2. mars 2016: Da svarte penger styrte boligmarkedet i Oslo

Kvadratmeterprisen på en liten leilighet kan i dag fort bevege seg opp mot ett hundre tusen kroner, og du skal ikke trenge mange kvadratmeterne før millionene begynner å rulle. Galskap, vil mange si. Ja, men boligmarkedet har alltid vært preget av galskap i denne byen, på den ene eller andre måten. En gang måtte du ty til svarte penger hvis du ville ha en anstendig OBOS-leilighet før du gikk av med pensjon.

Da jeg skulle ut i boligmarkedet på slutten av 70-tallet, måtte du ha generasjoner med ansiennitet for å slå kloa i en OBOS-leilighet. Ansiennitet var arvelig, og oldebarn på atten år kunne skilte med femti års ansiennitet. Hadde du bare vært medlem et tiår eller så, var du sjanseløs. Den gangen forsynte dessuten OBOS-adelen seg grovt av kaka, de som hadde så lang ansiennitet at de hele tiden kunne velge de beste leilighetene, bo der en stund før de flyttet til neste fete condo. Og i det private markedet var prisene skyhøye, gjerne femgangeren av OBOS-prisene. Å komme seg inn i boligmarkedet var alt annet enn enkelt. Slik skapte grobunn for skitne triks, kreativitet og penger under bordet.

Billett merket «Svarte penger»
Private boliger ble utleid gjennom billett merket-annonser i Aftenposten. Du måtte skrive et brev og presentere deg, og med litt hell fikk du kanskje svar på ett av femti brev. Vi som våget å levere en søknad litt utenom det vanlige A4-formatet, klarte kanskje to av femti. Og når du møtte opp til visning, var du aldri alene, men sammen med en stor flokk andre, like sultne boligsøkere. Hvis du synes dagens budrunder kan være hektiske, skulle du opplevd hvordan det var på 70-tallet. Da varte budrundene sjelden mer enn fem minutter før bindende kontrakt ble signert.

Den første visningen jeg deltok på, var i en ettroms til leie i Grefsenveien på Sandaker. Husleien var på 3000 kroner i måneden, det tilsvarer drøyt 12 000 i dag. 3000 i måneden var mye for en som tjente 45 000 brutto i året, for etter at Statens hadde forsynt seg med sitt, ville jeg bare hatt 30 000 til å betale de 36 000 som hushaien forlangte. Jeg slo med andre ord umiddelbart fra meg leiligheten. Men så viste det seg at galoppen ikke stoppet der: Leiligheten skulle gå til den av de fremmøtte som var villig til å betale flest svarte penger i tillegg til de 3000, og eieren startet en auksjon blant oss frammøtte. Han oppførte seg en slesk og samvittighetsløs auksjonarius som uten blygsel forklarte at leiligheten gikk til den eller de som betalte flest penger under bordet. Seierherren bød 2000. Totalt 5000 i måneden, eller 20 000 i dag, i følge Statistisk Sentralbyrå. 5000 i måneden utgjorde 60 000 i året, 33 % mer enn jeg hadde i brutto årslønn.

Napp på Grünerløkka
Jeg var på en drøss visninger, og til slutt lykkes det meg å få napp på Grünerløkka, en iskald ettroms med så lite strøm at det enten holdt til komfyren eller panelovnen, og med fellesdo i oppgangen, på Ratkes plass. Naboen hadde kronisk diaré og var ikke veldig nøye med renhold, så ofte måtte jeg dra på jobben for å gå på do. Eller til Østbanen, hvis det hastet. Jeg betalte 900 kroner i fast leie, og 500 svart. Huseieren eide tolv leiligheter, og med 500 svarte per leilighet i måneden, dro han inn 72 000 svarte i året. Det tilsvarte halvannen årslønn for meg – og slik var det over hele Oslo. Hvis du ville ha bolig, måtte du betale svart, og de svarte pengene havnet hos dem som allerede hadde mest. Oslo var full av omvendte Robin Hood’er, som stjal fra de fattige og ga til seg selv, og som helt sikkert nyter godt av det ennå, på den ene eller annen måte.

