Det var Tarzan alle snakket om. Tarzan var liksom den store helten. Guruen. Han som alle så opp til og som fikk all oppmerksomheten. Det var Tarzan som hadde karet til seg plassen oppe på pidestallen der han kunne se ned på oss andre. Ettersom årene gikk, ble pidestallen høyere og høyere, og til slutt måtte vi bruke kikkert for å se ham. Da snakker jeg ikke om en sånn teaterkikkert, men et ordentlig teleskop. Baksiden av medaljen snakket ingen om. Eller, for å være nøyaktig, det var ingen som ville snakke høyt om at Tarzan grafset til seg oppmerksomheten på bekostning av alle andre i jungelen. Om de spisse albuene hans. Om å tråkke på alle andre med store plattføtter. Selv om det var vi andre som tok den verste støyten og måtte gjorde grovarbeidet. Ingen snakket høyt da Jane forlangte skilsmisse etter flere år med mishandling og sidesprang. Ingen skrev om tafsingen hans på mindreårige jungelpiker. Neida.
Da Tarzan hadde slengt seg i lianene og jaget elefanter en stund, ble han lei av det. Han var jo faen meg lord, ikke sant? Kostbare vaner og sånt, og selv om han slang seg fra tre til tre i bare underbuksa, var savnet av luksuslivet større enn han selv ville innrømme. Og Tarzan hadde ikke stedsans nok til å finne glemte byer, han fant så vidt fram til toalettet for å slå lens om morgenen. Hadde det ikke vært for at lianemesteren hadde merket lianene med nummer og i hvilken retning de gikk i, ville vi måtte ha daglige leteaksjoner. Etter hvert så han dårligere også, så lianemesterens skilt måtte være store og selvlysende. Stadig bommet han på lianene, datt ned, og ble flere ganger med nød og neppe reddet fra krokodillene. Nei, det hadde ikke blitt noe av Tarzan hadde det ikke vært for alle pengene han arvet etter foreldrene. Han hadde ikke gullhår i baken akkurat, men han hadde sannelig sølvskjeer til tolv i munnen. Og for å gjøre en lang historie kort, det tok ikke lang tid før han hadde fordrevet meg, Jukan, Korak og alle andre gamle venner ut av jungelen. At Korak var hans egen sønn, var ingen hindring.
Korak og Meriem overtok leiligheten etter faren hennes, general Armand Jacot. Det var en trang og sliten treroms i Clichy-sous-Bois i Paris. Ikke noe drømmeslott, akkurat. Jeg fikk julekort fra dem det første året, men etterpå har det blitt helt stille. Lever de? Har de fått unger? Bikkje? Og da Tarzan trengte en sønn i filminnspillingen, diktet han opp en ny som han døpte «Boy». Selv ikke sin egen sønn ville han vedkjenne seg. Jukan druknet da han forsøkte å ta seg over til Sicilia sammen med andre illegale immigranter. De var altfor mange i en liten båt som veltet, og selv om Jukan var god til å svømme, var han ikke god nok. Han hadde ikke hatt penger til å kjøpe flytevest for flytevester kostet ekstra. Menneskesmuglerne visste å ta seg godt betalt for det minste, som om de skulle være et irsk flyselskap. Det var bare de med flytevest som overlevde. Alt er Tarzans skyld. Han ble stormannsgal og skulle ha eneretten på alt. Og folk holder med dem som har penger, jungelfolk er ikke noe annerledes. De skiller seg ikke fra andre når det kommer til stykket. Knapper og glansbilder. Tarzan ble kapitalist. Plutselig skulle alt i jungelen koste penger. Selv en tur med lianene kostet fort femti kroner, så det lønte seg å ha månedskort. Det var popcorn-kiosk i alle de store trærne. Skulle faen meg tro at jungelen var blitt et slags Disneyland eller noe. Gamle elefanten Trantor ble solgt til en dyrehage i Singapore. Sassu Aranus, pumaen til Jukan, ble skutt av en storviltjeger som manglet en puma i samlingen sin, og som ifølge ryktene, betalte Tarzan et betydelig beløp under bordet for å gjøre samlingen komplett. I en slik jungel hadde ingen bruk for en jungelgutt, annet enn til å bære kofferter eller pusse sko.
Jeg betalte en formue for å komme til Norge. Takket være gullsmykkene jeg fant i en glemt by, fikk jeg råd til å komme hit. Når du ikke kvalifiserer til å være kvoteflyktning, er det bare én måte å reise inn på, og det er via en av de mange smuglerrutene. Det er øst-europeere som dominerer markedet, folk fra Baltikum og det tidligere Jugoslavia. For min del har jeg alltid sverget til de mindre og mer dedikerte leverandørene, uansett hva det gjelder. Jeg kom over en svenske med flere generasjoners erfaring; bestefaren hans hadde fraktet tyskere gjennom Sverige og opp til Nord-Norge under krigen. Sjansene for å overleve reisen og lykkes stiger jo høyere pris du har råd til å betale. Jeg betalte med et par never rent gull, og fikk falskt pass og visum. Vi ble stoppet på Svinesund, men svensken var godt forberedt. Han hadde reist denne ruten mange ganger, og kjente lusa på gangen. Han hadde handlet et par flasker vin for mye på Systembolaget i Arvika slik at tollerne kunne få noe annet å være opptatt av. Jeg satt i baksetet med Rosenborgskjerf, enda det var midt på sommeren. Det gikk glatt. Nordmenn synes det er naturlig å gå med Rosenborgskjerf på varme sommerdager. Og topplue. Og etter 11. september var det et dårlig sjakktrekk å hete «Bomba», derfor har jeg begynt å kalle meg Egil Olsen. Et ganske vanlig navn sånn at det ikke skal være noen fare for at jeg blir tatt for å være en annen.
Nå lever jeg som illegal immigrant i Oslo, leier en hybel i en bakgate på Ammerud der husverten skrur meg for hver krone han kan. Han vet jeg ikke kan gå til politiet uten å bli kastet ut av landet, så det er ikke noe annet å gjøre enn å betale. Men han vet også at hvis jeg går til avisen med historien, er det ikke bare jeg som kommer i trøbbel. Da ryker husverten inn bak murene også. Ikke minst på grunn av horehuset han driver. Han har et bordell i leiligheten over, og noen ganger får jeg ikke sove før langt på natt. Det er altfor lytt. Rart borettslaget lar ham holde på.
Jeg kjører drosje, og det er det samme der. Jeg får pengene svart, men drosjeeieren stikker av med mesteparten. Han kaller det skatt og arbeidsgiveravgift og moms og obligatorisk tjenestepensjon. Tror ikke de pengene ender opp der han sier akkurat. Jeg har sett bilder fra slottet han har fått bygget seg i hjemlandet. De andre drosjesjåførene hater meg, de sier sånne som meg tar jobben fra dem. Men de skal ikke kødde for mye med jungelgutten Bomba, jeg har alltid kniven min med meg. En dag kan det være jeg bruker den. Jeg kommer kanskje i fengsel, men jeg vil i det minste være en fri mann.
(Fra Roger Pihls uutgitte bok «Udyrene i Hakkebakkeskogen».)
