19. juni 2019: Når opplevde du en politiker gå til valg på vedlikehold?

Askøyskandalen har satt en støkk i vannverkssjefer over hele landet, men den burde ikke ha kommet som en overraskelse. En niese jeg kjenner er bosatt på Askøy og forteller at det slett ikke er den første gangen de må koke drikkevannet der ute, men hun er kommet helt ut av telling. For tiden lever hun i landflyktighet på Sotra der vannet ennå er trygt.

Det ligger muligens en symbolsk ironi i at denne kommunale benken er i ferd med å bli overgrodd av skvallerkål.

Manglende vedlikehold og oppgraderinger burde ikke forbløffe en eneste politiker, for det er snarere hovedregelen enn unntaket. Eksemplene er så mange at jeg skjems, selv om jeg ikke er ansvarlig for noe som helst av det. Manglende vedlikehold er noe som lettest merkes når snøen ikke blir brøytet eller søppelkassene flommer over av hundeposer, men fenomenet er langt mer alvorlig og omfattende enn som så. En barnehageansatt jeg snakket med fortalte at de ikke får penger til å pusse opp utelekeplassen til ungene, de kan bare få penger til å kjøpe handle inn nye lekeapparater selv om det er mye dyrere og helt unødvendig. Vedlikeholdsetterslepet i oslobarnehagen skal være på 2,5 milliarder kroner. Ironisk nok har den ansvarlige etaten navnet «Omsorgsbygg,» men det er neppe bygningene den har omsorg for. I fjor måtte direktøren gå på grunn av skandaløse ansettelser der forloveren, datteren og svigersønnen ble ansatt og direktøren hadde fått en årslønn som nærmet seg 1,5 millioner kroner. Personlig husker jeg fortsatt som om det var i går, den paviljongen Bryn barneskole hadde og der min yngste datter tilbragte noen år. Toalettene var så grimme og stinket så fælt at elevene foretrakk å gå hjem for å gå på toalettet, og de som ikke kunne gå hjem, foretrakk å holde seg som best de kunne. Kun den ytterste nød kunne få førsteklassingene til å bruke hovedstadens frykteligste avtrede. Noen kan sikkert gi et kompetent svar på hvordan det å være tissetrengt en hel skoledag påvirker læresituasjonen. Vi bygger nytt Tøyenbad til 1,4 milliarder kroner i disse dager, selv om ingen har klart å forklare hva som var galt med det gamle, bortsett fra at det var slitt. Jeg pleide å svømme der om morgenen klokken 7.00, men måtte etter hvert gi opp, for låsene på skapene var ødelagte og nesten ikke en eneste dusj virket. Regningen har allerede sprukket med 20 millioner, penger som visstnok skal tas fra vedlikehold av andre anlegg. I 2016 forsøkte Aftenposten å kåre Oslos verste vei, og ikke husker jeg hvor mange kandidater de hadde på blokka eller hvem som vant den tvilsomme tittelen. Men jeg husker at Lachmanns vei hadde tilnavnet «Ostebakken» på grunn av alle hullene. I Alnaparken står nå annen generasjon benker og råtner på rot. Kirketårnet på Frogner kirke ble sikret med lastestropper for at steinene ikke skulle rase ned i hodet på forbipasserende folk. Kommunale boliger forfaller i rasende fart og i 2017 var etterslepet på 3,3 milliarder kroner, samtidig som kommunen tok ut 1,9 milliarder i utbytte i årene 2012-2017. Slik kan jeg fortsette, side opp og side ned. Det er ikke bare bygninger og fysisk miljø som blir behandlet på denne måten, også ansatte utsettes for den samme likegyldigheten. Midlertidig ansatt kalles det da, og folk kan være midlertidig ansatt i årevis og hele tiden leve i uvisshet om de har jobb eller ikke i neste uke. Og da kan de glemme å få banklån, de må kaste seg ut blant bolighaiene i utleiemarkedet og tusen takk for det. Slik holder politikerne på, og de skammer seg ikke engang, men bevilger seg lønnspålegg og fine titler.

Da vi var små, lærte noen av oss at hvis vi ikke passet på lekene våre, gikk de i stykker. Det er en lærdom som gjelder like mye for vannbassenger, hoppbakker, barnehager, kirketårn, parkbenker, svømmebassenger, ansatte, etater og foretak. Det er en lærdom som kan generaliseres fra gutterommet til rådhuset.

Roten til ondet finner vi i politikken, for det finnes ikke en eneste politiker som noen gang har gått til valg på å skulle vedlikeholde det vi har, framfor å bygge nytt. Tvert imot, å bygge nytt er et mantra som frister, og som de tror trekker stemmer. Jeg tror rent og trygt drikkevann kan trekke minst like mange stemmer. Vi trenger nye bygg, sier politikerne. Det er nye tider nå, sier de. Det er på tide med et helt nytt hus i stedet for det gamle og fordi en politiker i ett parti av prinsipp alltid vil være uenig med politikerne i de andre partiene, begynner omkampen umiddelbart etter at det er vedtatt å bygge. Og fra da av står det gamle og råtner på rot mens de krangler om hva de skal bygge nytt, fordi politikerne tror nytt skaffer flere velgere enn å pusse opp det gamle. Det er nemlig aldri mangler på penger når det skal bygges nytt, det er bare mangel på penger når det skal vedlikeholdes og oppgraderes, så får heller førsteklassingene bruke kreftene på å holde seg i stedet for å lære noe. Hadde jeg driftet huset mitt på samme måte som kommunen drifter sine, ville jeg trolig ha måttet rive mitt for tredje gang og være i gang med å bygge det fjerde på de tjuetre årene jeg har bodd her.

Det blir ikke reist minnesmerker over levende politikere, selv ikke den minste gatestubb blir oppkalt etter en av dem før de har lagt inn årene for godt, så da kan et nybygg være en måte å sikre ettermælet sitt på og som de selv kan få oppleve. Slik at nybygget kan vises fram og politikeren kan si at den, den var det ingen ringere enn jeg som fikk reist. Derfor er det aldri mangel på penger når det skal bygges nytt, og derfor blir det heller aldri penger til vedlikehold og oppgradering.

Når kommer det en politiker som er modig nok til å si at vi i neste fireårsperiode ikke skal bygge så mye som en fuglekasse? Når kommer det en politiker som sier at det er viktigere å vedlikeholde barnehagene og leilighetene og gatene og bibliotekene og skolene og benkene enn det er å få satt opp en haug nye bygninger som vi heller ikke har tenkt å vedlikeholde? 

Når kommer det en politiker som skjønner forskjellen på økonomi og totaløkonomi? Kan vi overlate kommuneøkonomien til politikere som selv ikke klarer å holde orden på sin egen, lille privatøkonomi? Valgkampen bryter løs like etter sommerferien. I mellomtiden kan de politiske partiene bruke tiden til å lage et vedlikeholdsprogram for Oslo. Du skal de at det kommer til å trekke stemmer.

Vi trenger en Byråd for vedlikehold. En som kan stoppe pengegaloppen når det bærer galt av sted, når politikerne glemmer hvem sine penger de bruker i samme øyeblikk som de tar på seg spanderbuksene.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.