19. februar 2020: Kanopadling på Gudenåen

Jeg deltok en gang på en internasjonal konferanse som ble avsluttet med en middag for delegater med ektefeller. Ved desserten ble plutselig båt et samtaleemne. Det skulle snart vise seg at den ene delegaten hadde større båt enn den andre, og der den ene delegaten hadde dørhåndtak av det klareste krystall, hadde den andre dørhåndtak av det pureste gull.

Det er ikke noe stress på Gudenåen. Fartsgrense på 3 knop.

Konkurransen var til å ta og føle på. Jeg hadde av naturlige årsaker med vilje vært taus under oppmålingen av båtlengder og tellingen av antall dekk. «Now, Roger, do you own a boat?» spurte kona til den belgiske delegaten. «Sorry,» svarte jeg. «All I got is a canoe.» Kvinnene rundt bordet ble først tause, deretter ble de blanke i øynene og så for seg romantiske padleturer i måneskinn, primitive kokkekunster ved leirbålet og dempet gitarmusikk. Glemt var yachter med gullhåndtak og helikopterdekk, for en kano var selveste trumfesset! Delegater som hadde brent av millioner ble sittende og måpe, grønne av misunnelse. Jeg måtte klype meg i armen.

Hva gjør kano så tiltrekkende? Kan det skyldes Hiawata? Månestråle? Jeg vet, ærlig talt, ikke, men jeg har padlet kano så lenge jeg kan huske. Jeg har lært meg at ulempen med elvepadling i Norge er at du aldri vet når eller hvor det store stryket kommer eller hvor fossen går. Det eneste du kan være sikker på, er at det kommer en foss. Alt du kan gjøre, er å håpe det beste og at du ikke skal gå med i vannfallet, drukne og kanoen bli til pinneved. Derfor padler de fleste helst på innsjøer selv om det morsomste er å padle langs elver, der bredden hele tiden farer forbi og landskapet skifter i ett sett. Men vi skal jo gjerne gjøre dette uten fare for liv og helse.

Annerledes er det å padle på Gudenå, Danmarks lengste elv, selv om norske skolebøker har gjort sitt beste for å benekte vassdragets eksistens: «Ein finn ikkje store vatsdrag; for vegen ut til havet er so stutt alle stader» sto det skrevet i læreboka «Landkunna for folkeskulen» som Cappelen utga i 1909.

Akkurat her begynner Gudenåen.

Men la meg begynne med begynnelsen: Gudenå er rar, i det minste for oss østlendinger som er vant til at elvene renner sørover, eller i det minste nedover. Men Gudenå renner oppover, det vil si nordover, og selv om det kjennes snodig i begynnelsen, vender du deg fort til det. Vannet i elver som renner nordover skal dessuten ha magiske egenskaper. Gudenåens kilde finner du ved Tinnet Krat på den jyske høyderygg, der vannet pipler opp ved siden av en minnestein som høytidelig slår fast at her er Gudenåens udspring. I Tinnet Krat ble det etablert et badeland på 30-tallet, med alt som hørte til av karuseller og traktørsteder. Men i dag finner du bare rester igjen etter det, som en bekreftelse på at det likevel ikke er så altfor mye nytt under sola. Gudenå er ikke padlbar før etter åtte kilometer, fra den vesle byen Tørring. Og akkurat som Danmark har sin polarhelt i Knud Rasmussen, har landet også sine dristige pionerer som padlet elven for første gang; nemlig Eva og Hakon Mielche. Den 15. juni 1935 satte de to av sted fra Tørring og padlet de 150 kilometer til Gudenåens utløp i byen Randers, et stykke nord for Århus. Som seg hør og bør, er hendelsen markert med en bauta ved elvebredden i Tørring.

Gudenå har et totalt fall på omlag 100 meter, så du kan nyte naturen omkring deg uten én eneste gang å måtte tenke på om du rekker å komme til land i tide, eller om du skal bli med kanoen i dragsuget utfor fossen. Og selv om det er fristende å ta med seg kamera, vil en god kikkert bringe deg nærmere fuglelivet. Det vrimler av isfugl, skarv, hegre, sothøner, lappdykkere og en mengde andre arter du kan komme innpå når du ferdes rolig og oppmerksomt.

Insekter er lettere å komme inn på, og noen av dem er kanskje mer interessert i deg enn du er av dem. Du kan oppleve å padle gjennom flokker av praktfulle, skinnende  blåbåndvannymfer som svirrer på overflaten og i sivet. Nysgjerrige libeller og øyenstikkere kikker på deg før de vimser videre. Vannliljer, sverdliljer og nøkkeroser finner du i et fargesprakende tusentall.

På den høyst svingete strekningen mellom Tørring og Klostermølle gjelder særlige regler, og det er kun begrenset adgang. Bare 50 kanoer i uken tillates, og de beste ukene blir fort fullbooket.  Bestill tidlig, gjerne i april. Du må dessuten ha et særskilt adgangstegn som viser at du har tillatelse til å padle her, og det er kun tillatt å padle medstrøms. Men fra Klostermølle og videre er det fritt fram.

Klostermølle er et av de få stedene du må bære eller trille kanoen. Gudenåen har vært livsgrunnlaget for mange mennesker helt siden steinalderen, både som transportvei og spiskammers. Vannkraften ble utnyttet allerede på 1200-tallet av klostrene til ulike former for møller, og som transportvei resulterte elven i at byen Silkeborg ble anlagt.

Mange steder langs bredden finner du rester av «pramdragerstien», for varer som torv, murstein og jordforbedringsmidler skulle slepes motstrøms innover i landet. Du finner også hyggelige kroer, for med Silkeborgs grunnleggelse, økte trafikken langs elven betydelig, og pramdragerne var nok rett så tørste. «Opp med en pram, og ned med en dram,» het det blant dem.

Strengt tatt må du ikke padle Gudenåen, du kan like gjerne la deg drive medstrøms og ta dagene som de kommer. Det er ingen grunn til å forhaste seg, men bruk anledningen til å oppleve Danmark fra innsiden. En dagsetappe måler 15-20 kilometer, hvilket betyr at du vil bruke om lag ti dager på hele turen. Vil du nøye deg med å padle et mindre stykke, bare en dag eller to, er det naturligvis mulig.

Når du kommer til de store sjøene, er du i det midtjyske «Søhøjlandet» – eller Danmarks tak som det også kalles. Her finner du de høyeste punktene, så hvorfor ikke fortøye kanoen og bestige en av toppene? Himmelbjerget, for eksempel, 147 meter over havet. Du skal bare klatre 127 høydemeter før du er oppe, men sørg for å besøke basecamp Hotel Julsø først. Fra teltplassen «De små fisk» kan du klatre opp på tvillingtoppene Sindbjerg og Stoubjerg, henholdsvis 103 og 99 meter over havet. På Silkeborgsjøene kan du også få selskap med verdens eldste hjulbåt, Hjejlen.

Skal du ta med egen kano, eller skal du leie? Begge deler er mulig. Turistkontorene i Ry, Skanderborg, Silkeborg og Bjerringbo hjelper deg mer enn gjerne. God tur, og husk å bruke redningsvest.

Jo, én liten ting: I Danmark heter det å «sejle» kano. Ikke padle. Bare så du vet det.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.