Nyhetssendingene blir stadig tristere, og fylles opp av selvhøytidelige og oppblåste politikere som bekrefter hvor mislykket mennesket er til å organisere samfunnet. Den ene politikeren har større ego enn den andre og begge er opptatt av å vise i hvilken grad de er menn, for det er nesten bestandig menn det handler om, og så slår de seg på brystkassa og brøler, som en annen gorilla. Er det rart verden har blitt som den har, når verdens rikeste bestemmer seg for å stjele maten til verdens fattigste for å vise at de er noe? Du slår ikke noen med briller, sa vi da jeg var ung, men det gjelder visst ikke lenger. Er det rart det blir krig i verden, skulle jeg til å si?
Nei, det er jo ikke det, hvilken følgende historie viser med all mulig tydelighet. En venn av meg i en liten, norsk kystby bor på en såkalt b-tomt, det vil si at den er skilt ut fra a-tomten, og ligger litt klønete til fra veien, fordi den ligger bak a-tomten. Rent praktisk betyr det bare at de deler en garasje, hvilket de fleste av oss skulle tro er en forholdsvis smal sak. Garasjen ble opprinnelig bygget og betalt av min venn, mot at innehaveren av a-tomten betalte strøm til en førti watts lyspære på utsiden av garasjedørene. Garasjen fikk han med andre ord gratis. En førti watts lyspære bruker ikke akkurat mye strøm, så etter min mening var det en rimelig pris å betale for en høvelig stor garasje til én bil.
Poenget med lampen var å lyse opp låsen til garasjeportene, de hadde nemlig hver sin, men også for å gi inntrykk av at det var noen hjemme i huset på b-tomten, som altså ligger litt skjult til. Slik gikk tiden en god stund, inntil min venn plutselig en kveld han kom sent hjem oppdaget at lampen var skrudd av. «Det var pussig», tenkte han, «kanskje pæren har gått? Det må jeg huske å sjekke i morgen tidlig.» Hvilket han naturligvis gjorde, for min venn er en systematisk og ryddig fyr. Han oppdaget til sin overraskelse at lyspæren var like hel, men at lampen var skrudd av – og tenkte at naboen sikkert hadde gjort det ved en feiltakelse.
Neste kveld var det på’n igjen. Lampen var akkurat like mørk som forrige kveld, pæren var like hel og lampen like avskrudd. Dette var merkelig, for ettersom lysbryteren befant seg på innsiden av garasjen, kunne det ikke være noen forbipasserende som skrudde av lyset for moro skyld. Blåruss, for eksempel. Naboen måtte være den skyldige. Men for å være helt sikker før han anklaget naboen for noe, skrudde han lampen på for å se om det førte til noe – og det gjorde det. Neste morgen var lampen igjen mørk. Dermed hadde min venn kun én ting å gjøre, det var å spørre naboen om det var han som hadde skrudd av lampen og hvis så var, hvorfor. Som du allerede har gjettet, naboen var den skyldige og hadde fått det for seg at han var lei av å betale strømmen og derfor skrudde av lampen, til tross for at det var mot avtalen. Min venn minnet naboen på hva de hadde avtalt og at han hadde bygget en hel garasje til ham uten at naboen måtte betale én krone for den. Da det ikke nyttet, tilbød min venn å betale for strømmen som lyspæren brukte, hvilket beløp seg til en hundrings eller noe sånt i året, selv med dagens strømpriser. Det ville ikke naboen ha noe av.
Og her begynner eskaleringen av situasjonen, det folk som har greie på sånt kaller lock-in. En lock-in skjer når noen bør, basert på rasjonelle, objektive kriterier, velge et annet alternativ. Tenke seg om ´n gang til, minst. Regjeringskvartalet er et godt eksempel. Det ble kostnadsberegnet til 3-6 milliarder, men er nå oppe i 53,5. Grunnen? Noen besluttet at alle departementene måtte ligge i regjeringskvartalet, og da fanget bordet. Ingen foreslo alternativer, som at et departement kunne ligge på Gran på Hadeland. Regjeringskvartalet har est ut som en hyperaktiv gjærdeig, og ingen vet hvor det kommer til å ende. Jeg tipper minst på 75 milliarder.
