19. august 2020: Dekning i verdensklasse, du liksom!

Jeg pleier å si at verden går fremover og at den blir et bedre sted, men noen ganger lurer jeg på om det kanskje ikke stemmer likevel.

Dette er fra sørenden av Lutvann, bare noen få hundre meter fra bebyggelse i Groruddalen.
Her er det ikke mobildekning.

Jeg kjøpte min første mobiltelefon i 1989, en såkalt håndportabel gjenstand som veide innpå to kilo. Den gikk faktisk inn i jakkelomma, men jakka ble hengende veldig skjevt på kroppen. Det nye NMT 900-systemet muliggjorde mer kompakte telefoner, og for oss som levde av tilgjengelighet og fornøyde kunder, var mobiltelefonen selvfølgelig velkommen. Den hadde 4 timer standby-tid og hele 9 kortnummer! Dette var like etter jappetiden og mobiltelefoner var ennå ikke ansett for å være et verktøy, bare en jålete statusting. Jeg husker jeg satt på en benk i Spikersuppa og snakket med en kunde, da en vilt fremmed fyr kom bort til meg, spurte om jeg trodde jeg var noe og spyttet på bakken foran meg. Så kalte han meg «drittsekk» og forsvant.

I dag snakker alle i mobiltelefon. Samme hvor de er, samme hvem som kan overhøre samtalen og samme hva de snakker om. Jeg har hørt alt fra ønske om at potetene kan settes over fordi vedkommende snart ville være hjemme, til skilsmisseforhandlinger med detaljer jeg trodde folk helst ville holde for seg selv. Av og til spør jeg om den som prater kan sette telefonen på høyttalende, slik at alle vi andre passasjerer kan få høre hele samtalen, og ikke bare halve.

Her jeg bor hadde vi i 3G-tiden ekstremt dårlig mobildekning, til tross for at telefonselskapene kunne forsikre oss om at de hadde verdens beste dekning. Det er jo bare en påstand som ikke sa noe som helst, for hvor god dekning var det egentlig i verden? Hvis jeg satt i stuen og snakket og fikk lyst til å hente en kopp kaffe på kjøkkenet, det kunne jo hende samtalen trakk ut i tid, så byttet telefonen basestasjon med den følge at samtalen ofte ble brutt. Da var det bare å ringe opp igjen, vel og merke etter at jeg hadde hentet kaffe. Hadde jeg først fått forbindelse, var det om å gjøre i sitte i ro. Forskjellen mellom mobil- og fasttelefon var semantisk. Dekningen i stua var heller ikke all verden, det hakket og pep, til tross for at telefonselskapene fortalte at GSM-telefoner hadde «CD-kvalitet» på lyden. Vel, så dårlig CD-spiller har jeg aldri hatt. Det minnet mer om en gammel 78-plate. Dekningen var dessuten best i kjellerboden. En jeg kjente fortalte at det trolig skyldtes armeringen i grunnmuren, så når det gjaldt viktige samtaler, ringte jeg alltid fra kjellerboden. Bare for å være på den sikre siden.

Så kom G4, og så vidt jeg kan forstå, kom G4 sist til Oslo. De to første årene jeg hadde G4-telefon, opplevde jeg å få jeg dekning ett eneste sted, på toppen av Gokstadhaugen i Sandefjord. Det var for så vidt en fin opplevelse, men det var bare så sjelden jeg var på toppen av Gokstadhaugen. At G4-dekningen var så dårlig i Oslo hadde sikkert Senterpartiet det politiske ansvaret for, for på familiens vesle hytte i huttaheita, flere kilometer fra nærmeste riksvei i det innerste av Indre Østfold, var dekningen helt super. Fem stjerner. Men altså ikke innenfor bompengeringen i landets hovedstad.

Folk som bor på landet har med andre ord ikke noe å klage over. Hvis de synes det er for ille å bo på landet, skal de prøve å flytte til Oslo og smake på mobildekningen her. Da tenker jeg pipen får en annen låt. For i Oslo har vi områder der mobildekning for alle gode formål ikke finnes, men der det ferdes tusenvis av mennesker.

