Ærlig talt. Hva er det du tror? Sende «fredsbevarende styrker» til Ukraina, liksom? På samme måte som Sovjetunionen skulle redde det ungarske folket fra det politiske tøværet i 1956? Eller da dere skulle redde folket i Tsjekkoslovakia fra de demokratiske reformene i 1968? Nei, du. Det tøvet er det ingen som går på. Ingen. Den vanlige russer har ikke noe å frykte fra ukrainerne. Det den vanlige russer bør frykte, er sånne som deg, Putin. Vanlige russere starter ikke kriger. Ikke ukrainere heller. Men sånne som deg Putin, starter kriger. Et stakkarslig krek som ikke har forstått de enkleste ting i livet.
Ukrainske barn er ikke redd russiske barn, og russiske barn klarer fint å leke med ukrainske. De kan sitte sammen i sandkassa, bygge sandslott, bilveier og tunneler. De kan bake sandkaker som de serverer hverandre og drikke sølevann med den største fornøyelse. De kan dumphuske sammen eller gi hverandre fart i gynga. Snurre på karusell til de ramler om i ren svimmelhet. Sol eller regn, det spiller ingen rolle. Russiske barn har ingen forståelse for dine vrengebilder, for russiske barn opplever at ukrainske barn er akkurat som dem. Fredelige, morsomme, lekne, ærlige, kreative, vennlige og oppriktige. Akkurat slik ukrainske barn opplever at russiske barn er. Barn bryr seg ikke om krig. Barn bryr seg ikke om grenser. Barn bryr seg om å leve. Å leke. Slik du også gjorde en gang, Putin.
Russisk ungdom er heller ikke interesserte i dine såkalte fredsbevarende styrker, de har ikke lyst til å invadere sitt nabofolk og sine venner. De ønsker ikke å bli sendt hjem i likposer, de har så vidt begynt å leve. De har hele livet foran seg, alle verdens muligheter til å gjøre noe stort, bli noe stort. Kanskje den du får tatt livet av, er den som skal løse kreftgåten? Kanskje den du får drept, er den som skal løse klimakrisen? Har du tenkt på det? Har du tenkt på at du er i ferd med å rasere den viktigste ressursen Russland har? Landets framtid? Ungdom skal ikke være soldater, de skal forelske seg, vandre hånd i hånd med kjæresten langs elvebredden, snakke om fremtiden, glede seg ubekymret til neste dag, gå på kafé, nyte en øl på en pub og elske til lyden av fuglekvitter fra trærne utenfor. De skal ikke behøve å gå til krig mot sine søstre og brødre, eller frykte rakettregn fra himmelen. Himmelen skal være full av stjerner og av uante muligheter. Russisk ungdom skal ikke sendes tilbake til sine foreldre i likposer, de skal ønskes velkommen hjem til varm borsjtsj, pirozjki og et lite glass medovukha. Så skal de sitte sammen og synge russkaja zjensjtsjina og andre kjente og kjære sanger.
Småbarnsforeldre i Ukraina eller Russland skal ikke frykte for barna sine, de skal kunne leke med dem ute, i parken, i skogen, på stranda, de skal lære dem å klatre, å svømme, å sykle, å lage barkebåter, brette papirfly, plukke blomsterbuketter som de gir til sine bestemødre, til babushka. Småbarnsforeldre skal kunne se ungene sine vokse opp i trygghet, de skal følge dem på skolen første skoledag, ta dem til teater og kino, overraske dem på fødselsdagen med pakker og kake. De skal hjelpe ungene sine med lekser, se hva som interesserer dem og hva som ikke gjør det, hjelpe dem med å utvikle talentene sine, finne sin vei i livet. De skal kunne sitte på knærne til besteforeldrene sine, og høre dem fortelle beretninger fra den gang de selv var små, om oppfinnelser som ennå ikke fantes, om alt det nye de skjønner og ikke skjønner, og de skal lære av historien besteforeldrene forteller, om alt menneskene har lært og som vi aldri må glemme, om krig og fred, frihet og demokrati, menneskeverd, respekt og rettigheter -men også plikter. De skal kunne ta sine besteforeldre i hånden, og rusle ut på tur for å oppdage slike ting som bare besteforeldre har tid til. Telle kongler under et furutre. Plukke opp flate steiner på stranda og kaste smutt. Tegne og fargelegge store solsikker og små bjørner. Og akkurat som barn skal kunne vokse opp med sine besteforeldre, skal besteforeldrene kunne se barnebarna, eller oldebarna for den saks skyld, vokse opp, fra små, skrikende bylter til voksne menn og kvinner som tar ansvar for sitt land og for sitt folk. Til mennesker som bringer verden videre, fremover og oppover.
Det er nemlig dette det handler om, Putin. Det handler om å kunne synge så høyt du vil. Det handler om å bygge. Det handler om å leve. Det handler om å elske. Det handler om å bli elsket. Det handler om å se, det handler om å lytte. Det handler om å være god. Det handler om å være den beste utgaven av deg selv. Det handler om å savne. Det handler om å bli savnet.
Du er ikke redd for bomber og granater Putin, for du sitter trygt gjemt i bunkersen din og tror du kan styre folket ditt med frykt. Mange har prøvd seg før deg, og felles for dem alle er at de har mislykkes. Det du er redd for, er noe helt annet enn våpen, trusler og maktmisbruk. Du er vettskremt for frihet. Du er livredd demokrati. Du tåler ikke tanken på selvstendighet. Du ser Russland krakelere foran øynene dine, og forstår ikke hvordan du skal gripe det an. Men det har så vidt begynt. Landet ditt er høygravid med stater der innbyggerne for lengst er ferdige med deg, med din politikk og dine marionettefigurer. Det er ikke bare Estland, Latvia, Litauen, Georgia og Ukraina du har mistet. Armenia vil følge etter, akkurat som Belarus, Moldova og Kasakhstan og de andre. Du burde skjønt det allerede i 1991, da Warszawapakten ble oppløst i Praha. Kampen for demokrati, frihet og selvstendighet sprer seg som ild i tørt gress, og det eneste du klarer, er å ødelegge Russland fortere.
Du er en gammel mann, Putin. Dine ideer er avleggs, gammeldagse og foreldet. Du har for lengst sluttet å følge med i tiden. Når du og ideene dine ligger seks fot under torva og du én dag synes det tordner, skal du vite at det ikke er torden du hører. Det er lyden av det frie russiske folk som danser på graven din.