2. november 2016: Stakkars store, sterke karer

Jeg falt aldri for The Monn Keys. De nådde aldri opp til The Monkeys, som en periode solgte flere plater enn selveste The Beatles. Jeg hadde til og med sånn lue som Peter Tork. Men The Monn Keys hadde slageren Stakkars store, sterke karer fra filmen Operasjon Løvsprett. Låten lå ni uker på VG-lista og filmen handler om en repetisjonsøvelse full av komikk og forviklinger. Omtrent sånne som jeg fikk innkalling til.

Jeg har også vært på repetisjonsøvelse
Det skrives så mye om heimevernet i våre dager. Om kutt og om sentralisering og nedbemanning og jeg vet ikke hva. De snakker om redusert forsvarsevne. Det eneste jeg rent personlig er sikker på, er at hvis Heimevernet ikke er bedre enn da jeg var ute på rep, kan vi trygt kutte ned på troppene. Vi var ikke i stand til å forsvare noe som helst.

Å lære å kle på seg i voksen alder
image107
Etter å ha tjenestegjort femten måneder i flyvåpenet ble jeg overført til heimevernet. Jeg hadde jo trodd at femten måneders førstegangstjeneste var tilstrekkelig, men det var det altså ikke. Den første øvelsen jeg ble innkalt til var utlevering av utstyr. Det skjedde på idrettsplassen på Lutvann leir, og etter at vi hadde fått altibånnsekkene med effekter, ble alt gjennomgått av en sersjant som var mer enn ti år yngre enn meg. Han kunne fortelle oss at undertøyet skulle innerst, og deretter gikk han lagvis fram. Han forklarte forskjellen på strømper og sokker.

Alle som har vært ute kjenner forkortelsen LUB, for lange underbukser. Den korrekte militære forkortelsen er imidlertid BVUL, for Bukse, vinter, under, lang. Bukse, vinter, under, lang brukte vi om vinteren, mens når det var varmere i været brukte vi bukse, sommer, under, kort. Forkortet til BSUK.

Vi måtte til og med prøve å kle på oss, slik at offiserspiren fikk se at vi så forskjell på hjelm og genser. Jeg må innrømme at hvis jeg ikke hadde hatt større tiltro til soldatene enn dette, ville jeg virkelig vurdert å legge ned hele greia. Jeg mener, hvis de ikke tror vi skal klare å kle på oss selv, hvordan skal vi klare å forsvare landet?

Heimevernsbladet
Jeg ble spurt om jeg leste Heimevernsbladet, et tidsskrift som av ukjente grunner ble sendt hjem til oss. Jeg måtte innrømme at jeg aldri hadde lest tidsskriftet og spurte hvorfor jeg skulle lese det når min interesse for Heimevernet var godt under null. Jeg fikk til svar at det inneholdt mye praktisk stoff, som for eksempel profiler av sovjetiske tanks som man kunne gjenkjenne ved en krigssituasjon. Beklager altså, men jeg hadde ikke bedt om å bli medlem av Heimevernet, så å forvente at jeg skulle kroe meg opp foran peisen med et glass rødvin og profilen på fiendtlige tanks, var i overkant optimistisk.

Heimevernsfestivalen
Den andre repetisjonsøvelsen jeg fikk innkalling til, var tre døgn på Lutvann leir. Jeg må innrømme at jeg var ganske spent på hva som skulle skje, nå som de visst at vi kunne gjenkjenne en hjelm når vi så den og at vi visste at underbuksene skulle innerst. Det er nemlig ikke så enkelt som du tror. Hvis Supermann er så smart, hvorfor har han trusa utenpå buksene, liksom?

