17. januar 2018: Rapport fra plommetreet

Krigshandlingene har gitt seg, selv om kruttrøyken fortsatt river litt i nesa. De siste rakettene ble skutt opp natten 3. januar og de lokale Dynamitt-Harry’ene fikk omsider pakket vekk fyrtøyet etter en ukes villmannsskyting. Nyttårsraketter anses for å være morsomt blant mange og en menneskerett, selv om det vil være mer miljøvennlig og like rimelig å sette fyr på pengesedlene uten å gå omveien om raketter.

Med det nebbet er flaggspettenn sjef.

Vi som har et forhold til dyr og fugler har lite til overs for en tradisjon som har vært på overtid i snart et halvt århundre og som mer siviliserte byer, eksempelvis Edinburgh og Sydney, har terminert til fordel for offentlige løsninger. Vi er mange som håper at Oslo snart blir en urban by.

Skjærene, for eksempel. På nyttårsaften brøt det ut full panikk blant dem, de fløy som besatte mellom husveggene og ante ikke hvor de skulle gjøre av seg. De fløy opp og ned, fram og tilbake, time etter time. Det fantes ikke et eneste trygt sted, og selv om noen mener at vi har nok av skjærer, betyr ikke det at fuglene er fritt vilt for harrytasser. For oss som er med på årlig fugletelling er antallet arter og eksemplarer før og etter nyttårsaften ofte sørgelig statistikk. Det blir alltid noen borte.

Fram til lunsj på nyttårsaften hadde jeg en spettmeis på jevnlige besøk i plommetreet. Spettmeisen er en fugl som er omlag femten centimeter lang og en akrobat av rang. Den klatrer like godt nedover trestammer som oppover og er den eneste av fuglene i Norge som kan klatre nedover med hodet først. Den er særlig glad i frø og nøtter om vinteren, og min spettmeis kom på daglige lunsjavtaler, som oftest mellom klokken 12 og 14. Etter nyttårsaften ble den borte og om den ble drept, skremt vekk eller skremt i hjel, vet jeg ikke. Men den var en sjelden fugl som fort ble savnet.

Spettmeisen kan nå nedover med hodet først.

Et par uker etter det store slaget har livet i plommetreet så smått vendt tilbake til sin vante gang. Tingene er litt mer som før. Den første fuglen som kommer er svarttrosten, det er en real morgenfugl som nesten alltid sitter og spiser på eplet sitt fra halv femtiden. Jeg er nemlig oppe på det tidspunktet støtt og stadig. Hvis eplet er spist opp kommer svarttrosten flyende bort til vindusposten når den oppdager meg og kikker bebreidende på meg. Hvis jeg vil ha svarttrostsang, og det vil jo alle som har hørt den synge, må jeg pent sette ut et eple. Ett hver dag. Ved halv syvtiden kommer de første kjøttmeisene, og selv om de fleste av dem foretrekker solsikkefrø, er det én av dem som liker eple og som forsyner seg av det når svarttrosten ikke er der. Jeg har kommet til at det må være en fruktkjøttmeis.

Blåmeisene er en gjeng som stort sett ikke bryr seg om de andre fuglene og som de andre fuglene heller ikke ser ut til å bry seg om. Kanskje det skyldes at de er så små og unnselige at ingen av de andre fuglene tar dem for å være noen trussel i matfatet. En så liten fugl kan da bare spise som … en fugl?

Sjefen av dem alle er flaggspetten. Den går riktignok bare etter nøtter og bryr seg ikke et døyt om epler eller solsikkefrø, men resten av fuglene holder seg unna, likevel. Det finnes nebb, og det finnes nebb, og ingen har et så stort og imponerende som flaggspetten. Selv om de andre har stor respekt for ham, er han likevel ingen bølle. Ingen Lille-Trump, han bare utstråler naturlig autoritet. Spettmeisen var den eneste som torde å nærme seg, men så er de også i familie. I hvert fall nesten.

Utover dagen kommer resten fuglene, enkelte av dem sjeldnere enn andre, men overraskende ofte til faste tider. Bortsett fra skjæra er kråkene og kajene de største, de er så store at de ikke klarer å navigere seg fram til godsakene inne i plommetreet, men må nøye seg med smulene fra småfuglenes bord. Rart å se tre store kråker spise det som faller ned fra meisene. Kajene er fremst i rekken av å forsyne seg fra havrenekene og er i den sammenheng et flott fotomotiv. Skjærene er gode til å erte de andre, men når kråkene flekser muskler skjønner skjærene at det er den sterkestes rett som gjelder, også blant spurvefuglene.

Bortsett fra de jeg allerede har nevnt, huser plommetreet også et dusin gråspurv, et dompap-par, fire grønnfinker, to byduer, to gråtroster, et par kjernebitere, noen sidensvanser av og til, tre grønnsisiker og minst ett hundre gråsisiker. Disse siste kan til forveksling ligne gråspurv, men gråsisiken er mindre og har en hvit stripe på vingen. Ganske enkle å kjenne igjen, når du først vet hvordan. Gråsisiken elsker solsikkefrø, og denne flokken spiser gjerne en halvkilo tilsammen i løpet av ett kvarter. Ganske dyre å fø på, med andre ord. Når flokken av gråsisiker inntar lunsj, er det egentlig ikke plass til så mange andre. Med selv gråsisiker blir mette og da åpner det seg for resten av gjengen. Det er frø og nøtter til alle, og selv om alle har lyst på mat, er det ingen som krangler. De sitter pent i kø og venter på tur. Noen, spesielt blåmeisene, forsyner seg med en hel jordnøtt i gangen, flyr av gårde med den og sitter godt gjemt oppe i grantreet og spiser. De mest beskjedne er byduene, og selv om mange folk helt feilaktig kaller dem luftas rotter er det faktisk disse som har de peneste manerene. Men akkurat det har jeg skrevet om i en tidligere Onsdagspihls, nemlig 10. august 2016.

Og så, akkurat i det jeg skulle til å sende denne Onsdagspihlsen inn til redaksjonen, bestemte jeg meg for kikke på plommetreet én gang til, for å se om det var noe jeg hadde glemt. Og der satt den, spettmeisen! Den hadde returnert etter fjorten dager og var heldigvis ikke mer skremt av Dynamitt Harry-kompaniet enn at den lengtet tilbake til jordnøttene og plommetreet.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.