Med nordvendt hage på Grefsen
Etter et par år på Løkka, leide jeg en torommer på Grefsen, hos en dame som var sosialist og ikke ville ha med svarte penger å gjøre. Men hun var ikke mer sosialist enn at hun ville ha det samme totalbeløpet penger over bordet, men jeg fikk altså kvittering på hele beløpet. Til gjengjeld fikk jeg bruke den nordvendte delen av hagen, der det aldri var sol og selv ikke løvetann grodde.

Og så – OBOS
Tidlig på åttitallet dukket det opp en mulighet til å skaffe meg en OBOS-leilighet. Jeg hadde forsøkt tidligere, men alt jeg kunne få var en hybel på Manglerud – under forutsetning av at jeg ikke flyttet sammen med noen, for slik umoral kunne boligselskapet ikke være bekjent av. Det var slik også på NSB den gangen, at da vi skulle reise med nattog, måtte vi sove i separate dame- og herrekupeer. Moral var viktig – noen ganger.

Å bo i OBOS var dårlig butikk
Det var ikke bare-bare å få tak i denne OBOS-leiligheten, fordi prisforskjellen mellom private boliger og OBOS var stor selv om boligene i seg selv var identiske. Et rekkehus i OBOS kostet en femtedel av et helt likt, privat eiet rekkehus. I OBOS var prisene bestemt på forhånd, og den gikk til den av interessentene med lengst ansiennitet. Det var dette som gjorde livet så herlig for OBOS-adelen. Alle som solgte seg ut av OBOS for å flytte til selveier, følte seg snytt på grunn av den store og kanskje urettferdige prisforskjellen, også de jeg skulle kjøpe leiligheten av. Å flytte fra OBOS til en privatbolig betød et stort økonomisk løft, og det var om å gjøre å gjøre dette løftet så lett som mulig. Slik ble jeg invitert til å være med på et trekantbytte.

Hokus, pokus – et trekantbytte!
Et trekantbytte ville si at de som bodde i OBOS-leiligheten tok ut separasjon, og så skulle han flytte inn i den boligen jeg leide, og hun skulle ta med barna til boligen de hadde arvet. Og jeg flytte inn i OBOS. Det vil si: Det var slik skulle det se ut overfor OBOS og myndighetene, men i virkeligheten var dette tåkelegging for å kreve penger under bordet. Seperasjonen var i høyeste grad fiktiv og etter tre måneder skulle mannen liksom finne tilbake til kona og ungene og flytte inn sammen med dem igjen. I praksis ble bare posten hans omdirigert til min leilighet.

«Jamenn, går det an, da?» spurte jeg, og fikk til svar at dette var den eneste måten jeg kunne komme meg inn i OBOS på og at mer eller mindre alle i borettslaget, med unntak av de som bodde der fra begynnelsen, hadde kommet inn på den måten. Det var sånn det ble gjort hvis du ikke hadde tiår med ansiennitet eller kjente noen på det riktige kontoret. Og ganske riktig, det oppdaget jeg da jeg hadde bodd der en stund og kommet på fortrolig godfot med naboene. Det var slik de hadde kommet seg inn de også, og det var sånn denne absurde galoppen ville fortsette hvis det ikke hadde vært for at Willoch-regjeringen noen år senere sørget for at pengene kom opp på bordet og OBOS tok steget ut i lyset.

Ulempen var at jeg måtte betale en betydelig sum svarte penger til eierne av OBOS-leiligheten, i tillegg til å betale leie og strøm i tre måneder for den leiligheten jeg flyttet fra. Totalt betalte jeg en netto årslønn under bordet – og som du sikkert skjønner, det lot seg ikke gjøre å få banklån til å betale svarte penger. Det ble havregrøt til middag i lang tid, og hver eneste oppsparte krone gikk til å betale penger under bordet. En netto årslønn her og en netto årslønn der ble fort mange penger, både for den som betalte og den som tok imot.

Så når jeg i dag leser om hundre tusen kroner for en liten kvadratmeter, vet jeg nesten ikke om jeg skal le eller gråte. Sikkert er det at boligmarkedet hjemsøkes av haier som vil tjene flest mulig penger med minst mulig innsats. Og at noen må betale.

PS: Dette er ingen tilståelse.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.

Legg igjen en kommentar