17. oktober 2018: Dronning Elizabeth 2. og jeg

I dag er det for mye av alt. For mye reklame. For mye spam. For mange tannkremer. For mange realityserier. Men mest av alt er det for mange biler. Reklame er lett å bli kvitt og fjernsynet trenger vi ikke skru på, men bilene står nå en gang der, det være seg i kø, i sykkelfelt eller på fortau. For oss som vokste opp på den tiden bilrasjoneringen ble opphevet, er det på en måte underlig å oppleve at bilen har blitt like uønsket som den en gang var velkommen.

Her er jeg sammen med Blondie, en Welch Corgi Cardigan.

På sekstitallet sto Corgi Toys-biler alltid øverst på ønskelisten, og av de jeg husker at jeg hadde i lekekassen var en James Bond-versjon av Aston Martin DB5, en Cadillac Superior ambulanse med blålys, en Mercedes 600 Pullman med vindusviskere som virket og en Mini Cooper-S i Rallye Monte Carlo-utgave. Corgi Toys-bilene var mer forseggjort enn konkurrenten Dinky Toys, og hadde blant annet plast i vinduene, der dinkybilene var uten.

Dinky Toys ble produsert av det Liverpool-baserte britiske selskapet Meccano Ltd fra 1934 til 1979. Corgi Toys var også britisk og ble produsert av Metteoy Playcraft. Selskapet ble grunnlagt i 1933 av den tyske emigranten Philip Ullmann i Northampton, der han senere fikk følge med den sørafrikansk fødte tyskeren Arthur Katz. Katz hadde tidligere jobbet for Ullmann i hans leketøysfirma Tipp & Co i Nürnberg. Sammen bestemte de seg for å konkurrere med Dinky Toys som hadde dominert markedet for lekebiler i England, og i 1956 så Corgi Toys dagens lys. Bilene ble produsert i Swansea i Wales helt fram til fabrikken måtte innstille i 1983. Det er en fattig trøst at to av bilene fortsatt er blant verdens mest solgte, nemlig James Bond-versjonen av Aston Martin DB5 og Batmobilen til Lynvingen. Ja, for Batman het Lynvingen i Norge på den tiden. Biler i topp stand og med feilfri emballasje går i dag for nær femten tusen kroner på auksjon.

Det var Mattels «Hot Wheels» og billige plastkopier fra Østen som tok knekken på de britiske metallbilene. Det skulle ikke lenger være slike biler som vi omga oss med i virkeligheten, det skulle være biler ingen av oss noen gang ville få kjøre. Muligens hadde dette sin klangbunn i en generasjon som var vokst opp med og i bil, i forhold til den som tidligere vokste opp uten. Sett fra dagens miljøstandpunkt var de kinesiskproduserte bilene en katastrofe, de gikk gjerne i stykker den første dagen eller i det samme øyeblikket de ble pakket inn. Disse lekene var i prinsippet produsert for søppelbøtta. Det var, og er fortsatt, dårlig bruk av ressurser på alle måter å utvinne råvarene, produsere lekene og frakte dem helt til Norge bare for å kaste dem. Heldigvis har Corgi blitt gjenfødt under merket «Corgi Classics,» blir bygget i solid kvalitet og koster fra to hundre kroner stykket og oppover.

Corgi Toys hadde en logo som forestilte en hvit silhuett av hunden Welch Corgi Pembroke på rød bakgrunn, og det er muligens fordi jeg vokste opp med denne logoen at jeg har fått sånn sans for hunderasen. Det er ingen over, ingen ved siden, og det har jeg ment helt siden jeg overvar et arrangement som het «corgisprinten» der vinneren løp sekstimeter på fire sekunder. Med de korte beina!

Det finnes to versjoner av Welch Corgi-rasen; Pembroke og Cardigan. Pembroke er den mest kjente, og det skyldes at dronning Elizabeth 2. har en hel skokk av dem. Siden hun ble dronning i 1952 har hun hatt over tretti tykker, og noen av dem deltok på åpningen av Sommer-OL i 2012 der ingen ringere enn James Bond, det vil si Daniel Craig, eskorterte majesteten til seremonien. Dronningens corgier har hatt navn som Monty, Emma, Linnet, Willow og Holly, og de to hun har i dag heter Vulcan og Candy. Personlig sverger jeg til Cardigan, ikke fordi den har litt lengre bein, men fordi den kommer i flere farger, hvorav trikolor kanskje er den flotteste av dem alle.

Corgien har alltid vært en brukshund, og walisiske lover nedtegnet allerede rundt år 920 av kong Howell den Gode viser at hunden var høyt verdsatt. Verdien på en gjeterhund var satt lik verdien av en okse, og årsaken til at denne loven refererer til corgien, er at det ikke fantes andre buskapshunder i Wales på denne tiden. Helt fram til 1700-tallet var det vanlig at corgien ble brukt til å drive kveg fra Wales til England, ja, så langt som til London, der buskapen ble solgt på markedet. Da jeg reiste rundt i Wales, måtte jeg naturligvis besøke byen Cardigan, eller Aberteifi som den heter på velsk, men tettheten av Welch Corgi Cardigan var ikke mye å skrive hjem om. Jeg har latt meg fortelle at den er vanligere i Sverige enn i Wales.

Jeg har alltid sagt at når jeg er ferdig med å ha skogkatt, skal jeg ha Welch Corgi. Imidlertid har jeg kommet til at uansett hvor vidunderlig sjarmerende jeg synes hunden er, så skal jeg ikke ha en likevel, ikke på daglig basis. Nei, jeg skal starte et lite firma som skal hete «Corgihjelpen» og som skal være en slags kennel der jeg tar i mot én og én hund, når eierne for eksempel skal ut å reise og ikke kan ta den med seg. Å være i en kennel med millioner av andre hunder er en nødløsning som gjør hundeeieren syk av engstelse. Corgihjelpen tar derimot hånd om kun én hund av gangen. Skjemmer den bort. Lar den ligge i både senga og sofaen, slik at den gleder seg til neste gang eierne skal ut på tur. På den måten kan jeg ha Welch Corgi når det passer meg, for eksempel annenhver helg og i de ferieukene jeg selv vil.

I mellomtiden stopper jeg ved alle de Welch Corgi Cardiganene jeg møter og spør pent om jeg kan få hilse på hunden og om eieren kan ta et bilde av meg sammen med den. Hittil har jeg bare fått positive svar. Muligens fremstår jeg som en skrulling, men det får stå sin prøve. Voff, voff!

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.