Mobiloperatørene skryter av «dekning i verdensklasse,» «Norges nye og moderne mobilnett,» og «bedre dekning og mer fart». For fire år siden, i 2016, tok jeg fjernpostene i Ola Dilt, de lå uten unntak mellom Sandbakken og Vangen i Østmarka. Inne ved Abbortjern, Eriksvann, Skjelbreia og Kjerrmåsatjern og der omkring. Felles for alle postene, var at det ikke fantes sporstoffer av mobildekning. Turen tok litt lenger tid enn planlagt, og takket være «verdens beste dekning,» fikk vi ikke gitt beskjed til noen om at vi lå noen timer etter skjemaet. Men hva om én av oss hadde falt og brukket et bein? Eller om jeg hadde vært alene på turen og brukket et bein? Eller hva om det hadde skjedd noe langt mer alvorlig? Hva da? Da hadde røyksignaler vært den eneste muligheten, men hvem vil vel starte en skogbrann?

Følgelig kontaktet jeg Telenor og Telia da jeg kom tilbake, og fikk til svar at mobilmasta deres bare hadde vært nede «et øyeblikk» og at den sikkert var kommet opp etterpå. Jeg kunne liksom bare dra tilbake og sjekke.

Vel, i disse koronatider har gamle trakter fått nye besøk, og jeg kan slå fast at mobildekningen er akkurat like dårlig som den var for fire år siden. Med mindre mobilmasta fortsatt er nede, da. I så fall tror jeg Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap vil ha et ord med i laget før folk i Telia og Telenor får gå hjem fra jobb. Da vil direktoratet i tilfelle oppdage at det er mange andre master som også må være nede i Østmarka, for straks du kommer litt østafor Flateby forsvinner dekningen fortere enn spritflasker på Systembolaget. Det bor noen tusen mennesker i den delen av Norge også, og mange av dem bruker marka som rekreasjonsområde.

Mobildekningen i Oslodelen av Østmarka er heller ikke mye å tekste hjem om. Hvis du for eksempel har tenkt deg en tur rundt Nøklevannet, er det smart å ta med fyrstikker, for dersom du trenger hjelp, er røyksignaler den sikreste muligheten. Straks du kommer over åsen bak Ulsrudvannet forsvinner mobilsignalene og dukker ikke opp igjen før du nærmer deg Rustadsaga. Turen rundt Nøklevannet en A4-løype som blir brukt av tusenvis av mennesker til alle døgnets tider, hele året. Så hvis noen faller om av hjerteinfarkt? Vil det ikke være fint om vi kan ringe etter hjelp? Og ikke må vente på en tilfeldig turgåer, jogger eller syklist som må spurte inn til Mariholtet eller Rustadsaga for å få kontakt med nettet?

Slik er det på Lutvann også, som ligger innenfor bompengeringen. Lutvann har høysesong om vinteren når det ligger is og folk finner fram skøytene sine og pilkeutstyret. Går du gjennom isen eller faller eller brekker et bein, hjelper det ikke å finne fram mobiltelefonen selv om du bare er noen få hundre meter fra bebyggelsen, men forhåpentlig finnes det noen som kan løpe opp til Forsvarets etterretningstjeneste nord for vannet for å be om hjelp. Kanskje de ikke engang trenger å være sikkerhetsklarert for å spørre?

Jeg tror Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap bør innkalle Telia og Telenor på teppet for å snakke om verdens beste dekning i Østmarka. Og kanskje ta med Lillomarka i samme slengen? For sånn som det er nå, betyr mobiltelefon bare falsk sikkerhet.

Det morsomme er jo at NMT 900-telefonen i 1989 hadde bedre dekning enn vi har i dag. Vi kunne riktignok bare ringe med telefonene den gangen, men vi kunne i det minste få hjelp hvis vi hadde brukket beinet.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.