Øvelsen viste seg å være et slags mesterskap for heimevernsgrupper i Norge, Sverige og Danmark. Muligens også Finland, men det kan jeg ikke huske. Mesterskapet var bare for offiserer, menige som meg ble innkalt for å tjenestegjøre som lakeier. Slaver. Den første dagen ble jeg satt på kjøkkenet for å skrelle poteter til tre hundre trinne, skrubbsultne heimevernsoffiserer. Kjøkkenet hadde naturligvis automatisk potetskreller, men den tok bare det grøvste, med mindre vi ville skrelle potetene til størrelsen av erter. Ergo måtte hver eneste potet saumfares nøye, etterskrelles for hånd og fjernes ethvert potetøye på.

Etterpå laget vi thousand island-dressing til den samme gjengen. Da begynner du med et hundre liter ketsjup og omtrent like mye rømme. Sleng oppi en spade pepper, noen flasker sitronsaft og et tonn majones. Rør sammen. Hell over på små flasker så det ser delikat ut. Jeg har aldri spist thousand island-dressing etter det, for en balje med hundrevis av liter med det stoffet verken er lekkert eller smakfullt. Det var bare ekkelt og minnet mest om rustfjerner.

Etter middag fortsatte festen, og vi menige ble satt til å være kelnere. Vi gikk i vanlige uniformer, men fikk hvite håndklær som vi skulle ha hengende over den ene armen. Det er et gammelt jungelord som sier at faren var stabsserjant i Heimevernet, og sønnen han drakk, han også. Det var ingen offiserer som spyttet i glasset akkurat, og etter hvert utartet det hele til en badeorgie i utendørsbassenget som i hvert fall ikke står omtalt i heimevernsboka. Det var strengt tatt ingen repetisjonsøvelse, det var en festival der offiserene drakk seg sanseløse og overlot forberedelse, service, servering og opprydding til oss menige. Ikke spesielt meningsfylt, og særlig ikke når arbeidet hopet seg opp på jobb slik at hver time i Heimevernet ble belønnet med en time overtid på kontoret.

På vakt, på vakt
Den tredje og siste repetisjonsøvelsen jeg var med på, skjedde på en unevnelig stasjon på en unevnelig t-banelinje. Her skulle åtte av oss store, sterke karene passe på et unevnelig hull i fjellsiden, fordi en unevnelig etat hadde dette unevnelige hullet som sitt skjulested i en eventuell krigssituasjon.

Imidlertid viste det seg at den lokale heimevernsledelsen ikke var forberedt på øvelsen, og i den grad noen fikk utbytte av den, måtte det være ledelsen. De hadde nemlig ikke tenkt over at ingen av oss menige var sikkerhetsklarert, for vi måtte nemlig være sikkerhetsklarert for å gå inn i det unevnelige hullet i det unevnelige fjellet. Rent praktisk betød det at ingen av oss fikk tilgang til toalettene til den unevnelige etaten, fordi også de lå inne i sikkerhetsklarert sone. Resultatet var at vi ble nødt til å tre av på naturens vegne mellom frukttrærne og bærbuskene i de private hagene til folk.

Dessuten hadde den lokale heimevernsledelsen glemt at vi heller ikke kunne sove uten å være sikkerhetsklarert, og ettersom det var meningen vi skulle gå vakter, måtte de i hui og hast skaffe en campingvogn vi kunne oppholde oss i, de av oss som ikke sto utenfor det unevnelige hullet for å passe på at ingen uvedkommende slapp inn.

Kom det noen uvedkommende? Nei, det gjorde ikke det. Ikke en eneste. Jeg tror heller ikke den unevnelige etaten var på jobb nede i det unevnelige hullet, og at vi i realiteten bare passet på et tomt unevnelig hull i et unevnelig fjell på ved unevnelig stasjon ved en unevnelig t-banelinje.

Men forhåpentlig gjorde gjødslingen av de lokale frukttrær og bærbusker sitt til at frukt og bærhøsten det året ble bedre enn normalt. Forklaringen er i tilfelle hermed gitt.

Tre av!
Ja vel, sersjant!

Bildet: Underbuksa var helt grei, men den gnagde litt under armene.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.

Legg igjen en kommentar