Slik var det med naboen til min venn også. Han hadde bestemt seg for at han ikke ville betale for strømmen, og nektet å fire én tomme. Hvis min venn ville ha lys utenfor garasjen, fikk han vær så god legge opp en egen kurs med egen strømmåler og betale for det faktiske forbruket. Dette ville koste min venn et betydelig antall tusen kroner og mye mer enn lyspæren ville bruke de neste hundre årene. Følgelig syntes han det ikke var noen god løsning på problemet, men selv om min gode venn vanligvis er en beskjeden og jovial fyr, var det flere enn naboen som kunne krangle. Hvis det var det om å gjøre.
Min venn hadde nemlig tinglyst veirett over tomten til naboen, for å ha muligheten til å bygge garasje på egen tomt, dersom det skulle bli ønskelig på et senere tidspunkt. Derfor lot han en arkitekt tegne en garasje som sto til huset, plasserte denne slik at innkjøringen måtte gå tvers gjennom hagen til naboen, slik servitutten i grunnboka tillot, og sendte nabovarsel med tegninger og tiltaksplan. Det ble et svare leven, det ble jo det. Naboen detonerte og av uforståelige grunner, rev han like gjerne sin halvdel av garasjen. Det skjedde med brask og bram, for ikke pokker om han skulle dele garasje med min venn, nei. Han hadde sine prinsipper! Og revet ble den, men han ble nødt til å sette opp en vegg inn mot min venns del av garasjen, for ellers kunne han anmeldes for hærverk. Ja, han måtte beise den også, i riktig farge. Jeg vet ikke hva den veggen kostet, men jeg antar han kunne holdt en førti watts lyspære gående i flere århundrer for den prisen.
Min venn hadde naturligvis ingen plan om faktisk å bygge noen garasje eller anlegge vei over tomten til naboen, han ville bare minne ham på hva en inngått avtale faktisk betyr. I dag parkerer min venn bilen sin i sin varme garasje om vinteren, mens naboen parkerer i gaten, spar bilen ut av snøhauger og skraper is av bilvinduene om morgenen.
Denne historien blir jeg minnet på omtrent i hver eneste nyhetssending, der motparter av alle slag i utallige situasjoner for lengst er gått i lock-in og har bestemt seg for å være uenige, om ikke annet, så av rent prinsipp. Hvis venstresiden foreslår noe, vil høyresiden være imot, bare fordi det var venstresiden som foreslo det – uansett hvor genialt det måtte være. Og omvendt. Det begynner i bydelsutvalget, fortsetter opp i byrådet og Stortinget, og før du vet ordet av det står Trump og Putin der og grynter som hjernetomme gorillaer mens de vifter rundt med kjønnsorganene sine for å vise seg fram.
Så når jeg ser alle gubbene med egoer som er store at det er utrolig det er plass til dem innenfor atmosfæren, tenker jeg på denne lyspæren. Og så tenker jeg at når det ikke er plass til flere medaljer på brystkassen, gir de seg selv en enda større uniformslue i den tro at de er noe annet enn en flokk narrer med ringlende bjeller.
PS 1: Egentlig skulle denne Onsdagspihlsen blitt illustrert med en mann som skyter seg selv i foten, men Chat GPT nektet å utføre et oppdrag som kunne være krenkende eller oppfordre til vold. Derfor foreslo den heller å vise en mann som bruker en sprettert til å skyte seg selv i foten med et bananskall. Men å lage en flokk oppblåste, russiske offiserklovner, hadde den ikke noe imot.
PS 2: Dette er en sann historie, dersom du skulle tvile.
