørtes kult ut. Jeg meldte meg på, og et av opptakskravene var at vi hadde plettfri vandel. Lærerinnen, som det het den gangen, ville ikke ha noe av ulydige eller nebbete eller uhøflige eller morsomme eller oppfinnsomme eller urolige elever på denne aktiviteten, hun orket bare å omgås englebarn på fritiden. Det var ille nok å ha med bøllefrø og lømler å gjøre i arbeidstiden. Jeg var usikker på om jeg hadde god nok oppførselskarakter til å slippe gjennom nåløyet, men til min forbauselse ble jeg veiet og funnet tung nok.

Den første pantomimetimen fant sted i begynnelsen av januar, så vidt jeg husker var det en grisekald tirsdag. Jeg troppet forventningsfult opp og etter at alle var møtt fram, ble vi ropt opp og lærerinnen noterte sirlig i en notatbok hvem som var der og hvem som ikke var der. Så forklarte hun at det første stykket vi skulle spille, var Josef i brønnen. Ingen andre visste heller hva pantomime var, derfor måtte hun forklare det for oss. «Pantomime er å spille teater uten replikker,» husker jeg at hun sa. I etterkant har jeg lurt på om hun foretrakk pantomime fordi vi elever måtte være helt stille i utførelsen. Før vi kom så langt, måtte vi imidlertid vite hva vi skulle mime, forklarte hun videre, derfor skulle vi første spille med selvlagde replikker. Og til min store overraskelse ga hun meg rollen som føreren for de elleve brødrene, selveste sjesfkrapylet som fikk tølperbrødrene sine med på planen om å drepe farens gullunge. Vi kan vel trygt være enige om at jeg ikke akkurat skulle spille mors beste barn, og dette skjønte jeg umiddelbart. Skoleveien min og friminuttene var fulle av slyngler som mer enn gjerne gjorde livet surt for oss yngre, så jeg hadde god erfaring i hvordan slike oppførte seg og kunne gå inn for oppgaven med liv og lyst. Følgelig kastet vi vår Josef ned i en papirkurv som fikk gjøre nytten som brønn, og da lederen for ismaelittene kom bort til oss og spurte hva vi drev med, svarte jeg minst så nebbete som en morder ville gjort, nemlig «DET BRYR IKKE NESA DI!» Lærerinnen fikk umiddelbart både hikke og raserianfall, for dette var langt utenfor den oppførselen hun forutsatte. Jeg for min del gikk så sterkt inn i rollen som rabulist at jeg ikke fikk med meg anfallet hennes, som hun avsluttet med å rope «HVA VAR DET DU SA?» Jeg fikk det som nevnt ikke med meg, men heldigvis oppfattet lederen for ismaelittene spørsmålet og han svarte for meg: «DET BRYR IKKE NESA DI!» Hun misforsto, naturligvis. Dermed ble vi utvist begge to, på grunn av dårlig oppførsel.

Vi våget likevel å komme til neste kurskveld, vinteren var fortsatt kald, og vi ble stående utenfor klasserommet minst en halvtime i kulda. Da kom en annen av lærerne, og vi forklarte at vi skulle på pantomimekurs men at det ikke så ut til at noen ville åpne. Læreren kunne fortelle at kurset var avlyst. Ingen hadde funnet det beleilig å nevne det for oss to frekkaser. Vi fikk et stikk av dårlig samvittighet fordi vi trodde hun hadde fått sammenbrudd på grunn av oppførselen vår, men det skyldtes at hun hadde brukket begge beina på skitur og neppe kom tilbake på den siden av sommerferien.

Kanskje gikk Norge dermed glipp av et par talentfulle pantomimekunstnere, for alt jeg vet?

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.